Kultur

Mener Adam og Eva speilvendes i Barbiefilm

FILM: Har Barbie blitt feministikon, eller er hun stadig problematisk? Vi har sett den nye Barbie-filmen sammen med teolog Merete Thomassen .

Plastikkdukker med tynne midjer, lys hud og blondt hår. Barbie-dukkene har mang en gang fått kritikk for å skape kroppspress eller presentere et svært snevert syn på idealkvinnen. Den nye filmen Barbie, produsert av Warner Bros og regissert av Greta Gerwig, parodierer universet og går inn i kritikken.

Barbie har for mange stått som et symbol på det feminismen har jobbet mot: Et pyntet og sminket kvinneideal, til glede for mannen. Nå omtaler likevel flere Barbie som feministikon. Hva har skjedd de siste årene? Er Barbie representant for en ny bølge feminisme?

Barbie og Ken som Adam og Eva

I den nye filmen regissert av Greta Gerwig får feminismen plass i dukkeuniverset. Gerwig har selv koblet historien om Barbie til Adam og Evas opprinnelseshistorie. I Barbie-versjonen er Ken skapt i Barbies bilde, som en makker til Barbie.

Etter å ha sett filmen, er teolog Merete Thomassen enig i at den inneholder paralleller til historien om Adam og Eva.

– Barbie blir skapt i en fullkommen verden, og så blir Ken skapt. Det er på mange måter en speilvending av skapelseshistorien, sier Thomassen.

Merete Thomassen

I filmen må «Stereotypiske Barbie», spilt av Margot Robbie, ut i den virkelige verden for å finne hjelp når hun får såkalte funksjonsfeil. Feilene viser seg som cellulitter på lårene eller flate føtter, der dukkens føtter vanligvis skal være på tå, klare til å trå ned i høye hæler.

– Det som overrasket meg var det at døden kommer inn som et så tydelig motiv.

Det er nemlig det faktum at Barbie begynner å tenke på døden som skaper problemene. Plutselig blir dødsangst en del av følelsesregisteret hennes. Ute i den virkelige verden kjenner hun på tårer for første gang når hun opplever at verden utenfor Barbieland ikke er så fantastisk som hun har sett for seg.

– Her er det helt tydelig at menneskeligheten knyttes til det å kunne dø. Det vil jeg si er litt avansert for en sånn film.

Til slutt får Barbie valget om å forbli i plastikklivet – eller å bli menneske av kjøtt og blod, med all sorg, smerte og til slutt døden det innebærer. Thomassen kommenterer at det dermed også er mulig å se Barbie som en parallell til Jesus i filmen.

– Som Jesus er hun den perfekte skapningen som har vært der fra evigheten av. Det er en interessant assosiasjon.

Her er det helt tydelig at menneskeligheten knyttes til det å kunne dø

—  Merete Thomassen, teolog

Speilvendt feminisme

Merete Thomassen synes filmen inneholder gode lag av humor, der både Barbie-universet og kjønnsroller i den virkelige verden parodieres.

– Det er også en slags speilvending av feminisme.

I Barbieland er det nemlig matriarkatet som regjerer. Enhver Ken er «just Ken», slik det reklameres med på filmplakatene, mens Barbie-dukkene er president, Nobelpris-vinnere og høyesterettsdommere.

Thomassen får assosiasjoner til deler av 80-tallsfeminismen.

– Man hadde veldig stor tro på at hvis kvinnene fikk bestemme, så ble det en bedre verden. Men det som skjer da, er jo bare at du speilvender patriarkatet, uten en dypere forståelse av hva det er som skaper makt og undertrykkelse.

Noe av det problematiske ved filmen er de tydelige kjønnsstereotypiene, mener Thomassen. Når Ken prøver seg på et patriarkalsk kupp, er det øl og hester over hele linja. Og ønsket om en kvinne man kan være i et langvarig, men uforpliktende forhold til.

– Det er nok ganske mange menn som ikke kjenner seg igjen i det, sier Thomassen, som også legger til at filmen blir noe unnskyldt ved at den fremviser kjønnsrollene som parodier.

This image released by Warner Bros. Pictures shows Margot Robbie in a scene from "Barbie." (Warner Bros. Pictures via AP)

Binær fantasiverden

Barbie-filmen viser frem Barbier med forskjellige kroppsformer, i vidt forskjellige yrker, med varierende hudfarger og med funksjonsnedsettelse.

