KIRKENES: Da den russiske journalisten Anna Politovskaya ble drept i 2006, var Elizaveta Vereykina helt i starten av journalistkarrieren. Den nå 38 år gamle kvinnen hadde studert journalistikk ved statsuniversitetet i Moskva, hvor også Politovskaya hadde gått.
– Den gang var det mange utfordringer. Russland var bare i starten av demokratibyggingen. Men når vi ser tilbake i dag, så var det en tid av frihet. Og i dag er det frie ord blitt paralysert. Opposisjonen er ute av spill, og den er ute av Russland, konstaterer Vereykina.
Jeg ser på Anna Politiovskaya og de andre som moderne helgener
— Elizaveta Vereykina, journalist
Fikk jobb i Kirkenes
Vi møter henne i Kirkenes. Her, bare en halvtime unna den russiske grensa, holder Barents Observer til. Dette er en internasjonal nettavis, som publiserer på engelsk og russisk. Som navnet tilsier, følger de Barentsregionen med argusøyne, og på nært hold har denne redaksjonen sett hvordan Russland har forandret ansikt de siste årene. Det er blitt stadig mer krevende å fortelle fra innsiden av nabolandet. Men nå har skaffet seg noen verdifulle allierte.
Med støtte fra bl.a. Tiniusstiftelsen, Fritt Ord og Universitetet i Tromsø, har avisen ansatt Vereykina og tre andre russiske journalister.
– Da fullskalakrigen brøt ut i februar 2022, så vi at det var hundrevis av flinke journalister som fløy ut av landet. Vi bestemte oss for å åpne dørene for noen av dem som jobber med det samme som oss. Her kan de få lov til å kalle en krig for en krig, forteller redaktør Thomas Nilsen.
Var BBC-ansatt
Avisen har selv merket konsekvensen av å skrive kritisk om nabolandet og krigføringen i Ukraina. I Russland er de i dag blokkert, og for et drøyt år siden fikk avisen brev fra den russiske riksadvokaten som opplyste om at de var forbudt. Nilsen og publisher Atle Staalesen har ikke selv kunnet reise dit på flere år.
De fire nyansatte har kjent på kroppen, hvor farlig det frie ord kan bli:
Vereykina var i mange år lokalt ansatt for BBC i Russland som fotograf. Hun dekket de største sakene, og forteller at hun var på flyet til Aleksej Navalny da han returnerte til Russland etter forgiftningen. Hun filmet ham i det han ble anholdt på flyplassen.
Trass i at hun hadde et av verdens største mediehus i ryggen, følte hun at nettet snørte seg om journalistikken etter invasjonen:
– Vi merket overvåkningen, at kildene våre ble oppsøkt av FSB (den russiske sikkerhetstjenesten, red.anm.), og at folk var redde for å snakke med oss. Vi hørte hva som ble fortalt om Vesten, og vi ble anklaget for å være forrædere.
Vi merket overvåkningen, at kildene våre ble oppsøkt av FSB
— Elizaveta Vereykina, journalist
Rømte via Minsk
Kollegaen hennes, Olesia Krivtsova fra Arkhangelsk, er den yngste og senest ankomne av de fire. 20-åringen kom til Kirkenes etter å ha blitt tiltalt for ekstremisme. Årsaken? Hun hadde protestert mot krigen med en post på Instagram.
Først fikk hun husarrest med fotlenke. Da tiltalen ble utvidet til å omfatte oppfordring til terrorisme, fikk hun hjelp til å komme seg ut via Minsk. Thomas Nilsen berømmer henne for allerede å ha gitt viktige bidrag til avisen. Hun har intervjuet både kriminelle som har fått amnesti for å være Wagner-soldater, og familien til ofrene deres.
– Vi har jobbet med Russland gjennom tyve år. Men de er fra innsida, og de har helt andre forutsetninger, sier Nilsen.
Krivtsova er selv på en konferanse i Berlin den dagen Vårt Land besøker redaksjonen i Kirkenes.
Selv om Putin skulle dø i morgen, eller regimet falle sammen om noen år, så har Russland fortsatt et stort problem
— Georgii Chentemirov
Problem for fremtiden
Også Georgii Chentemirov fra Petrozavodsk vet hvordan det er å være persona non grata. Han har fått stempel som utenlandsk agent, og vet ikke om han en dag kan dra tilbake til hjemlandet:
– Og selv om Putin skulle dø i morgen, eller regimet falle sammen om noen år, så har Russland fortsatt et stort problem, sier han, og viser til at de kriminelle Wagner-soldatene i dag hylles med medaljer og monumenter for innsatsen i krigen i Ukraina.
Når en heltefortelling først er skapt, blir den vanskelig å avfortelle:
– Man kan forstå hva som skjedde i Tyskland etter krigen, det ble helt taust om hva folk hadde vært med på, nikker kollega Denis Zagore, som har en lang karriere bak seg som radio- og podkastjournalist.
En verdi fra 90-tallet
Den frie russiske pressen har tøffe kår, og etter invasjonen av Ukraina har sentrale opposisjonsaviser rømt landet. Novaja Gazeta og Meduza har etablert seg i Riga, Moscow Times jobber fra Amsterdam, og regionavisen «7 ganger 7» har slått seg ned i Vilnius, hovedstaden i Litauen.
Zagore og Vereykina blir sittende å diskutere hvilken posisjon ytringsfrihet har i Russland.
– Det er ikke en verdi som er klart forstått i det russiske samfunnet, mener Vereykina.
Hun hører til den første generasjonen som vokste opp med denne friheten, som barn av 90-tallet. Moren hennes var antikommunist, høyt utdannet i historie og språk og hadde hørt til en generasjon som aldri fikk reise til «det kapitalistiske utland». Så da grensene åpnet etter murens fall, ville hun at datteren skulle få se verden. Vereykina minnes ferier i Egypt, Hellas, og Tyskland, hun husker tyggegummi fra Vesten og at de så på MTV.
Zagore, som er født noen år før, minnes derimot 90-tallet på en litt annen måte. Han tenker også på dette som tid med mer kriminalitet, og en gryende splittelse i den russiske befolkningen.
– Det var som om tilliten ikke var der på samme måte som før, som om vi hadde mistet noe.
– Kan forklaringen være at alt var kontrollert i Sovjet? At det handler om at det først var på 90-tallet at man endelig kunne snakke høyt om det som ikke fungerte, spør Vereykina.
Moderne helgener
Det er stor forskjell fra å jobbe her sammenlignet med å jobbe for BBC i en millionby. Men det har sine fordeler. Oppgavene er varierte, og selv om byen er liten, skjer det forholdsvis mye her. Hun har filmet Kong Harald, Anniken Huitfeldt, NATO-generaler og kjente artister, og har fått reise til Svalbard.
Men mørketida har vært tøff, og nå viser hun vei ned til kaia for å finne noen gode steder å ta bilder. Det er midt på dagen.
Mens vi trasker gjennom skumringen sier hun at hun har tenkt på at det er noen likheter mellom det frie ord og kristendom. Det handler om å tro på at noe er sant, selv om mobben kaster stein på deg:
– Jeg ser på Anna Politiovskaya og de andre som moderne helgener. De var modige nok til å stå opp for det som er sant. Og de døde for oss, for at vi skulle ha et fritt liv, et lykkelig liv, et liv der vi kan feire verden i all sin skjønnhet. Jeg er ikke like modig selv, men jeg tror det er noe å streve etter, avslutter Elizaveta Vereykina.
