Portrett av en kirke i flammer

I Storgata trer vi inn i en liten bakgård, opp en smal trapp og inn på atelieret til Elias Forberg, døpt «Blodtusj&kniven atelier».

Rommet er for øyeblikket preget av malerier i sort, hvitt og rødt, samt kunstnermateriell og spor av tidligere utstillinger. Fantoft stavkirke står klart på et staffeli, med knallrøde flammer stigende opp mot en sort bakgrunn.

Onsdag denne uken drasset Elias Forberg med seg brennende kirker, black metal-stjerner og drager på lerret 500 meter bort i gata, til Kulturkirken Jakob og soloutstillingen «KIRKEBRANN».

Senere skal utstillingen på tur til Trondheim.

Lager kunst, ikke dekor

– Det er første gang jeg har hatt en sånn ordentlig stor utstilling hvor jeg har spyttet inn litt penger og det er stor fallhøyde, sier Forberg.

– Så det er viktig å få solgt litt på onsdag?

– Jeg håper jo det, selvfølgelig. Men jeg har skjønt at jeg ikke lager dekor som matcher veggene hjemme. Jeg lager kunst, og da er det ikke for alle.

Dermed er det viktigere for 30-åringen å få etablert kunstnernavnet sitt i første omgang.

– Det er ikke krise om det ikke selges noe. Det viktigste er at det kommer folk.

Utforsker det ekstreme

– Kirkebrann. Hvorfor det konseptet?

– Det er jo sterkt inspirert av black metal og den ungdomskulturen som var tidlig på 90-tallet. Jeg har alltid syntes det er fascinerende hvordan et miljø kan pushe seg til så ekstreme lengder. Så det er litt for å vekke følelser av opprør.

Forberg mener dagens unge retter de vonde følelsene og hatet innover. Tanken er å utforske et miljø som på 90-tallet heller rettet hatet utover og utagerte.

Han understreker at han på ingen måte mener å oppfordre til kirkebrenning.

– Men man skal tørre å være litt drittunge, uten at det skal pushes til det ekstreme. Jeg gjør jo dette her, ikke ved å brenne fysiske ting, men jeg vil få fram mine ekstreme tanker og følelser gjennom kunst som skal være veldig provoserende.

Forberg mener det er litt av det samme som «black metall kidsa» har gjort med musikken, at de fikk utløp for ting gjennom den ekstreme musikken.

– Det er kanskje litt det jeg har lyst til å oppfordre til, at ungdommer skal lage mer ekstrem kunst, lage mer ekstrem musikk. Få frem de følelsene man har gjennom kunsten. I stedet for å brenne ned en kirke, kan man gjøre mye provoserende ting med kunst.

For Forberg har det vært viktig å rette egen selvforakt inn mot kunsten. Der håper han å kunne være til inspirasjon for andre unge som føler på mye vondt.

Selvforakt og forsoning

Selvforakten har vært en rød tråd gjennom den kunsten Elias Forberg, som tidligere gikk under kunstnernavnet eeplemost, har laget før også. Det var gjennom psykologtimer han først forsto at dette var noe han trengte å bearbeide. Psykologen fortalte at Forberg viste mye selvforakt gjennom måten han snakket om seg selv på. Det var noe han ikke hadde vært bevisst på selv.

– Hun snakket om dette som en spire som har fått vokse og gro i 30 år uten at noen har prøvd å stoppe den.

Forberg, som forklarer at han tenker visuelt, så dermed for seg en svær mann som hele tiden var tilstedeværende og hadde tatt over ham selv. Først forsøkte han å ta livet av hele denne selvforakten i en mann, som han tidligere har malt hengende i bilder av i utgangspunktet hyggelige omgivelser.

– På den reisen skjønte jeg jo at det går ikke. Han kan krympes eller gjøres større eller reise på ferie, men han kommer alltid tilbake.

[ Aktivist-prest får ikke leie kirke ]

Denne perioden skrev Forberg mye dagbok, noe han fortsatt gjør. Dagboktekstene ble dratt inn i kunsten og skrevet opp på lerreter. Tankene som kunstneren trodde han sto alene om, viste seg å ikke være så unike likevel.

– Jeg opplevde jo at jeg, for det første, ikke var spesiell i det hele tatt, at jeg ikke var alene. Alle sitter med mye av disse tingene, selvfølgelig i forskjellig grad.

Kunsten ble terapi for å blottlegge egne følelser som kunne bæres av flere, og ikke bare Forberg selv. Men han opplevde også at kunsten kunne være terapeutisk for dem som så den og kjente seg igjen.

– Den tilhørigheten jeg følte på da jeg stilte ut dette var en veldig fin ting hvor jeg kunne dele litt av den byrden.

På baksiden av maleriene han nå stiller ut står det også skrevet dagboktekster. «Det er kun jeg selv som husker disse tingene jeg bærer på», står det bak et bilde av Holmenkollen kapell i brann.

Kulturkirken Jakob ønsker dialogen velkommen

Det er nettopp det underliggende fokuset på mental helse og indre kamper som trekkes frem av Kari Falk når hun forklarer hvorfor Kulturkirken Jakob har valgt å romme utstillingen. Hun er administrativ leder for kulturkirken, og har bare gode ord å si om Elias Forberg, som hun mener har vært respektfull i samtaler om hvordan krypten og kirkerommet skal brukes.

– Han prøver å utforske noe av dette mørket og linke det opp mot en kirkehistorie som også har fått gjennomgå med både korsfarere og kirkebrenner. Han viser mørke sider av både det kirka har stått for og det kirka har måttet tåle, forteller Falk når Vårt Land snakker med henne i forkant av utstillingen.

Han viser mørke sider av både det kirka har stått for og det kirka har måttet tåle

—  Kari Falk

Hun mener det er viktig å ha rom for dialoger og lov til å utagere på et slags sinne.

– Vi må ikke er så redde for å stå i disse samtalene og se hele mennesket – og også tåle å se det mørke.

Tidligere har blant annet Therese Egebakken, medlem av Stavanger bispedømmeråd og leder av den kirkepolitiske organisasjonen Frimodig kirke, argumentert for at Kulturkirken Jakob burde avvigsles, da bygget virker mest som et helt vanlig kulturhus i hennes øyne.

Det er Falk uenig i.

– Det er jo en fallitterklæring, der vi ikke er kirke lenger. Hele poenget må være å tåle som kirke å gå inn i disse dialogene. Vi må tørre å se på det som vi også er uenige om som mennesker og tørre å speile livet.

[ Kommentar: Størst av alt er selvkjærligheten ]