– Hun var en opprører, som aldri sluttet å søke

Onsdag kveld kom den triste nyheten om at artisten Sinéad O’Connor var død. Da gikk Robert Kvalvaag til platespilleren og satte på sangen Dark, Yet I am lovely. Teksten er hentet fra Salomos Høysang:

«Se ikke på at jeg er så svart, at solen har brent meg», fortsetter den norske oversettelsen av bibelteksten som O’Connor komponerte til.

– Dette er den fineste låten av O’Connor som jeg vet om, sier Kvalvaag, som jobber på OsloMet, med religion og populærmusikk som spesialfelt.

Det er få artister, både før henne og etter henne, som så tydelig har artikulert forbindelsen mellom musikk og teologi.

—  Mathias Gillebo, teolog og musiker

Flere lag å oppdage

Sinéad O’Connor ble født i Irland i 1966, og slo igjennom som artist på slutten av 1980-tallet, blant annet gjennom monsterhiten Nothing compares to you.

Mange har et nært forhold til musikken hennes, men for den som vil høre, er det mange flere lag å oppdage. Det sier både Kvalvaag og Mathias Gillebo, en norsk sanger og prest som har forsket på musikk og teologi.

---

Sinéad O’Connor

• Irsk artist sanger og komponist født 8. desember 1966. Døde 26. juli i år.
• Hadde røtter i rock, pop og irsk folkemusikk. Slo igjennom med debutalbumet The Lion and the Cobra i 1987, og hadde kjempehiten Nothing compares to you i 1990.
• O’Connor var en sterk samfunnskritiker, som kjempet for kvinners stilling, og målbar en sterk kritikk mot Den katolske kirke.
• Hun satte også søkelyset på psykisk helse. Hun hadde fire barn, og opplevde i 2022 å miste sønnen Shane, som tok selvmord.
• Familien har så langt ikke gått ut med detaljer knyttet til O’Connors død.

---

Låten som Kvalvaag viser til, ble sluppet på platen Theology i 2007. Og Gillebo fikk samme år møte O’Connor under Olavsfestdagene (i dag Olavsfest) i Trondheim. Da var han journalist.

– Jeg husker at jeg reagerte på at ingen stilte ordentlige spørsmål om hva hun mente med den plata. Så dristet jeg meg til å spørre om det å utøve musikk var en måte å gjøre teologi på. Og det gjorde inntrykk på meg at en artist med en sånn posisjon bekreftet at slik var det, og at det var bare en helt opplagt ting å gjøre, sier Gillebo, og legger til:

– Det er få artister, både før henne og etter henne, som så tydelig har artikulert forbindelsen mellom musikk og teologi.

Rev i stykker pavebilde

Men O’Connor har vært en meget kritisk stemme i møte med kirken. Hun er vokst opp i en katolsk kultur i Irland, og har markert seg ved å påtale kvinnesyn og overgrepsproblematikk. Hun har brukt sin posisjon til å refse kirken for ikke å ha gjort nok for ofrene, og har flere ganger bedt om å bli ekskommunisert av paven.

Det har kostet.

– Det gjorde inntrykk da hun på Saturday Night Live rev i stykker et bilde av paven direkte på TV, minnes Kvalvaag.

Det skjedde i 1992.

14 dager senere skulle hun opptre på en konsert til ære for Bob Dylan i Madison Square Garden. Der ble hun møtt av en pipekonsert fra publikum. Da countryartisten Kris Kristofferson ble bedt om å hente henne vekk fra scenen, tok han heller armen rundt O’Connor og sa «Don’t let the bastards get you down».

«I won’t», svarte O’Connor. Hun stanset bandet. Så sang hun Bob Marley-sangen «War» helt alene, som hun avsluttet med en improvisert tekst om overgrep mot barn. Så forlot hun scenen.

Ble muslim

Hånd i hånd med kritikken mot kirken, ser Kvalvaag like fullt en interesse for trosspørsmål. O’Connor har hun latt seg ordinere til prest i en katolsk utbrytergruppe som sverger til den tridentinske – den gamle latinske messen.

O’Connor var også innom rastafaribevegelsen og i 2018 ble hun muslim og tok nytt navn. Kvalvaag vil sammenligne henne med Madonna.

– Også Madonna har brukt mye av karrieren på et oppgjør med katolisismens, da særlig synet på kjønn og seksualitet. Men selv om hun tar et oppgjør, løper det en slags strek av kristendom gjennom karrieren. Hun kaster ikke alt over bord. Og det samme synes jeg å finnes hos O’Connor. Hun var en opprører som aldri sluttet å søke, sier Kvalvaag.

Det er utrolig trist at hun nå er gått bort. Det var alt for tidlig

—  Robert Hoven, styreleder for Sonisk musikkfestival

Film om psykisk helse

Mot slutten av livet hadde O’Connor trukket seg tilbake som artist, men i 2021 kom selvbiografien Rememberings. Året etterpå kom filmen Nothing compares som fortalte om mennesket bak musikken og det politiske engasjementet. Filmen ble valgt ut til å fronte Sonisk musikkfestival her i Norge, og styreleder i festivalen Robert Hoven mener den var viktig, fordi den setter fokus på kunstnere og psykisk helse.

– Og det er kanskje er et tema som har større fokus nå enn i 1990. Det er utrolig trist at hun nå er gått bort. Det var altfor tidlig, sier Hoven.

Han kaller O’Connor banebrytende. Hun var nyskapende, men fikk likevel fotfeste i mainstreamkulturen.

– Og som artist var hun mye viktigere enn det mange har skjønt og trodd.