De vandrer for å takle det ufattelige

– Alt blir mye mer naturlig når du er ute på en slik tur. Du snakker om løst og fast, og går ikke rundt med kleenex. Men hvis du vil snakke om det tunge, så er også den muligheten der, sier John Olav Svanajord.

Han jobbet i mange år som ambulansepersonell og var vitne til tragiske dødsfall. Men for tolv år siden opplevde han det ingen kunne ha forberedt ham på. Samboeren tok livet sitt. Først de siste årene har Svanajord funnet et fellesskap hvor han kan sette ord på det som skjedde.

De møtes en helg hver høst for å gå over fjellet – langs gamle stier til pilegrimsmålet Røldal.

Det å føle at du blir hørt og trodd på, betyr kanskje mer i en slik situasjon enn noe annet

—  John Olav Svanajord, etterlatt

Sårbare menn

Hvert år begår i overkant av 600 nordmenn selvmord. Tilbake sitter mange etterlatte – og å nå fram til denne gruppen er livsviktig, forteller Øyvind Dåsvatn, som er spesialrådgiver og jobber med selvmordsforebygging i ressurssenteret RVTS-Sør.

Han er en av initiativtakerne bak vandringen, som retter seg mot en målgruppe som regnes som sårbar på flere måter.

Både menn og dem som har opplevd selvmord i nærmeste familie eller vennekrets, har høyere risiko for å ta livet sitt. Og de tradisjonelle tilbudene for etterlatte treffer ikke alltid denne gruppen:

– I utgangspunktet får menn det samme tilbudet som kvinner i form av sorggrupper, eller samtalebehandling. Men det vi har sett, er at det er flere kvinner enn menn som oppsøker dette, forklarer Dåsvatn.

---

Vandring for forandring

• «Vandring for forandring» er et tilbud for menn som har mistet noen de sto nær i selvmord. Vandringen, som går fra Haukeli til Røldal, arrangeres hver høst av RVTS-Sør, Den norske kirke og foreningen LEVE.
• Turen er for alle, uansett trosretning.
• Trenger du noen å snakke med? Kirkens SOS: Tlf. 22 40 00 40 eller chat: soschat.no / Mental Helse: Tlf. 11612 eller www.sidetmedord.no / Røde Kors: Tlf 800 33 321 eller www.korspahalsen.no.

---

I historiske fotefar

Turen over fjellet kalles «Vandring for forandring». Ideen kom fra Eilev Erikstein, som er prostidiakon i Vest-Telemark. Da ildsjeler begynte å rydde de gamle pilegrimsstiene mellom Telemark og Røldal på 2000-tallet, tenkte Erikstein at dette også kunne bety noe i arbeidet med psykisk helse.

Han fikk ideen da han en dag satt i Mo kirke i Tokke kommune, og ble oppmerksom på lysekronen i taket. Dette var en såkalt lovegave av en gullsmed ved navn Rasmus Midjås. I 1776 hadde Midjås mistet hørselen etter en ulykke, men skal ha blitt frisk igjen etter å ha lagt en klut med svette fra det undergjørende krusifikset som henger i Røldal stavkirke mot øret.

Gjennom både middelalderen og etter reformasjonen var Røldal et sted hvor folk dro, i et håp om at en vanskelig livssituasjon kunne snu. Dette håpet ville Erikstein bære fram på ny. Pilegrimstradisjonen handlet om så mye mer enn å gå på tur, tenkte han:

– Jeg ser dette arbeidet som del av kirkens diakonale tradisjon. Og kanskje klarer også noen i dag å legge fra seg litt av sorgen ved krusifikset i Røldal, forteller diakonen.

En del kan oppleve sorggrupper som et litt trangt rom, kanskje særlig hvis du ikke er så vant til å snakke om følelser

—  Øyvind Dåsvatn, spesialrådgiver

[ Sondre Bratland øver seg på å leve et amputert liv ]

Gjennom ruskevær

I år var det seks menn som gikk sammen over fjellet. Turen begynte på Haukeli i ruskete høstvær. Først den siste dagen, da de tok fatt på nedstigningen langs Austmannalia, brøt skylaget opp.

– Det var litt slik trolsk stemning. Du kjenner at naturen er enda mektigere i ruskevær enn i solskinn, forteller John Olav Svanajord, som var med for tredje år på rad.

Livet hans tok en tøff vending i 2010. På jobb i ambulansetjenesten hadde han møtt en flott dame. De hadde vært samboere i tre år, og hadde begge barn på hver sin kant. En dag ble Svanajord oppringt på jobb. Han fikk vite at hun hadde tatt livet sitt.

Først ble han sykemeldt, men da han endelig kom tilbake på jobb, gikk den første ambulanseturen til en adresse der noen hadde begått selvmord på akkurat samme måte som samboeren. Bildene på netthinnen hjemsøkte ham om nettene. Om dagen kom alle spørsmålene: Han visste at hun hadde hatt det vanskelig. Men hvorfor hadde han ikke sett hvor det bar?

– Du blir sittende med en utrolig dårlig følelse. Var det på grunn av meg? Hadde jeg vært stygg? Eller var det noe annet? Og når du går inn i alle de spørsmålene, blir det tungt. Du leter etter svar, men du må på en måte innse at du ikke kan finne det, sier Svanajord, og konstaterer:

– Ringvirkningene når noen tar livet sitt er så forferdelig store. Alt blir rasert. Og det krever så utrolig mye å få livet på rett kjøl igjen.