– Den bærer veldig preg av at filmskaperne har vært opplest på interseksjonalitet. Det som manglet var en ikke-binær Barbie eller Ken, mener Thomassen.

Interseksjonalitet handler om levemåte knyttet til sosiale forhold som kjønn, etnisitet eller funksjonsnedsettelser.

Å ta steget vekk fra den binære verden som blir fremstilt i Barbie-filmen, tror Thomassen må være neste steg for selskapet Mattel som produserer dukkene.

Det som manglet var en ikke-binær Barbie eller Ken

—  Merete Thomassen, teolog

Selv lekte teologen med Barbie da hun var liten, og strikket blant annet klær til den. Men å kjøpe Barbie-dukke til noen av tantebarna i dag, er uaktuelt.

– Nei. Det tror jeg hadde sittet veldig langt inne. Jeg har kjøpt mye til dem som har gått på grensen til hva jeg føler for, som lekepistoler og sånt. Men Barbie tror jeg ikke jeg ville kjøpt.

Thomassen forteller at hun blir litt sliten av den «forferdelig rosa estetikken». Hun støtter likevel det hun i dag beskriver som en friere, mer åpen feminisme, der feminister finnes i de fleste estetiske innpakninger.

– Du kan ikke se på folk i dag om de er feminister eller ikke.

Rosaestetikken

Blant feminister som vi ofte har sett i rosa, finner vi Hanne Krogh. Hun har ikke sett den nye Barbie-filmen, men forteller at hun gleder seg til kinotur.

– Noen av de få som har brukt nesten like mye rosa som Barbie, det er Bettan og jeg, sier Hanne Krogh til Vårt Land.

Hanne Krogh. Min Tro

Likevel ville hun ikke ha Barbie-dukke som liten.

– Hun gikk med så vanvittig høye hæler! Jeg ville heller ha Skipper, lillesøsteren hennes, for hun var sporty og hadde joggesko, sier Krogh.

For Hanne Krogh ble det for jålete med høye hæler man ikke kunne løpe i. Ellers har artisten aldri hatt noe problem med et feminint uttrykk. Hun trekker frem at fargen rosa var mannefarge før den fikk status som jentefarge. Å bruke rosa, som ofte blir knyttet til det feminine, er ikke Krogh redd for.

– Det var kanskje derfor jeg valgte rosa til Bobbysocks, sier Krogh og henviser til de ikoniske rosa glitterjakkene Bobbysocks brukte da de vant Melodi Grand Prix i 1985.

Hun mener nemlig det er fint med det som nettopp er feminint, fordi det for henne symboliserer noe sterkt.

– Kvinner er som fjellbjørk. Den er uhyre sterk fordi den er bøyelig.

Gøteborg. Melodi Grand Prix 1985, Internasjonal finale. Vinnerne Bobbysocks i aksjon på scenen, Hanne Krogh (t.h.) og Elisabeth Andreassen.
NTB arkivfoto: Erik Thorberg / NTB / NTB

Selvbetraktende samfunn

Hanne Krogh tror at Barbie er en helt annen i dag enn den dukken hun valgte bort som barn – en Barbie som pynter seg for å få Ken interessert. Hun tror dukkene slik de blir produsert av Mattel har tatt andre retninger de siste årene.

– Så vidt jeg ser det, så er ikke det Barbie i dag. Man må få lov å være sterk selv om man velger det stereotypisk feminine uttrykket.

Det Krogh er mest bekymret for i dagens samfunn, er at det har blitt for selvbetraktende. At fokuset på alt det ytre blir for viktig, ikke minst i en verden som rammes inn av sosiale medier.

– Jeg har aldri vært så opptatt av ytre symboler. Jeg er mye mer interessert i hvilke tanker eller meninger du har.

Man må få lov å være sterk selv om man velger det stereotypisk feminine uttrykket

—  Hanne Krogh, artist

Hennes bud til ungdommen er klart:

– Gi litt blaffen. I stedet for å si: «Se på meg!» kan du si: «Jeg ser deg.»

Merete Thomassen er enig i samfunnet i dag er for selvbetraktende, og at dette går utover selvbildet til unge mennesker.

– Barbie bor i et hus uten vegger hvor alle skal kunne se inn. Det samsvarer på mange måter med hvordan mange lever i dag, med de sosiale mediene hvor en iscenesetter seg selv hele tiden. Der er jo ikke Barbie akkurat noe godt korrektiv, mener Thomassen.

Sofie Flydal

Sofie Kristine Flydal

Sofie Kristine Flydal er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kultur