Hun var redd første gang hun joiket i kirka

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

KIRKENES: Da Berit Alette Mienna var barn, gikk hun på internatskole fra hun var sju år. Det var på 1960-tallet, og her ble alle barna fra bygdene utenfor Karasjok samlet.

Da de en dag skulle opptre med å synge salmer, valgte de seg «Skriv deg Jesus på mitt hjerte», eller «Čále, Jesus», som den heter på samisk. Barna begynte å synge, og de sang slik de tenkte at det måtte høres ut. Tone for tone. Inntil de ble stoppet av en lærer:

«Kan dere ikke synge slik som dere gjør hjemme?»

– Man var så påvirka av skolens innhold og verdier, og fikk med seg at det var noe som er privat – og hørte til hjemmet – mens noe annet hørte til i det offentlige rom. Det ble jeg veldig klar over akkurat da. For vi tenkte at vi skulle jo ikke synge sånn ute. Det var ikke akseptert.

Som en reinflokk

Den samiske salmesangen dikteres ikke av orgelet. Den er som en reinflokk, sies det, en som bølger over vidda. Tempoet er friere, ornamenteringene lever som i folkemusikken, og klangen fra joiken lyder. Dette vokste Mienna opp med. I barndomshjemmet sang foreldrene for henne og søsknene. Og de joiket.

– Og da vi fikk platespiller kom Simon and Garfunkel inn i hjemmet, røper 67-åringen, som har viet livet til å løfte den samiske sangtradisjonen.

Berit Alette Mienna er selv en kjent sanger. Hun har gitt ut plater, holdt kurs i joik med Frode Fjellheim (den samiske musikeren som blant annet har skapt tittelsangen til «Frost»), og hun har joiket på norske talenter. I Kirkenes jobber Mienna i kulturskolen, og driver også en egen joikegrupe. I denne handler det om alt annet enn å opptre. Det handler om å finne stemmen sin, og å bruken joiken i hverdagen, slik som når man sitter i bilen med ungene eller bare går en liten tur, forklarer hun.

– Det bor joik i alle, og den må slippes ut, sier hun.

Hør Berit Mienna synge «Čále, Jesus»:

Det bor joik i alle, og den må slippes ut

—  Berit Alette Mienna

Mangler lydfesting

Men Mienna har også et annet engasjement: Hun brenner for at den samiske sangtradisjonen skal få klinge i kirkene. Og den samiske salmesangen har på mange måter svært tøffe kår.

Til tross for det i fjor kom en helt ny koralbok, Sálbmagirjji šuokŋagirji Nordsamisk spillebok, må det skje et krafttak hvis denne tradisjonen skal leve videre, mener Mienna.

Det er alt annet enn åpenbart for den som ser på notene i den nye boka, eller leser innledningskapitlet, hvordan sangen faktisk høres ut. Og der hun fra kulturskolen er vant til at det finnes ressursbanker med innspillinger av diverse sanger, finnes det ikke noe slik verken for den tradisjonelle samiske salmesangen eller joiken.

– Det mangler ressurser, konstaterer hun, og sier dette trengs ikke minst for å kunne gi tonespråket videre til nye generasjoner.

– De må vite om det samiske. Og det skal ikke være eksotisk, det må være del av deres hverdag og liv, sier Mienna.

Berit Alette Mienna, Kirkenes

Også organistene har en jobb å gjøre. De må senke tempoet:

– Selv om mange organister er dyktige, så går det altfor fort. Det samiske uttrykket slipper ikke frem. Organisten må ta litt styring så det ikke glir helt ut, men det må også finnes et rom slik at du får lov til å ta sløyfene og rom til å synge på din måte.

Innprentet

I Den norske kirke er det blitt større oppmerksomhet rundt samiske kulturuttrykk. Likevel finnes det fortsatt skranker, sier Mienna.

Og å være sensitiv i møte med samisk kultur handler ikke nødvendigvis om å bare sette i gang og joike i kirka. I de nordsamiske kjerneområdene vil mange av de gamle fortsatt motsette seg dette. Mienna sier at selv om hun vokste opp med at de joiket hjemme, så var det bare fulle folk som joiket hvor som helst.

– Vi har ikke en tradisjon med joik i kirka. Det er vi prøver å ta joik inn i kirka. Og i steder som Kautokeino og Karasjok hvor joiken fortsatt er levende, så er det innprentet i folk at joiken ikke hører til i kirkerommet. Det er nok lettere å joike i kirka i områder hvor joiken ikke står så sterk, mener hun.

Vi har ikke en tradisjon med joik i kirka

—  Berit Alette Mienna

Hun sier hun selv har kjent på en ryggmargsrefleks om at joiken må bli igjen utenfor kirka:

– Men da føltes det også som at noe av meg måtte være igjen på utsiden.

Berit Alette Mienna, Kirkenes

Takknemlighet

Mienna har selv brutt barrierene. Hun husker første gang hun ble spurt om å joike i kirka. Det var i Ishavskatedralen i Tromsø, og hun husker redselen hun kjente:

– Men så tenkte jeg: Fulle folk har ikke enerett på joik. Jeg vil joike, og jeg vil bruke joiken annerledes.

Siden har hun gjort det flere ganger. Som i begravelser og barnedåp til den nærmeste familien. Det har vært befriende:

– Det bor en kraft og varme i joiken. Det er kjærlighet der. Og når jeg har fått tilbakemeldinger, har det vært takknemlighet. Det har gitt meg støtte til å jobbe videre med joiken.

Det bor en kraft og varme i joiken

—  Berit Alette Mienna

Utenat

Det finnes joiker til personer, til dyr, til naturen. Mienna har også funnet joiker knyttet til kristen tro, som joiken til «den himmelske far». Den ble nedtegnet av svenske Karl Tirén. Han samlet joiker i Lappland og Nord-Norge på starten av 1900-tallet.

Når vi møter Mienna i Kirkenes, går vi innom kirka her for å gjøre opptak av at hun synger Čále, Jesus. På vei ut igjen passerer vi kirkestua, der det pågår et formiddagstreff for eldre. De lurer på om hun også kan synge for dem?

Igjen klinger Čále, Jesus. Et par av de eldre kvinnene begynner å synge med. De kan salmen utenat. Til slutt tar hun joiken som Tirén hadde funnet.

Berit Alette Mienna, Kirkenes

Bestefars lærdom

Først og fremst er det bestefaren som har gitt henne styrke til «å forsone seg med joiken», som Mienna sier.

Han ble nesten 99 år, og en gang på 1990-tallet var Mienna til stede da en annen mann sa til bestefaren: «Ja, du har joika før, men nå joiker du ikke lenger for du er blitt en kristen mann».

Bestefar svarte ikke. Han hentet fram pipe og tobakk fra en lomme, tente på og poffet litt.

– Og så sa han: Ja, det er synd å joike hvis du joiker med hat i ditt hjerte. Men hvis du joiker med kjærlighet, så er det ikke synd.