– Mange kjenner på skam over å ha flyktet

– Det var som i en film. Sirenene gikk i halv sekstiden om morgenen. Jeg dro til bensinstasjonen for å fylle opp tanken. Jeg hørte bombenedslag. Det var kjempekø. Det samme var det foran minibankene. Jeg trodde Russland skulle ta hele Ukraina, de var så store og mektige, minnes trebarnsmoren fra havnebyen Odessa ved Svartehavet.

Olena (40) er nå en av drøyt 60 ukrainske studenter som deltar eller har deltatt i VID vitenskapelige høyskoles nye fag i sorgstøttearbeid. Her lærer hun om hvordan man kan møte mennesker som har mistet sine kjære – og mennesker i evig frykt for å miste. Hun får også verktøy til å møte landsmenn som kjenner på skyld og skam fordi de flyktet og overlot til andre å kjempe.

– Trodde jeg var empatisk

Vårt Land møter henne i leiligheten hennes på Oslos østkant. Her bor hun med mann og tre barn. Hun snakker flytende norsk, er med i Frelsesarmeen og jobber frivillig som lærer på en ukrainsk skole. Hennes nyervervede kompetanse i sorgterapi gjør at Nav har tatt kontakt for å be om et samarbeid.

Alt dette var veldig fjernt for henne for to år siden. Hun var ansatt ved en domstol i Odessa. Der jobbet hun blant annet med flyktninger fra Syria.

– Jeg tenkte om meg selv at jeg var veldig empatisk og hjelpsom. Men etter å ha blitt flyktning selv, skjønner jeg at jeg ikke var det.

To dager før den russiske invasjonen hadde hun et krigsråd med sin mor og søster. Hva skulle de gjøre dersom angrepet startet? Hun hadde tre barn som hun følte ansvar for å beskytte.

– Som forelder vet du at oppgave nummer en holde barna dine trygge. Men hva gjør du når det ikke er mulig?

Olena og barna dro med bil til Moldova. Grensen var bare 20 minutter unna. Men Russland har også okkupert et område av Moldova, så de kjente seg ikke trygge der. De dro videre til Polen og så til Norge, en drøy uke etter at invasjonen startet.

---

To år med krig

• Over 30.000 ukrainske sivile og over 100.000 soldater er drept siden Russland invaderte for to år siden.
• Over 72.000 ukrainske flyktninger har fått opphold i Norge, omtrent like mange som antall innbyggere i Finnmark.
• To tredjedeler av flyktningene er i arbeidsfør alder. Tretti prosent er barn. Kun en av 20 er pensjonister.
• 75 prosent av flyktningene har høyere utdannelse. 20 prosent har bestemt seg for å bli i Norge selv om krigen skulle ta slutt.

Kilde: OsloMet

---

Som å finne en livbåt

Olena Pitkevych har nær familie som fortsatt bor i Odessa. Hun har venner som er i russisk fangenskap. Varslene om terroren i hjemlandet kommer inn på mobilen daglig. Men appen som varsler hver gang det er flyalarm i Odessa, den har hun skrudd av:

– Den var ikke bra for meg. Jeg gikk i konstant kjemp-eller-flykt-modus. Det hindret meg i å takle hverdagen her, erkjenner Olena.

Lærerne på kurset hun går på VID, bekrefter at dette er vanlig. Sosionom Knut Andersen og psykolog Linda Hansen forteller at mange av de ukrainske flyktningene får varsler på mobilen hver gang flyalarmen går. De lever i et pågående traume.

- Folk på flukt er i konstant beredskap. Mange har mistet sine nærmeste, og de som ikke har mistet, er redde for å miste. Familier splittes og relasjoner går i oppløsning. De som har fått være med på kurset vårt sier at det er som å finne en livbåt, forteller Linda Hansen.

– Veldig mange kjenner på skam og dårlig samvittighet over å ha flyktet

—  Knut Andersen, sosionom ved VID

Klandrer seg selv

Alle ukrainerne som deltar på VIDs kurs i sorgstøtteabeid har bakgrunn som psykologer, psykoterapeuter, prester eller andre yrker hvor man møter mennesker med traumer.

– Flere ganger underveis i studiet har våre deltakere fått beskjed om at noen i familien er drept. Det er snart ingen i Ukraina som ikke har opplevd tap. For noen er tapet tvetydig: Det kan være mødre som har sendt barna sine ut for å kjøpe melk, og så kommer ikke barna tilbake. De må leve uten svar, og mange klandrer seg selv, forteller Linda Hansen.

– Hva gjør to år med bombing?

– Etter å ha jobbet som terapeut i 20 år har jeg sluttet å si til pasientene mine at jeg forstår hvordan de har det. Jeg kan i beste fall bare ane. Bombingen er umulig å forstå selv for meg, som har foreldre som bor 30 km fra frontlinjen. Det er for uvirkelig.

Føler skyld

Med støtte fra UD har Knut Andersen drevet undervisning i sorgterapi i Ukraina i årene etter at Russland invaderte Krym og Donbass. Dette arbeidet er forankret ved Akershus Universitetssykehus, hvor han har arbeidet med faget i over 20 år.

Da fullskalainvasjonen startet for to år siden og flyktningene begynte å strømme til Norge, var Andersen raskt ute og foreslo for ledelsen på VID at høyskolen skulle starte opp et tilsvarende fag i Norge.

– Veldig mange kjenner på skam og dårlig samvittighet over å ha flyktet. De spør seg om det er riktig å være i Norge. Har de sviktet landet sitt? Hvorfor flyktet de i stedet for å kjempe? Dette er noe av det første vi må adressere. Det emosjonelle trykket et stort. Mange gråter. Vi møter det ved å si at det er naturlig å kjenne på skyld. Men at krigen ikke er deres skyld, forklarer Andersen.

– Får de kritikk fra hjemlandet?

– Ja, dessverre. Ofte er det veldig subtilt. Det kan være små bemerkninger om at man ikke lenger kan forstå hvordan det er å være igjen der.

Ba til Gud

Første gang Knut Andersen dro til Ukraina for å undervise i 2015 ble han overrasket over at alle psykologene reiste seg for å be til Gud før timen startet.

– I Norge skiller vi veldig mellom terapi og sjelesorg. I Ukraina er det mer sammenvevd. Troen er en integrert del av livet for flere mennesker, påpeker Andersen. Linda Hansen slutter seg til:

– Derfor får vi en vanskelig balansegang når vi berører døden i undervisningen. Noen tror fullt og fast på et liv etter døden, andre gjør det ikke. Vi holder en faglig tone, men kirkerommet her på Diakonhjemmet står jo åpent ut mot atriet og kantinen og ønsker studentene velkommen inn.

Drive ut djevelen

Olena Pitkevych opplever at Russland angrep både hjemlandet og troen hennes den 24. februar 2022. Hun tilhørte den ortodokse kirken i Odessa, og den var styrt fra Moskva av den Putin-lojale patriarken Kiril.

– Jeg mistet tilliten til de som ledet kirken. De sto jo i ledtog med en mann som ville denazifisere oss og drive djevelen ut av oss. Det ble en troskrise for meg. Jeg har beholdt forholdet mitt til Gud, men måtte finne meg en ny kirke. Nå går jeg i Frelsesarmeen.

– Hva drømmer du om for framtiden?

– Spørsmålet er enkelt, men å svare er veldig vanskelig. Hvordan skal jeg kunne planlegge? Når vil Putin sende armeen over neste grense? Kanskje må jeg tilbake til Ukraina. Men imens gjør jeg alt for å bli integrert her i Norge og være til nytte her. Studiet i sorgstøttearbeid hjelper meg til det.