Lar seg hjemsøke av dyrene

Lengsel, å søke hjem; som i himmelsk hjemlengsel. Men også det å bli hjemsøkt; av ubehaget, det fortrengte.

Med tittelen Hjemsøkelser har Kari Løvaas ønsket å signalisere en dobbelthet, to parallelle spor som går igjen i de sju tekstene i den nylig utgitte essaysamlingen.

– Utdrivelse, fall og hjemlengsel er en grunnstruktur i all historiefortelling: Ikke bare fallet fra det paradisiske, men også det å begi seg ut i det ukjente. Essayene er en slags undersøkelse av denne strukturen – og av det å bli innhentet av noe man har fortrengt eller benektet, forteller hun.

Hjemsøkelser, med undertittelen Et bestiarium II, er er frittstående oppfølger til Skapelsens sukk og klage fra 2022. Menneskeverdet – hva det er, og hvordan vi forvalter det – er et stikkord i begge bøkene.

Men denne gangen har dyrene fått en mer sentral plass – også de har hjemsøkt forfatteren, for å si det på den måten.

For hva er det egentlig som skiller mennesker fra dyr? Og hvor kommer forestillingen om at dyr er underordnet oss, og derfor fritt kan krenkes, fra?

Hvor er dyrene?

Løvaas’ inngang til dyreverdenen går via litteraturen, filosofien og teologien mer enn konkrete erfaringer. I boken ser hun ikke minst på hvordan Bibelens fortellinger om skapelsen og syndefallet har formet vårt syn på oss selv og naturen rundt oss.

Det var likevel barnelitteraturen, full av dyr og dyrefigurer som den er, som først vekket interessen:

– Det slo meg at måten vi aller mest omgås dyr på, er gjennom barna våre. Sønnen min Augusts favorittbok er en som heter Ville dyr, og som inneholder ulike dyrs lyder. Inntrykket man får er at vi lever i en fantastisk verden, med alle disse skapningene i sine ulike livsmiljøer. Men bare fire prosent av pattedyrene er ville. 36 prosent er mennesker og hele 60 prosent er dyr i fangenskap – dyr vi ikke tilkjenner noe annet formål enn at de skal bli mat eller tjene vår bekvemmelighet.

Hvor blir det egentlig da av dyrene? spør Løvaas.

– Det er et spørsmål alle burde la seg hjemsøke av. Faktum er jo at mye av det vakuumpakkede kjøttet vi kjøper i butikkene har vært dyr som har blitt utsatt for mekanisk, kjemisk, hormonell og genetisk vold av uante dimensjoner.

Blekksprutens magi

I boka er Løvaas innom hvordan tenkere og teologer tradisjonelt har skilt menneskene fra dyr ved at førstnevnte har fornuft. Dyret, som mangler fornuft, kan da ikke forstå universet, «bare følge dets regler, blindt».

«I denne tradisjonen blir dyrene ansett som «ting-like» og stumme, siden de ikke er skapt i Guds bilde,» skriver hun. Løvaas viser også hvordan kroppen og naturen – «det dyriske» – har vært noe en skal frigjøre seg fra.

[ Kari Løvaas i klassikerspalten: – Viser hvordan raseriet kan vokse hos de rett-troende ]

I vitenskapens navn har det vært utført forsøk på dyr som om de skulle vært maskiner. I våre dager foregår det samtidig ny forskning på dyrs bevissthet og de forskjellige artenes måter å være i verden på. Blant annet finnes det forskning som tyder på at fisk både har hukommelse og kjenner smerte.

– De nye vitenskapene bekrefter i en viss forstand det både barn og poeter alltid har visst: at livet ikke kan reduseres til enkle prosesser vi kan ta kontroll over. Verden er uendelig sammensatt og forunderlig, sier Løvaas.

---

Kari Løvaas

• Norsk forfatter og kritiker, bosatt i Sunne i Värmland
• Aktuell med essaysamlingen Hjemsøkelser. Et bestiarium II. Første del Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium ble utgitt våren 2022
• Disputerte i 2020 med avhandlingen Be for meg også. Om forkrøpling og lengsel etter forløsning i moderne litteratur og poetikk

---

Blekkspruten får tjene som eksempel: Bløtdyret har åtte armer, ni hjerner – en stor hjerne i hodet og en mindre i hver arm – og tre hjerter.

– Den tenker med kroppen og føler med kroppen. Den leker, sover og drømmer. Og den er så intelligent og kreativ at den ikke behøver noe skall for å beskytte seg. Det er noe veldig håpefullt i det bildet.

Kanskje kan vi la oss inspirere av blekksprutens måte å være i verden på. Løvaas trekken en linje tilbake til den politiske filosofen Thomas Hobbes (1588–1679):

– Hobbes tenkte seg staten som en enorm kunstig og sentralstyrt kropp som skulle beskytte innbyggerne mot indre og ytre fiender, og mot udyret i dem selv. Han kalte den interessant nok opp etter et sjøuhyre: Leviatan.

I litteraturen har verden alltid blitt møtt med oppmerksomhet og innlevelse, også i dyrene

—  Kari Løvaas

Løvaas’ poeng er at vi, i en tid med store klimaendringer, krig og utryddelse av arter, trenger å forme «samfunnskroppen» på en ny måte.

Samtidig som vår kunnskap om biologi og dyrs bevissthet øker, utvikler vi også kunstig intelligens i stadig mer avansert retning. Kan robotene gjøre det opplevde slektskapet vårt med dyrene sterkere?

– Kunstig intelligens er jo nettopp noe som ikke har kropp. Det er så mye den ikke kan, som å lengte, føle empati.

Bli som barn

Kari Løvaas henter innsikter hos forfattere som Kerstin Ekman, Franz Kafka, Paul Celan, Rainer Maria Rilke, Torgny Lindgren og Mary Shelley.

– I litteraturen har verden alltid blitt møtt med oppmerksomhet og innlevelse, også i dyrene, sier hun.

I Ekmans fortelling «Hunden» fra 1986 følger vi perspektivet til en liten valp som er kommet bort fra familien sin. Løvaas referer også til 1700-tallspoeten Christopher Smarts katt som «vibrerte av hellig ånd».

– Ganske mye poetikk, altså forfatteres tanker om egen praksis, handler om å forsøke å sanse verden, bli som barn, ubeskrevet av alle matriser og fordommer, påpeker Løvaas.

Mennesker bruker språket for å oppleve verden, og språket blir dermed også en måte å organiserer omgivelsene på. Det kan igjen lukke oss for fenomener rundt oss, gjøre oss voldelige, uten at vi helt legger merke til det.

[ «Intet blikk er for lite i Dordi Strøms roman Odel» ]

– Det gjelder å bli bevisst på hvordan vår oppmerksomhet overstyres av måter å ordne verden på, og å hele tiden forsøke å omprøve disse ordningene.

Igjen skimtes en (ikke så rent liten) utfordring: Snu den destruktive utviklingen, «deaktiver monsteret», som Løvaas skriver.

Snegle uten hus

Hva mer er det å si om budskapet i Hjemsøkelser? Løvaas vil helst holde det åpent, men henter likevel frem igjen innledningen til den første av de to essaysamlingene. Der siterer hun Shakespeares Kong Lear etter at han er blitt detronisert, der han sammenlignes med en snegle uten hus.

– Hvor tar de fattige veien i stormen? Kong Lear sier at han tenkte for lite på det, den gang han selv hadde hus og slott og makt. Vi lar oss så lett polstre, i stedet for å la oss hjemsøke og forsøke å gjøre noe, for både mennesker og dyr.