Hva gjorde forlaget?

– Det er Gyldendal forlag som har sviktet her, sier Mats Tangestuen.

Han er historiker og faglig leder ved Jødisk museum i Oslo, og var en av de fremste kritikerne da Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? (HVH) kom ut i 2018. I boken skrev Michelet at antisemittismen også ulmet blant de norske krigsheltene, og at hjemmefronten satt med informasjon om deportasjonen om jøder, men unnlot å varsle.

Dette skapte bølger i offentligheten, og boken ble fulgt av en rekke bøker og debattartikler, senest Michelets eget Tilsvar og en ny og omarbeidet utgave av HVH. Nå har Tangestuen skrevet hittil siste kapittel i historien: I Krigen, holocaust og hjemmefronten (Dreyer) gir Tangestuen innblikk i noe av det som har skjedd i kulissene mens diskusjonen har rast. Her offentliggjøres et hittil upublisert brev til Michelets forlag, Gyldendal. I tillegg inneholder boken bidrag av Mona Ringvej, Øyvind Glosvik og Torgeir Sæveraas.

– Vellykket forretningsidé

Kritikken denne gangen retter ikke Tangestuen først og fremst mot forfatteren, men mot forlaget som har gitt ut både HVH, Tilsvar og nyutgivelsen av HVH.

– Som forretningsidé har jo dette vært vellykket, boken har generert debatt og flere andre utgivelser. Men hadde dette vært gitt ut som en hovedoppgave, hadde det stått til stryk. Hadde det vært et journalistisk arbeid, ville det trolig blitt felt av PFU. Jeg har ikke noe ønske om å angripe forfatteren, for jeg kan tenke meg at dette ikke har vært lett. Men her har forlaget sviktet forfatteren sin. I ytterste fall kan dette bli brukt av de som fornekter holocaust, og som kan si «se, her har man jukset med kildene, så da stemmer ingen ting av historien».

Marte Michelet har blitt presentert for kritikken, og ønsker ikke å uttale seg siden hun ikke har lest Tangestuens bok. Redaktør i Gyldendal, Reidar Mide Solberg, har heller ikke lest boken, men svarer på kritikken, og hevder Michelets forfatterskap har flyttet norsk holocaust-debatt.

---

Hva gjorde hvem?

• Marte Michelet utga i 2018 boka Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet
• Der skriver hun blant annet at Hjemmefrontens ledelse satt med informasjon om deportasjonen av jøder, men unnlot å varsle, og at jøder måtte betale for hjelp til flukt, noe andre slapp. Michelet har siden beklaget deler av bokens innhold, men forsvarer hovedkonklusjonene.
• Historikerne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen utga i november 2020 Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (Dreyer) med kritikk av Michelets kildebruk og konklusjoner.
• På forsommeren 2021 kom Espen Søbyes bok Hva vet historikerne? (Press), der han kritiserer historikerne for manglende faglighet. Like etter kom Michelets Tilsvar – svar på motboken til Hva visste Hjemmefronten? (Gyldendal), og i 2022 ga Gyldendal ut en omarbeidet versjon av Hva visste hjemmefronten.
• Nå er Mats Tangestuen aktuell med antologien Krigen, holocaust og hjemmefronten (Dreyer), hvor et hittil upublisert brev til Gyldendal trykkes. I boken bidrar også Mona Ringvej, Øyvind Glosvik og Torgeir E. Sæveraas.

---

– Langt fra «fjellstøtt»

Sammen med to andre historikere, Bjarte Bruland og Elise B. Berggren, ga Tangestuen ut boken Rapport i 2020. Her gjennomgikk de kildebruken i deler av Michelet-boken, og konkluderte med at den var selektiv, og preget av feillesing av kildene. På den måten bygget boken opp en historie som det ikke var grunnlag for i kildematerialet, sa forskerne.

Michelet svarte på kritikken i teksten Tilsvar i 2021, og i fjor kom en ny versjon av Hva visste hjemmefronten?, blant annet med et omarbeidet kapittel om Carl Fredriksens Transport. Den opprinnelige påstanden om at jødene som fikk hjelp til å flykte via denne kanalen, ble utsatt for organisert utpressing «sanksjonert av ledende motstandsfolk», var fjernet i nyutgivelsen.

Tangestuen sier språket er mindre bastant, men mener grunnproblemene knyttet til metode og kildebruk fortsatt er til stede, og han reagerer på at Michelet har uttalt at hovedkonklusjonene står «fjellstøtt».

– Hvis man hadde tatt innvendingene til følge, så ville hovedhistorien i boka falt sammen. Nå opplever jeg at man på død og liv prøver å si at «men, det kan jo ha vært sånn», men dette er igjen en helt annen historie enn den som ble presentert for offentligheten i 2018, sier Tangestuen.

