Kultur

En mosaikk av motstand mot det russiske regimet

ESSAY: En av de mest aktivistiske handlingene du kan gjøre akkurat nå, er å plukke opp en bok av en ukrainsk forfatter eller en russisk opposisjonell.

«Litteraturen er det eneste som hjelper mennesket til å overleve, til å forsone seg med samtiden,» heter det i Ljudmila Ulitskajas roman Det store grønne teltet.

Da Russland invaderte Ukraina for ett år siden, tidlig om morgenen den 24 februar, oppstod det umiddelbart et stort behov for å forstå det ubegripelige som skjedde.

Men nyhetene, ekspertuttalelsene og debattene var ikke nok til å stille trangen etter en dypere forståelse i kaoset, og flere vendte seg derfor mot skjønnlitteraturen for å komme bak nyhetsbildene. For å få innsikt i historikken til naboene Russland og Ukraina, få øye på enkeltmenneskene og klare ta inn det skremmende som foregikk – og tenke lange tanker.

Forlagene reagerte raskt, og i løpet av våren 2022 ble relevante titler av ukrainske forfattere trykket opp på nytt. Blant disse finner vi den selvbiografiske klassikeren Fortellinger fra Odessa av journalisten og sovjetforfatteren Isaak Babel. Den skildrer oppveksten i den jødiske gettoen i Odessa på begynnelsen av 1900-tallet. To av Ukrainias viktigste samtidsforfattere, galgenhumoristen Andrej Kurkov, og den samfunnsengasjerte postmodernisten Serhij Zjadan, ble også utgitt på ny.

På høsten ble disse gjenutgivelsene supplert med nyoversettelser. Cappelen Damm ga ut satiren Moskoviaden av Jurij Andrukhovytsj, oversatt av Dagfinn Foldø. Dette er Ukrainas mest toneangivende 90-talls roman og en fordrukken fabel om de nasjonalistiske strømningene i Russland. Fra forlaget Oktober kom Lykkefall, oversatt av Dina Roll-Hansen, en samling fotografier og kort-korte «stillbilder» skrevet av fotografen, kunstneren og forfatteren Jevhenija Bjelorusets. Boka handler om en rekke kvinners trøstesløse og absurde liv i Donbas under Russlands annektering av Krim.

Mothandling

Denne våren fortsetter det viktige opplysningsarbeidet med å gi ut ukrainske titler. Serhij Zjadans siste roman Internatet (Pax), oversatt av Dagfinn Foldøy, handler om en lærer skal hente sin 13 år gamle nevø fra internatskolen han bor på, og må ta seg gjennom et krigsmareritt. Andrej Kurkovs roman Grå bier (Cappelen Damm), oversatt av Dina Roll-Hansen, forteller om en birøkter i Donbas som forsøker å leve normalt, like ved frontlinjen hvor ukrainske soldater og russisk-støttede separatister konstant skyter på hverandre. Oksana Zabuzjkos store, selvbiografiske og feministiske familiesaga Museet for etterlatte hemmeligheter (Kagge), oversatt av Marina Hobbel, tar for seg 60 år av Ukrainas historie – fra Stalin-tiden til Oransjerevolusjonen – sett gjennom blikket til en kvinne.

Mosaikken av fortellinger danner ikke bare en dypere forståelse av bakgrunnen for krigen i Ukraina. En kommer også nærmere et folk som har gjennomgått enorme prøvelser, og som gjennom hele 1900-tallet har stått midt i de store politiske endringene som har bølget frem og tilbake, både hos Storebror i øst og i Europa i vest.

Oksana Zabuzjko

Ikke minst peker mange av disse utgivelsene på det groteske faktum at krigen ikke begynte for ett år siden – men har vært en realitet siden 2014, da Russland annekterte Krim-halvøya, uten at dét påvirket verdenssamfunnets oppfattelse av Russland nevneverdig. Det er en unnlatelsessynd. Men når en leser fortellingene i Lykkefall, om kvinnene som leter etter mening i sine liv i skyggen av en begynnende krig, blir det faktisk virkelig mulig å ta det inn over seg.

Lesingen av den ukrainske litteraturen en aktiv mothandling som vi alle kan delta i

—  Hilde Slåtto

Samtidig kan en si at oversettelsene og lesningen av disse bøkene er en motgift til kulturkrigen som foregår på ukrainsk jord akkurat nå. Siden krigen i Ukraina ikke bare handler om territorier, men er en krig hvor Russland også har som mål å fortrenge det ukrainske – identiteten, språket, kulturen og fortellingene om et folk og en nasjon – blir lesingen av den ukrainske litteraturen en aktiv mothandling som vi alle kan delta i.

Øyeåpner

Da invasjonen var et faktum for et år siden, hadde jeg akkurat lest russisk-tatariske Guzel Jakhinas fantastiske debutroman Zulejkha åpner øynene (2022), som er basert på hennes bestemors historie. Og det å ha en historisk beretning friskt i minne, om Stalins tvangsdeportasjoner av tartarer til Sibir på 30-tallet – sett med en ung tatarkvinnes blikk – gjorde at jeg rett etter invasjonen ble minnet på det viktige faktum at Russland er et utrolig sammensatt og stort land, som helt siden tsar-imperiet og Sovjetunionen – frem til dagens Russland – har hatt ledere som hensynsløst har skaltet og valtet med livene til store deler av sin egen befolkning – og sine nærmeste naboer.

