Bål med høye og knitrende flammer, omgitt av mennesker i alle aldre på en av årets lyseste kvelder. Kanskje hadde man samlet syv ulike slag blomster til å legge under puta, i håp om å drømme om den man skulle gifte seg med.
Det er kanskje slik man enten husker – eller i det minste ser for seg – kvelden den 23. juni, selveste sankthansaften.
Men stemmer dette i dag – eller er sankthansfeiringen noe som først og fremst tilhører fortiden?
– Ikke som før
– Alle visste hvor bålet var, og alle bidro med å sanke inn brensel til bålet. Folk sparte på gamle båter for å brenne dem, og feiringen var et resultat av dugnad og samarbeid mellom naboer.
Det forteller Ånund Brottveit om sankthansfeiringene slik han husker dem fra barndommen i Arendal.
Han er sosialantropolog og forskningsleder ved Institutt for Kirke-, religion og livssynsforskning (KIFO). De publiserte i 2013 en rapport som viste at kun 15 prosent av nordmenn oppga å feire sankthansaften, noe som var en nedgang på rundt 10 prosent fra en tilsvarende undersøkelse gjennomført i 1998. Til sammenligning var tallet for Sverige og Danmark 40 prosent.
Brottveit forteller at undersøkelsen, som i sin helhet tok for seg nasjonale tradisjoner i Skandinavia, ikke har blitt gjentatt siden. Uten ferske tall blir det også umulig å slå fast med sikkerhet om det har vært en endring siden den gang, men inntrykket til Brottveit er likevel klart:
Dagen markeres ikke lenger som da han selv var barn.
– Mitt inntrykk er at det er i ferd med å dø litt ut, det at naboene bare samles og markerer det sammen. Dagen feires ikke på samme måte som før.
– Mitt inntrykk er at det er i ferd med å dø litt ut
— Aanund Brottveit, forskningsleder ved Institutt for Kirke-, religion og livssynsforskning (KIFO)
Festdag i middelalderen
Inntrykket til Brottveit finner gjenklang hos Herleik Baklid, førsteamanuensis i kulturhistorie på Universitetet i Sørøst-Norge (USN).
– Sammenligner man med for eksempel 60-tallet var det mer bål, mer sosialt samvær. Det virker som om det er mindre av det nå.
Baklid forteller at sankthans tradisjonelt har vært en viktig høytid i Norge. Går man helt tilbake til middelalderen var det en av de viktigste høytidene i løpet av året. Sankthans, som også kalles jonsok, er innenfor katolisismen en helligdag til minne om døperen Johannes’ fødselsdag, og ble i middelalderen holdt som en festdag av høyeste grad innenfor den katolske kirke.
I tillegg til dette sammenfalt dagen med gamle hedenske tradisjoner tilknyttet solsnu, og dagen var derfor svært viktig innenfor både kirken og folketroen. Dette gjør at den har vært gjenstand for en rekke ulike tradisjoner – blant annet forteller Baklid at Frostatingsloven påbød brygging av øl til sankthans. Et annet eksempel på en folketradisjon tilknyttet sankthans stammer fra Røldal i Hardanger.
– Her valfartet syke og handikappede mennesker til bygdas stavkirke i håp om at svette fra kirkens krusifiks skulle gjøre dem friske, forteller kulturhistorikeren.
Av tradisjoner i mer moderne tid nevner Baklid bålbrenning og sosialt samvær med leker og dans som de viktigste, men også pynting med blomster har vært vanlig opplyser han.
[ De vandrer for å takle det ufattelige ]
Uklart hvorfor
På tross av at både sosialantropologen og kulturhistorikeren er klare på at noe har skjedd med sankthansfeiringen, er ingen av dem sikre på nøyaktig hva det kommer av.
Brottveit spekulerer i om 17. mai kanskje kan ha en betydning. Dette spesielt fordi Sverige og Danmark ikke har noen tilsvarende nasjonaldagsfeiring, noe som også kan forklare hvorfor såpass få nordmenn feirer sankthans sammenlignet med svensker og dansker.
– 17. mai er likt som sankthans på den måten at det er en inkluderende dag hvor alle kan være med, og som man gjerne feirer utendørs. Derfor dekker den muligens noen av de samme samfunnsbehovene som midtsommerfeiringen i våre naboland, sier han.
