Selvhjelp fra en som trenger hjelp

Gjennom 35 år uten synsevne har 60 år gamle Lunde gjort det til en livsoppgave å overraske folk rundt seg. Han holder overraskelsesseminarer og har vært med på å stifte overraskelsesgrupper som sponser folk som vil spre uventet godhet.

– Da jeg ble blind og livet mitt raste sammen, raste også selvbildet mitt sammen. Den selvstendige unge mannen som skulle klare seg selv krasjet sammen med bilen min. Det var psykisk veldig tøft. Jeg brukte lang tid på å bygge meg opp igjen. Underveis fant jeg mange verktøy som jeg gjerne vil gi videre, forklarer Lunde.

Derfor har han skrevet boka Dagens fullkorn, en slags blanding av andaktsbok og selvhjelpsbok. Her får man en daglig fireretters daglig meny bestående av et motto for dagen, et bibelvers til ettertanke, et indre bilde man skal se for seg og et tips til hvordan du kan overraske de rundt deg.

Et eksempel fra en tilfeldig dag i boka (litt forkortet):

Motto: Gi andre frihet til å bli den de er ment å være!

Bibelvers: Hvorfor skal min frihet bli dømt av en annens samvittighet? 1. Korinterbrev 10, 29.

Indre bilde: En fugl har viklet seg inn i et nett. Du ser det og går bort og setter fuglen fri.

Overraskelse: Send en oppmerksomhet til en forfatter, musiker eller kunstner du setter høyt.

---

Magne Lunde

• Alder: 60
• Familie: Gift med Lise, tre barn, fire barnebarn. Tvillingbror og ledsager på ski: Roar
• Bosted: Åsgreina, Nannestad
• Yrke: Prosjektleder for universell utforming i Media LT
• Birkenpers: 3.33 i en alder av 51 år
• Bok: Dagens fullkorn og tips til overraskelse. Elefantus Forlag.

---

Provosert av presten

Da Vårt Land intervjuet Magne Lunde første gang i 2003 fortalte han om hvordan han mistet synet i en bilulykke i 1988. Tittelen på artikkelen var: Magne lærte å lytte.

– Synsevnen er veldig dominerende. Når den blir borte, slipper de andre sansene til. Sjansen for å møte et annet menneske fordomsfritt er faktisk større når vi ikke ser, påpekte Lunde.

Han var nygift med Lise da bilulykken inntraff. Fire måneder etter krasjet var paret hos sykehuspresten på Sunnaas sykehus, der Magne trente seg opp. Det ble et skjellsettende møte:

– Presten spurte Lise om hun hadde tenkt å gå fra meg, nå som situasjonen var så endret. Lise ble provosert og sint. Hun hadde jo stilt opp for meg hundre prosent etter ulykken. Hun kjente at spørsmålet ble helt feil. Den reaksjonen ble viktig for meg, den ga meg en enorm trygghet på at hun ville være med videre. All min tvil ble ryddet til side. I en situasjon hvor livet mitt raste sammen, fikk jeg et ankerfeste, husker Magne.

Han forteller at troen på Gud også bar ham gjennom den vanskelige omstillingen etter at synet ble borte:

– Først tenkte jeg mye på hvorfor dette skulle skje med meg. Jeg satt der med mange spørsmål som ikke har noen gode svar. Jeg måtte bare forsone meg med dem. Jeg kjente at Jesus var med meg gjennom vanskelighetene, og jeg kom ut på andre siden med en tryggere tro. En prøvd tro.

Guds timing

I den første fasen etter at han ble blind følte Magne Lunde at det var et nederlag at han ble så avhengig av andre. Nå ser han på det som en styrke. Gjennom å ta imot hjelp selv har han innsett at vi kan utrette mye mer som lag enn som enkeltpersoner.

Ideen om å vie livet sitt til å overraske andre sprang ut av denne erkjennelsen. Lunde ønsker å inspirere folk til å hjelpe hverandre. Få oss til å stoppe opp og tenke over hvordan vi kan bidra.

– En gang sendte overraskelsesgruppa mi noen gode ord og penger til en tenåringsgutt som hadde blitt borte fra miljøet der vi pleide å møte ham. Etterpå fikk vi vite at han mottok forsendelsen samme dag som han var på sykehuset med moren sin, der hun fikk kreftdiagnosen. Når sånne ting skjer, tror jeg det er Gud som styrer timingen. Jeg har sett mange sånne eksempler.