Dette er forlagsredaktør Solberg uenig i.

– Historien som presenteres i den nye utgaven er i store trekk den samme. Tangestuens argument er veldig likt det kritikerne fremførte i 2020, en kritikk både Gyldendal og Marte Michelet i gjentatte runder har besvart at vi er uenige i.

Solberg fikk manuset tirsdag, og sier han ikke kan gå inn på detaljer i en bok han ikke har lest.

[ Synne Corell mener svikt i alle ledd førte til det norske holocaust ]

Møte med Gyldendal

Var det hele en forretningsidé som kom litt skeivt ut? Å gi ut en bok som var så kontroversiell at den måtte skape debatt? Tangestuen har stilt seg spørsmålene. Utenfor det offentlige ordskiftet har han tatt flere initiativ overfor Gyldendal. Det første forut for Tilsvar.

18. januar 2021 var Bruland, Berggren og Tangestuen i møte med Gyldendals forlagsredaktør Reidar Solberg.

– Vi fikk da forsikringer om at forlaget tok saken på største alvor, og at de hadde satt ned et stort team, som skulle hjelpe forfatteren med å svare.

Derfor ble han overrasket da Tilsvar kom ut i juni 2021. Tangestuen leste teksten først og fremst leste som forsøk på å tilbakevise kritikken.

– Det er han i sin fulle rett til å mene. Vi mener at disse årene med debatt først og fremst viser at det er fundamentale tolkningsuenigheter mellom forfattere, parerer forlagsredaktør Solberg.

– Men har det noe å si hva som til syvende og sist er riktig kildebruk?

– «Riktig kildebruk» er et litt problematisk begrep, synes jeg. For noe av det vi mener disse bøkene og denne debatten viser – er at det er uenighet om hvordan kilder kan eller bør tolkes.

[ Michelet: – Ingen av disse feilene rokker ved sentrale argumenter eller konklusjoner ]

Et brev for å riste

Etter at Tilsvar ble gitt ut, ble det kjent at forlaget ville gi ut den reviderte versjon av HVH. Da tok Tangestuen på ny kontakt. Nå, i form av et brev til Gyldendal, der kildebruken i Tilsvar ble gjennomgått. Konklusjonen var at «Metoden og kildebruken Michelet ble kritisert for (i HVH), er videreført i Tilsvar, og blir enda tydeligere her».

Det er dette brevet som gis ut i den nye antologien.

– Dette var et forsøk på å hjelpe Gyldendal, å riste litt i dem, og komme dem i forkjøpet, slik at de hadde mulighet til å justere den nye versjonen av Hva visste hjemmefronten. Men da boken kom ut, så jeg at dette ikke hadde hjulpet. Lite var endret. Det som var helt umulig å tilbakevise, innrømmet man selvfølgelig. Men i alt annet står forlag og forfatter på sitt, sier Tangestuen.

[ Espen Søbye feller alvorlig dom over dommerne ]

Hvor var konsulentene?

Det er kjent at Anette Storeide og Tore Pryser var fagkonsulenter for den første utgivelsen. I 2020 uttalte Pryser til Vårt Land at han mente Marte Michelet burde vært grundigere, og at kilden som hevdet at hjemmefronten ble varslet tre måneder før deportasjonen, trolig var bløff. Storeide uttalte at hun ikke hadde hatt tilgang til kildematerialet, og hadde flere spørsmål og innvendinger. «Hva forlaget gjorde med disse innvendingene, vet jeg ikke», uttalte hun.

– Hvis en fagkonsulent ber om noe på denne måten, bør man legge inn et ekstra trykk. For det finnes en slags samfunnskontrakt mellom leser og forfatter av sakprosa, som betyr at forfatter og forlag må gjøre det som er mulig for å sjekke at det som står er riktig, sier Tangestuen, som vil ha svar fra Gyldendal om hvordan historiske konsulenter har vært involvert i arbeidet med Tilsvar og nyutgivelsen.

Røper ikke teamet

Solberg bekrefter at forlaget satte ned en arbeidsgruppe som jobbet med kritikken i samarbeid med Marte Michelet. Han vil ikke si hvem som deltok, men bemerker at metodikken er omtalt i Tilsvar og nyutgivelsen, og sier arbeidet skjedde i samarbeid med Marte Michelet.

– Flere ressurser har nærlest både Rapport, Hva visste hjemmefronten? samt supplerende litteratur. I tillegg satte vi inn ressurser for å gjennomgå hele noteapparatet i Hva visste hjemmefronten?, og oppsøke relevante kilder for å kryssjekke påstander i de aktuelle bøkene.

– Reflekteres brevet fra Tangestuen i nyutgivelsen? I så fall på hvilken måte?