[ Erling Rimehaug: – Hold ut livet! ]

Blikket innover

De som har opplevd selvmord reagerer på mange måter likt som dem som opplever andre kriser. De første reaksjonene kan være sjokk, følelse av uvirkelighet og sterkt tankekaos. Mange får problemer med å sove, kjenner på savn og smerte, og gråter mye, forteller Øyvind Dåsvatn. Men det å oppleve selvmord kan også gi ekstra belastninger knyttet til hvorfor selvmordet skjedde. I jakten på årsaksforklaringer vender mange mot seg selv, og spør hva de kunne gjort annerledes.

– Da kan selvbebreidelse, skyld og skam være sentrale følelser, og dette er tema det kan være viktig å snakke med noen om, mener han.

Dåsvatn sier forskning viser at de som klarer å være åpne om selvmordet lettere kan komme seg tilbake i hverdagen.

– Vi er jo forskjellige som mennesker; noen kommer seg gjennom det fort, mens andre trenger lang tid. Men jeg tror de fleste har et behov for å bearbeide det som har skjedd, og derfor er det så viktig å legge til rette for ulike typer arenaer hvor dette kan skje, og hvor man kan møte andre i samme situasjon.

---

Røldal stavkirke

• Røldal Stavkirke ble bygget på 1250-talet og er kjent for sitt krusifiks, som er blitt sagt å ha helbredende kraft.
• Dette var i middelalderen et av landets viktigste pilegrimsmål, og det er dokumentert at folk valfartet hit til helt til midten av 1850-tallet. Et særlig viktig tidspunkt var jonsoknatt, da krusifikset «svettet».
• Kirken kalles gjerne en lovekirke, ettersom folk foræret gaver til kirken etter å ha opplevd å bli friske.
• I dag er mange av pilegrimsstiene til Røldal ryddet på ny, og årlig arrangeres flere vandringer både fra øst og vest.

---

Tett på hverandre

Det å gå på tur sammen kan oppleves friere enn tradisjonelle samtaletilbud for mange, mener han:

– En del kan oppleve sorggrupper som et litt trangt rom, kanskje særlig hvis du ikke er så vant til å snakke om følelser. Når du er på tur kan du snakke om vanskelige ting, men du kan også raskt skifte tema. Og hvis du vil gå litt i fred eller bytte samtalepartner, kan du bare bøye deg ned og knytte skolissene, sier Dåsvatn.

Han har opplevd at turene over fjellet til Røldal blir til en liten happening for deltakerne. Selv om de ofte ikke kjenner hverandre fra før, kommer de tett på hverandre når de går sammen og bor sammen. De deler måltider, og hjelper hverandre gjennom fjellheimen.

– På den måten blir du også noe mer enn bare en etterlatt. På disse turene snakkes det minst like mye om hva man gjør på fritiden, hva man jobber med, eller andre turopplevelser, forteller Dåsvatn.

Å bli trodd

For Svanajord satte samboerens død dype spor. Han flyttet fra huset, og sluttet med årene også i ambulanseyrket. I dag jobber han som anleggsarbeider. Svanajord forteller at han forsøkte å gå til psykolog, men uten å oppleve at det hjalp så mye. Det var hans nye samboer som tipset om «Vandring for forandring». Den første turen han var med på var i 2019.

Her ble mulig å snakke om de vanskelige tingene på en måte som føltes enkel, sier han. Og han opplevde også at det vanskelige som hadde skjedd, gjorde at han kunne gi noe tilbake til andre:

– Det å føle at du blir hørt og trodd på, betyr kanskje mer i en slik situasjon enn noe annet. Og det er en utrolig god følelse, når du ser at du kan lytte, gi noen innspill og kanskje stille noen spørsmål, og på den måten bidra til at også andre tør å åpne seg, sier Svanajord, som oppfordrer andre i samme situasjon til å bli med på turen i fremtiden.

– Det er mange som sliter med å ta steget ut, men det er dumt å bli sittende hjemme og prøve å behandle det sjøl. Du klarer ikke det. Derimot kommer du lett i en boble der du bare dyrker det som er vondt.

[ For å gå i sporene etter en spansk ridder må du være forberedt på å sove under stjernene ]

Medvandrere

På vei over fjellet gikk gruppen gjennom Dyrskard-tunnelen. Der tente de lys for de kjære som de hadde mistet. Selv om det var mørkt her, kom det inn litt dagslys fra åpninger i veggen. Det gjorde det mulig å se hvor de kunne gå.

– Jeg synes vandringen gir innsikt om at vi alltid har nok lys til å komme oss videre – og at vi har noen å gå sammen med, sier Eilev Erikstein.

Diakonen mener kameratskap er stikkordet som best beskriver turen:

– Det som slår meg, er at alle har en sånn nydelig varhet for hverandre. Man hjelper hverandre og låner bort ting. Plutselig kokte bilen til han ene, og da viste det seg at et par av gutta kunne masse om motorer, forteller diakonen.

Han tenker seg om et sekund før han konstaterer:

– I noen sammenhenger blir det sagt at vi menn ikke er så gode til å prate, men jeg tenker at det å gjøre noe sammen – det er en undervurdert mestringsstrategi.

---

Trenger du noen å snakke med?

Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no

Mental Helse: 11612 eller www.sidetmedord.no

Røde Kors: 800 33 321 eller www.korspahalsen.no

---