I nervøsitetens tidsalder

Ridder Blåskjegg, det dufter eventyr – enda et av alle verdens barnefortellinger om helten, ridderen, som redder prinsessen, og alle stive muskler slapper av og «faller ned» i skoene: alt gikk bra! Men slik er det ikke på operascenen nå.

Undertrykte følelser

Béla Bartoks Ridder Blåskjegg kan tolkes i mange retninger – er han seriemorder, en forvirret tufs eller en mann som ubevisst har undertrykt sine «kvinnelige» følelser, som han ikke slipper unna før han dreper. Og aller minst da. Vi tenker vel på Freud og senere Jung, som snakket om begreper som det kollektive underbevisste og skyggen i enhvers psykologi. «Deg selv kan du ikke unnslippe som», Goethe sa.

Mange mentale bergpass

Blåskjegg er ingen rett ut fortelling, den har mange lag, det må være lov til å tro at det er Blåskjeggs «eksplisitte» indre det er snakk om, den han vi snakker om, all den ensomheten han opplever og har opplevd. Det er ikke «konene» han «dreper», det er seg selv, sin ubevisste sjel.

Vi skal gjennom mange mentale bergpass før borgens skjulte dører åpnes, en etter en, og vi finner «konene» ille tilberedt i blod. Horror! Så var det heller ingen lykkes smed som skrev teksten til operaen, Bela Balázs, som ikke akkurat hadde et lyst sinn: han sa at «den smerteligste lidelsen et menneske kan ha er ensomheten.» Og det er visst: Ridder Blåskjegg er ikke noe en tar med en varm kopp te foran peisen.

Tre verk

Den Norske Operas forestilling er satt sammen av tre verk under fanen Blåskjeggs borg: Zemlinskys En florentinsk tragedie, Schumanns sangsyklus Frauenliebe und Leben og Ridder Blåskjeggs borg. Parforhold sett fra tre skjebnesvangre posisjoner. Bartóks Ridder Blåskjeggs borg var hovedverket, naturligvis, hele ideens opphav.

Den østerrikske, og ikke på tilsvarende måte synlige komponisten i musikkhistorien, Alexander von Zemlinsky, var en sky mann – desto mer smalt det i veggene da historien om en forsmådd florentinsk stoffhandler og en utro kone gikk over scenen. Selv om Zemlinsky spilles oftere og oftere, er han nokså anonym på konsertprogrammene. Mer interessant enn gripende, det er vanskelig å få tak på de duvende orkesterkaskadene, uansett hvor mye han omfavnes.

Leser vi ikke daglig om forsmådd kjærlighet, ekteskapsdrap og vold på ville veger. Det er det som fiktivt nok skjer her

Fenomenal innsats

Det sto ikke på orkester og dirigent, som skinte i alt som kunne skinne. Det er drama, dette – og både John Lundgren og Dorttya Lang (Ridder Blåskjegg) og Tone Kummervold (En florentinsk tragedie) er fryktinngytende levende i rollene sine. Orkesteret – ledet av Operaens nye sjefdirigent, Edward Gardner – «malte» forbilledlig liv i de store fortellingene. I det hele tatt en formidabel satsing. Regissøren Tobias Kratzer holdt alt i avmålt klarhet, kanskje ikke i det formatet vi var lovet, men likevel.

Ja, og for all del, Ingeborg Gillebo og Håvard Gimse satte standard med en vakker og myk inngang til det sørgelige «ballet». Det trengte vi foran en av 1900-tallets sterkeste operaer, Ridder Blåskjeggs borg.

Nå?

Er vi mennesker i det hele tatt i stand til å forandre oss? – det meste skjer jo i parforholdene våre. Det er det denne tredelte forestillingen handler om. Skal vi dra det riktig langt: Leser vi ikke daglig om forsmådd kjærlighet, ekteskapsdrap og vold på ville veger. Det er det som skjer her.

---

Operaen i Bjørvika

• Béla Bartók: Ridder Blåskjeggs borg. Alexander von Zemlinsky: En florentinsk tragedie. Robert Schumann: Frauenliebe und Leben.
• Ingeborg Gillebo, Håvard Gimse, John Lundgren, Dorottya Lang, Tobias Kratzer (regi), Rodrigo Porras Garulo, Tone Kummervold. Operaorkesteret, dir Edward Gardner.
• Forestillingen spilles fra 23. januar til 16. februar

---