Hver morgen klokka 08:00 hører man en rakett som markerer at portene er åpnet. Rakett nummer to signaliserer at alle de seks oksene er på vei ut i gatene. Der venter tusenvis av mennesker. Målet er byens tyrefekterarena hvor oksene senere på dagen skal konkurrere med en tyrefekter. En konkurranse som alltid ender med deres død.
På veien dit kan det fort ende med flere dødsfall; siden 1910 har 15 mennesker mistet livet under okseløpet. Hvert år blir mange også alvorlig skadet.
San Fermín arrangeres hvert år fra 6. til 14. juli i Pamplona, en by i regionen Navarra helt nord i Spania. Det er en av verdens mest kjente og myteomspunne festivaler. Bakgrunnen for feiringen er en katolsk helgen – eller er det egentlig derfor man feirer?
Historien om San Fermín
I likhet med mange andre festivaler rundt om i Spania er San Fermín-festivalen oppkalt etter en lokal helgen, men hvem var selveste San Fermín?
Selv om det hersker betydelig usikkerhet rundt hans liv, kan katolsk.no fortelle at Den hellige Firminus, som han heter på norsk, skal ha blitt født rundt år 272 i nettopp Pamplona.
Hans foreldre var i utgangspunktet hedenske romere som konverterte til kristendommen kort tid før sønnens fødsel. Firminus ble døpt av Saturnis av Toulouse, og etter å ha blitt opplært i kristendom, viet han store deler av livet sitt til misjonsarbeid i Frankrike. Det førte til at han ble utnevnt til den første biskopen av Amiens.
Firminus, nå Firminus av Amiens, skal ha vært godt likt – men ikke av alle. En av dem som mislikte han var den hedenske guvernøren Sebastian av Belgia som fikk ham arrestert. Etter å ha nektet å avsverge kristendommen, ble Firminus dømt til døden. Samtidig var han en populær mann: For å unngå folkelig opprør ble han derfor halshogd i hemmelighet.
[ I fjor var det 742 setre igjen i Norge ]
En skytshelgen blir til
Etter sin død skal Firminus ha vært gjenstand for mirakler. Ved en åpning av graven hans på 600 tallet skal det ha strømmet ut en duft av blomster. En annen gang skal en iskald januardag brått ha blitt forandret til en vakker vårdag, og trærne skal ha begynt å blomstre og produsere frukt.
Firminus av Amiens fikk dermed, naturlig nok, etter hvert en stor følgeskare i Frankrike. Disse kultene spredde seg også til Spania, og da spesielt til hans fødeby Pamplona. Den første registrerte feiringen av ham herfra er fra 1186.
Gjennom århundrene smeltet etter hvert feiringen av den hellige Firminus, eller San Fermín, sammen med allerede eksisterende tradisjoner knyttet til markedsdag, fest og tyrefekting. I 1657 utropte pave Alexander VII Firminus til skytshelgen for byen Pamplona.
Martyrdød ved oksene
Til tross for den dramatiske historien er ikke San Fermín noe man lenger forbinder med den hellige Firminus av Amiens, men med et hasardiøst okseløp. Det liturgiske er allikevel ikke helt adskilt også de nåtidige tradisjonene – det finnes nemlig en forbindelse.
Firminus store åndelige forgjenger – selveste Satrunis av Toulouse, mannen som døpte han – skal nemlig ha lidd en svært spesiell martyrdød. Saturnis ble drept etter å ha blitt bundet fast til en okse som ble jagd ned en steintrapp. Denne martyrdøden overføres noen ganger til Firminus og legges til Pamplona. På den måten skapes det en kobling mellom den historiske Firminus og denne ukas okseløp.
Det finnes også andre koblinger: Den tradisjonelle klesdrakten brukt under festivalen, en hvit drakt med et rødt halstørkle, skal være inspirert av San Fermín: Det røde tørkleet skal nemlig minne om at han ble halshugget. Hver morgen før okseløpet stiller dessuten deltakerne seg foran en statue av helgenen hvor de ber en bønn med håp om beskyttelse.
[ Den triste historiene om kirken og arbeiderbevegelsen ]
Det religiøse underordnet
Det religiøse aspektet ved festivalen er likevel av begrenset betydning i vår tid.
– Veldig få i Pamplona kjenner til historien om San Fermín.
Det forteller Jose Maria Izquerdo, førstebibliotekar ved Hum-sam biblioteket på Universitetet i Oslo (UiO). Han forklarer at det i starten av sommeren over hele Spania avholdes «fiestas», lokale religiøse fester til ære for en lokal helgen. Disse festene ble ofte plassert på allerede etablerte hedenske festdager, på denne måten ble det enklere for lokalbefolkningen å akseptere den nye religionen, mener Izquerdo.
– Det ble etablert en kontinuitet mellom det nye og det gamle. Den nye religionen ble mye bedre forstått fordi man brukte noe man allerede kjente og forstod, forklarer han.
Uten å ville si noe helt sikkert, mener han at de religiøse aspektene ved feiringen er underordnet. For eksempel er det få som deltar i de religiøse prosesjonene. Han åpner likevel muligheten opp for at det kan være noen unntak:
– Noen gamle og konservative mennesker går muligens i kirken, men tror generelt at det religiøse har liten betydning. Samtidig er det vanskelig å vite, det religiøse er noe privat.
– Veldig få i Pamplona kjenner til historien om San Fermín.
— Jose Maria Izquerdo, førstebibliotekar ved HumSam-biblioteket ved Universitetet i Oslo
Ikke unikt for Pamplona
Okseløpene er ikke noe som er unikt for Pamplona og Navarra, forteller Izquerdo.
– Lignende tradisjoner finnes også en rekke andre steder.
Også i hans hjemregion Valencia er løpene utbredt. Selv har han løpt med oksene to ganger. Okseløpene – eller «encierros» – brukes som en del av et overgangsrite der spanske gutter løper med oksene for å vise at de er modne.
Izquerdo beskriver det som et resultat av en sterk machokultur, og understreker samtidig at han selv ikke er noen fan av okseløpene: For ham er det kun dyreplageri.
– Alt er dyremishandling, sier han.
Fetisjering av Spania
Det som først og fremst skiller okseløpet i Pamplona fra tilsvarende løp andre steder i Spania er primært størrelsen, sier Izquerdo. Festivalen i Pamplona tiltrekker seg hvert år tusenvis av utenlandske turister, noe de spesielt kan takke en mann for: Ernest Hemingway.
Den amerikanske forfatterens debutroman Og solen går sin gang skildrer nemlig Pamplona, festivalen og de mange unge mennene som utfordrer skjebnen ved å deltar i okseløpene, noe som var med å bidra til at festivalen ble berømt.
Izquerdo mener at Hemingway – i likhet med en rekke bemidlede turister fra Storbritannia, USA, Frankrike og Tyskland – reiste til Spania fordi det ble sett på som noe eksotisk. Spania hadde aldri hatt noen betydningsfull industriell revolusjon, og var derfor et land hvor gamle tradisjoner levde i beste velgående. På den måten ble landet også gjenstand for romantisering: Det symboliserte noe førmoderne, noe ekte og autentisk.
Okseløpene og tyrefektingen, med all sin brutalitet og macho-idealisering, passet perfekt inn i dette bildet, mener Izquerdo. Han sier det er dette mange turister søker også den dag i dag.
– Nå er det først og fremst en turistmaskin, mange kommer for å oppleve den macho-identitet festen som festivalen har blitt kjennetegnet ved. Den har ikke lenger noen historisk eller religiøs betydning, sier han.