– Vi fikk dette brevet i fjor sommer. Det var upublisert materiale, derfor kunne vi ikke bruke det som kilde. Det var også litt uklart for oss hva brevet var ment brukt til. Derfor skrev vi et svar til Tangestuen, hvor vi begrunnet hvordan vi så på brevet. Da oppfordret vi også til å publisere det, fordi vi mener det hører hjemme i en debatt som har vært offentlig i noen år.

– Så brevet har ikke fått noen konsekvenser for nyutgivelsen av HVH?

– Arbeidet med den nye utgaven pågikk for fullt uavhengig av at vi fikk dette brevet. Og som sagt kunne vi ikke bruke det som en reell kilde i arbeidet, og vi tolket det primært som et svar på Tilsvar.

Tar noe selvkritikk

På spørsmål om han er enig med Michelet i at konklusjonene fortsatt står ‘fjellstøtt’ i nyutgivelsen av HVH, svarer Solberg at forlagets mening «ikke er poenget».

– Det er prinsipielt viktig, fordi vi skal kunne gi ut bøker med forfattere som er dundrende uenige. Vår jobb er å kvalitetssikre utgivelsen. Ja, boka står støtt, det mener vi.

– Har dere gjort nok for å kvalitetssikre utgivelsen fra starten av?

– Det er et godt spørsmål. I og med at forlag og forfatter har beklaget overfor en del etterkommere og skrevet om et helt kapittel i den nye utgaven, kan vi i ettertid si at der burde vi gjort en bedre jobb. Samtidig er det verdt å understreke at Marte Michelet hadde jobbet systematisk med stoffet i flere år, og Hva visste hjemmefronten? hadde vært gjennom en grundig kvalitetssjekk før boken ble utgitt i november 2018. Det er også derfor hovedtrekkene og de viktigste konklusjonene fortsatt står støtt i den nye, reviderte utgaven.

[ Herman Sachnowitz sine døtre forteller om oppveksten: – Far lærte oss å bli fryktløse ]

– Før og etter Michelet

– Tangestuen mener det er forlaget som har sviktet her. At man sikkert har prøvd å hjelpe forfatteren, men har gjort det på «feil måte»? Hvordan vil du kommentere på det?

– Det må han få lov til å mene. Vi har gitt ut disse bøkene sammen med Marte Michelet og er stolte av dem. Og vi mener de har tilført offentlig debatt mye. Ja, det var noen feil, noen av dem var det også grunn til å beklage, og de har vi rettet i den nye utgaven av «Hva visste hjemmefronten?».

– Var planen hele veien å lage en bok som skulle bli så kontroversiell at den måtte skape debatt?

– Nei, sånt kan man ikke planlegge. Vi var ganske sikre på at boken kom til å skape debatt, men vi hadde aldri forestilt oss at det skulle bli i dette omfanget. Og hvis man ser dette i en større sammenheng, tror jeg vi kan si at det finnes et før og et etter Marte Michelets bøker. Hennes forfatterskap har flyttet debatten om norsk holocaust.

– Tangestuen mener dette i ytterste fall kan bli bruk av dem som fornekter holocaust, og som kan vise til at «se her har man jukset med kildene, så da stemmer ingen ting av historien». Hvor konstruktiv har da debattflyttingen vært?

– Det er en kraftig påstand fra Tangestuens side som får stå for hans regning.

[ Er det sikkert at kirken sviktet jødene? ]

Forstår debattfatigue

Tangestuen mener Hva visste hjemmefronten først og fremst har verdi som en øyeåpner for forlag og forfattere av sakprosa.

– Men også for lesere, som må lære å stille de riktige spørsmålene til tekstene. Når det gjelder den offentlige debatten om holocaust, tror jeg nok at NRK-serien Last: jøder har vært mer verdifull.

– Når skal denne føljetongen ta slutt?

– Jeg er på en måte lei av den selv, og skjønner at det kan være en debattfatigue der ute. Debatten har vært hard, det er nok litt av grunnen til at de to andre som skrev Rapport, ikke er med på denne utgivelsen.

Tangestuen opplever at han har blitt møtt med påstander om at han har intensjoner utover det å gjøre sin plikt som historiker.

– Da vi skrev Rapport, la vi vekt på en saklig tone og kalde fakta. Vi stilte ingen spørsmål ved intensjon, altså om feilsiteringer, sitatkutt og selektiv kildebruk var gjort med vilje, og om så hvorfor. For min del har ikke dette handlet om å skulle renvaske helter, eller forsvare motstandsbevegelsen. Vi som sto bak Rapport har arbeidet med jødisk historie i hele vårt yrkesliv. Vi kjenner disse kildene. Mitt anliggende har vært å vise at man ikke kan behandle historien på denne måten.