Begravet levende: En moderne skrekk

Nylig kunne man lese om en begravelse i Ecuador som brått fikk en ganske spesiell vending. Flere timer inn i minnestunden hørte nemlig de oppmøtte banking fra kisten der den 76 år gammel kvinnen lå. Hun var i ferd med å bli begravet levende. Det skriver VG 14. juni.

Dette er en av flere historier vi kjenner til siden 1700-tallet der mennesker som er erklært døde, viser seg å ikke være det.

Et kjent fenomen

Fenomenet er heldigvis likevel nokså sjeldent, men selv ikke i vår tid er den ecuadorianske kvinnens opplevelse helt unik. I januar i år våknet en annen kvinne – en 66-åring med demens – opp «gispende etter luft» etter å ha blitt fraktet til et begravelsesbyrå i Iowa, ifølge CBS news.

I 2020 våknet Timesha Beauchamp, kun 20 år gammel, opp i Detroit idet hun skulle bli balsamert før begravelsen sin. «De skulle til å tappe henne for blod, for å si det rett ut», skal kvinnens advokat Geoffrey Fieger ha uttalt ifølge The Guardian.

De tre kvinnenes historier føyer seg til en tradisjon som særlig begynte å florere rundt i Europa på 1700- og 1800-tallet.

– Dette er en periode hvor offentlig debatt og en form for nyhetsmedier gjennomgår en utvikling, forklarer Arne Bugge Amundsen.

Han er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

Dermed spres også fortellinger om fryktinngytende hendelser seg raskere og bredere enn tidligere. ortellingene om skinndød – en levende person som er antatt død – dukker særlig opp blant et dannet og belest publikum.

Amundsen trekker frem en historie fra et rikmannsmiljø i Christiania fra en erindringsberetning på 1800-tallet:

– Kjøpmannen Paul Thrane ble på slutten av 1790-tallet erklært død og lagt i en åpen kiste. Midt under seremonien våkner han opp og er åpenbart ikke død, forteller Amundsen. «Han vilde aldrig tale om denne Begivehed og gik aldrig i nogen Begravelse,» skrev datteren senere.

Midt under seremonien våkner han opp og er åpenbart ikke død

—  Arne Bugge Amundsen

Spesialkister

Med slike vandrende skrekkfortellinger, oppstår også en ny form for fobi: Taphefobi, som er frykten for å bli begravet levende. Samtidig er det noen som forsøker å løse problemet:

– Flere steder i Europa dukker det opp kistemakere som tilbyr spesialkomponerte kister som har en bjelleanordning, forteller Amundsen.

Skulle man våkne opp i kista, kunne man dermed dra i en snor som utløste en bjelle på kirkegården, over bakken. Amundsen understreker at det er vanskelig å si om dette var en særlig utbredt ordning.

– Men at sånne ting dukker opp, forteller noe om at man i høyere sjikt av samfunnet hadde en slik skrekk som man forsøkte å beskytte seg mot, forklarer han.

Interesse for det hinsidige

Amundsen forteller at det mot slutten av 1700-tallet finnes miljøer som trekker seg vekk fra det tradisjonelle kristne synet på døden.

– De aller fleste fastholdt en kristen tanke om døden og det hinsidige, sier Amundsen.

Likevel oppstår det noen mer fritenkende miljøer, som tenker nytt om det som er mellom himmel og jord.

– Den tradisjonelle religiøse forestillingsverden bryter på mange måter sammen.

[ Feirer faren med nattverd på fortauet ]

Spørsmålet om døden, som tidligere var blitt besvart av kristendommen, blir dermed åpnet opp.

– Flere var nysgjerrige på hva de kunne ha opplevd, de som tilsynelatende hadde dødd og våknet opp igjen.

Lite norsk taphefobi

Selv om det finnes skrekkhistorier der ute, og fortellinger om å bli begravet levende har eksistert i århundrer, kan det virke som taphefobi ikke er særlig vanlig i Norge i dag.

– Jeg har behandlet veldig mange personer med angst uten å møte på noen med taphefobi, sier psykolog Roger Hagen.

Klaustrofobi og dødsangst er derimot nokså vanlig, kan Hagen fortelle. Han utdyper også hvordan angst og fobier dukker opp.

– Angst handler veldig mye om overtenkning. At man tenker mye over alt som kan gå galt.

Hagen påpeker at behandling for fobier ofte inkluderer eksponeringsterapi. Å bli levende begravet er derimot vanskelig å simulere for de som skulle frykte det.

– Da må man jo vente med eksponeringen til man dør, sier Hagen.

Vanlig kulturell referanse

I litteratur og andre underholdningsformer er taphefobi derimot mer vanlig – fra 1700- og 1800-tallets erindringsfortellinger til dagens popkultur.

I filmen Buried fra 2010 våkner Paul Conroy, spilt av Ryan Reynolds, opp i en kiste med blant annet en mobiltelefon. Kidnapperen hans ringer og krever en sum for å slippe ham fri, mens Conroy kontakter amerikanske myndigheter som forsøker å finne og redde ham.

Angst handler veldig mye om overtenkning

—  Roger Hagen, psykolog

En kjent taphefob fra historien er den danske forfatteren H.C. Andersen. Faktisk var han såpass engstelig at han skrev en lapp som han la på nattbordet når han var ute og reiste. «Jeg er skinndød!», stod det på lappen, for at ingen skulle anta ham død for tidlig. Det skriver danske Berlingske i en sak om tematikken.

Frykten står også trolig bak et godt brukt engelsk uttrykk. Du trodde kanskje «saved by the bell» handlet om skoleklokker som ringer deg ut av timen? Langt ifra! Etymologer mener uttrykket sannsynligvis kommer fra de spesiallagde kistene der den ikke-døde begravede kunne ringe i en bjelle for å bli reddet ut av kisten.

[ Vil åpne salmeboka for blinde ]