– Hvor henter du overskudd til å oppmuntre andre, du som er i en livssituasjon hvor mange ville hatt nok med seg selv?

– Jeg føler meg fortsatt som en læregutt i faget å oppmuntre og overraske. Jeg er ikke noe glansbilde. Men jeg øver. Og jeg henter inspirasjon og kraft gjennom å lytte. Dessuten har jeg en litt spesiell stol som jeg setter meg i omtrent daglig.

Nådestol

Lunde tar oss med til et rom i andre etasje i huset der han bor på Nannestad. Han peker på en slitt lenestol han kaller nådestolen. Den setter han seg i når han trenger det. Og han har den med seg når han holder overraskelsesseminarer. Alltid blir det kø for å sitte i den.

– Der kan man sette seg som man er og bli verdsatt for den man er. Gud trenger ikke den stolen for å kommunisere med oss, men noen ganger trenger vi den stolen for å ta imot. Når jeg selv setter meg der kommer tanker og ideer – og mot til å handle. Ofte i form av overraskelser, forteller Lunde.

Han er utdannet sjelesørger fra Institutt for sjelesorg. Kunnskapen derfra bruker han i sitt møte med andre i overraskelsesnettverket han har vært med på å bygge opp. Det handler om å fange opp hvem som trenger å bli sett og å tørre å strekke ut en hånd.

Jeg reagerer på bruken av ordet funksjonsfrisk. Jeg kjenner ingen som er det. Alle har sine begrensninger.

—  Magne Lunde

– Hvilket forhold har du til kroppsspråk?

– Jeg vil gjerne at det skal sitte i ryggmargen min at jeg skal se på den meg snakker med. Det er lett å glemme det som synshemmet. Men det er en viktig ting i den visuelle verdenen vi er en del av.

– Hva tenker du når du hører et språklig uttrykk som blindsoner?

– Jeg reagerer ikke på at man bruker ordet blind i en sånn sammenheng. Jeg ønsker ikke å være hårsår på innarbeidede begreper, selv om de kan underbygge en negativ holdning til det å ikke kunne se. Samtidig vil jeg si at jeg reagerer på bruken av ordet funksjonsfrisk. Jeg kjenner ingen som er det. Alle har sine begrensninger. Er du mørkeredd, så har du en funksjonshemming.

– Hva med uttrykket kjærlighet gjør blind?

Magne ler. Sier at det har han faktisk ikke tenkt på. Men når han tenker seg om, er han ikke i tvil om at uttrykket er ganske uheldig.

Savner å se barnebarna

Om lag ti tusen nordmenn er blinde og over 300.000 har synshemminger. Da Vårt Land intervjuet Magne Lunde i 2003 uttalte han at han faktisk ikke ville hatt synet tilbake, hvis det hadde vært mulig å få det. Vi spør ham om han fortsatt står på det:

– Sa jeg det? Jeg ser nok litt mer nyansert på det nå. Selv om jeg har et godt liv og en trygg plattform, bærer jeg med meg sorgen over det jeg har mistet. Spesielt når jeg er med barnebarna savner jeg det å kunne se. Jeg tror det gir dem noen gode verdier å ha en blind bestefar, men jeg skulle så gjerne brukt synet i oppfølgingen av dem og leken med dem, sier Lunde, og tilføyer:

– Jeg er opptatt av å erkjenne begrensningene mine, for det er den beste måten å finne mulighetene på.

Ufattelig

Hvor god Magne Lunde er til å finne muligheter kan illustreres gjennom skiløpingen hans. Mens mange andre synes det er et tiltak å komme seg ut i skisporet og holde seg på beina der – selv om de har synet til hjelp – må Magne avtale med sin tvillingbror og faste ledsager Roar for hver økt han skal gjennomføre.

Men han gjennomfører. Ukentlig går han om lag ti mil på ski. Og han går ikke sakte. Persen hans fra Birkebeinerrennet – satt da han hadde passert femti – på tiden 3.33 ble av Vårt Land forelagt den femdobbelte olympiske mesteren Thomas Alsgaard for en vurdering, og han mente at det tilsvarte å løpe mila på rundt 35 minutter.

Alle som har prøvd, vet hvor vanskelig det er. For en som ser.

Når man ikke ser, er det tilnærmet ufattelig. Selv for en emissær i overraskelser.