En annen forklaring mener han kan ligge i generelle samfunnsendringer, både i form av at bosettingsmønsteret har endret seg – folk er langt mer mobile enn tidligere, og har derfor kanskje ikke den lokale tilhørigheten som dugnadsarbeid forutsetter – og fordi generasjonene ikke alltid kopierer hverandre.
Heller ikke Baklid fra USN kan med sikkerhet si hvorfor færre feirer sankthans enn tidligere. Han påpeker at det er en høytid hvor de kommersielle kreftene ikke er så sterke – kanskje kan det ha noe å si?
Uavhengig av årsak, mener han at noe forsvinner når en tradisjon svekkes:
– Man gir jo litt slipp på en kulturarv, og så gir man slipp på sosialt samvær som kan være hyggelig.
---
Sankthans
- Sankthans, eller jonsok, feires 24.juni og er en katolsk festdag til minne om døperen Johannes` fødselsdag.
- Også en rekke gamle hedenske tradisjoner tilknyttet midtsommer og fruktbarhet er lagt til denne tiden av året.
- Tradisjonelt har sankthans vært en viktig feiring i folketroen.
- I Norge har man tradisjonelt feiret sankthansaften den 23.juni med å brenne bål.
Kilde: SNL
---
– Tradisjonen står sterkt
Samtidig som de er samstemte i at sankthansfeiringen er i tilbakegang, påpeker både Brattli og Baklid at det er regionale forskjeller. De begge nevner også Vestfold som et geografisk område hvor tradisjonen står sterkt. Her hadde store deler av fylket tidligere fri på sankthansdagen, dagen etter aften, helt fram til 2010. Den siste kommunen som ga slipp på fridagen var Sandefjord i 2016.
Ifølge informasjonsrådgiver i Vestfold Interkommunale brannvesen Arnt Folvik står feiringen av sankthansaften fortsatt sterkt i fylket.
– Totalinntrykket mitt er feiringen fortsatt står sterkt blant dem som holder tradisjoner ved like. Feiringen står fortsatt som en merkedag langs Vestfoldkysten.
Han forteller at det vanligvis er «ekstremt mye bål», men at det ikke blir slik i år grunnet brannfaren. Nøyaktig hvor mange bål det pleier være, vet han derimot ikke, da man ikke er pliktig å melde fra om tenning av bål til branntjenesten.
I tillegg til bålbrenning nevner han båtkortesjer som en viktig sankthans-tradisjon i området, samt store fester på strendene.
– Det har vært svære fester med mange tusen på stranda, forteller han.
Bålet brenner
Et annet sted med sterke sankthans-tradisjoner finner mann på Nord-Vestlandet, nærmere bestemt i Ålesund. Her er tradisjonen spesielt knyttet opp mot det såkalte Slinningsbålet – et enormt bål som hvert år bygges på Slinningsodden i nærheten av sentrum, og som tiltrekker seg folk ikke bare fra Ålesund og områdene rundt, men også en rekke utenlandske turister.
Bålet ligger som regel på en høyde mellom 30 og 40 meter. Aller høyest var det i 2016, da det målte hele 47,39 meter – noe som var ny verdensrekord for håndbygde bål på det tidspunktet, forteller bålsjef Oskar Benoni.
Benoni, som er en av to sjefer for årets bål, sier at tradisjonen med Slinningsbålet er viktig for lokalbefolkningen.
– Jeg kan ikke snakke for alle i Ålesund, men jeg tror det har mye å si. Det er noe folk er veldig stolt av.
Benoni, som selv er 20 år, sier at noe av sjarmen til bålet ligger i at det bygges ene og alene av lokal ungdom – her er ingen voksne involvert. Han forteller også at det er en langvarig tradisjon. Offisielt har bålet blitt bygget i 50–60 år, men ifølge Benoni har tradisjonen vart mye lenger.
Det er derfor ingen tvil om at sankthans fortsatt er en viktig dag i Ålesund og omegn.
– Sankthans er nesten er like stort som jule- og nyttårsaften i Ålesund. Det var alltid vært en stor begivenhet, i hvert fall i hele min levetid, avslutter Benoni.