Samtidig fikk jeg øye på at selv om individet har stått særdeles svakt i Russland, har en stor del av den russiske identiteten vært knyttet til opprør mot det bestående, og en sterk overlevelsesvilje.

russisk

Zulejkha åpner øynene minnet meg også på det viktige faktum at staten og folket (selvfølgelig) ikke nødvendigvis er ett og det samme. Og at i den russiske opposisjon til det bestående, har litteraturens enestående evne til å fortelle historiene som har blitt forsøkt fortiet, alltid vært særdeles viktig.

Til minnet om minne vant Russland mest høythengende pris «Den store boka» i 2018. Memoaren er en utforskning av russiske Maria Stepanovas og hennes slekts minner og historier om egen jødiske familie – og deres overlevelse i et århundre hvor forfølgelse og undertrykkelse var hverdagskost. I forbindelse med den norske utgivelsen av boka i høst, beskrev Stepanova, som regnes som en av sin generasjons viktigste russiske samtidsforfattere, hvordan den russiske staten siden 2010 har jobbet hardt for å presentere russisk historie som noe rettlinjet:

– En slags triumfens trapp som leder stadig oppover, fra én seier til den neste. Uten tragediene, uten katastrofene, en sammenhengende og forståelig fortelling. De lyktes, også, så godt at annekteringen av Krym til slutt ble akseptert som riktig av flertallet av russere.*

Grand dame

Ljudmila Ulitskaja er russisk litteraturs grand dame, og regnes som Russlands mest betydningsfulle samtidsforfatter. Tirsdag 21. februar fylte hun 80 år, men jubileet ble ikke feiret i hjembyen Moskva. På oppfordring fra sine to voksne sønner, som hun i sin tid sendte til USA da de begynte å bli klar for verneplikt under Afghanistan-krigen, reiste hun tidlig i mars i eksil til Berlin.

Ulitskaja har utmerket seg som en svært uredd motstemme mot Putin og hans styre

—  Hilde Slåtto

Ulitskaja har hele sitt liv vært en skarp kritiker av det tidligere Sovjet, og har utmerket seg som en svært uredd motstemme mot Putin og hans styre. Da invasjonen var et faktum var hun raskt ute med å fordømme krigen, og undertegnet et opprop sammen med russiske og hviterussiske forfattere (blant andre Maria Stepanova), for å vise at russisktalende intellektuelle ikke støttet Putins krig.

Denne fordømmelsen og åpne kritikken av det totalitære og propagandaspråket i det offentlige Russland, er en naturlig videreføring av hovedtemaene som har fulgt hele hennes forfatterskap. Den røde tråden er enkeltmenneskers liv, relasjoner, drømmer og kunstneriske ambisjoner og kår i totalitære regimer – som under nazismen i 2. verdenskrig og i det tidligere Sovjet.

Moskva

Dissidentenes historie

Samme dag som jeg går i gang med Det store grønne teltet, et av hovedverkene til Ljudmila Ulitskaja, hører jeg på NRK at russiske duma-politikere diskuterer om nobelprisvinneren Aleksandr Solzjenitsyns kjente trebindsverk GULag-arkipelet (1973) skal tas ut av russisk skolepensum fordi det ikke er patriotisk nok. Verket beskriver det omfattende straffesystemet som sendte kriminelle og politiske fanger til arbeidsleirer under Stalin-regimet.

Sammenfallet mellom virkeligheten og romanen jeg leser er påtagelig, og gir et godt bilde av hvor presis timingen for den norske utgivelsen er. I Det store grønne teltet (2011), som handler om tre venner, kunstnere og dissidenter, ender to av vennene opp med å trykke ulovlige bøker, som distribueres hemmelig. En av disse titlene er nettopp Aleksandr Solzjenitsyns GULag-arkipelet, som var forbudt i 15 år, og som sirkulerte som samizdat (underjordisk-litteratur) helt frem til 1989.

Det store grønne teltet er skrevet i en episodisk form, selv kaller Ulitskaja det for en roman i fortellinger, hvor hvert enkelt kapittel er en historie i seg selv. Samtidig danner de forskjellige synsvinklene og fortellingene et større bilde. Denne mosaikk-metoden skaper en særegen opplevelse av å få et stort sveip av historien til Sovjet, fra Stalins død i 1953, frem til Sovjets kollaps i 1991. Den episodiske formen gir samtidig en helt egen mulighet til å fortelle et mangefasettert bilde – den er på en og samme tid en oppvekstroman, en kjærlighetserklæring til den russiske litteraturen og en litteraturhistorisk reise. Det er en roman om vennskap og kjærlighet, knuste kunstnerdrømmer, opprør og svik.

Ikke minst er Det store grønne teltet en fortelling om dissident-kulturen i Sovjet og Russland. Den strekker seg fra dekabristene, som i et mislykket opprør i 1825 forsøkte å styrte tsar-dynastiet – til dagens dissidenter, som Ulitskaja selv er en representant for.

Zjadan, Kurkov, Zabuzjko, Bjelorusets, Jakhina, Stepanova og Ulitskaja viser oss tragediene – og ikke minst menneskene som må gjennomleve dem

—  Hilde Slåtto

Romanen handler om Ulitskajs egen generasjon av kunstnere, dissidenter og overløpere. Den er nok til en viss grad en selvbiografisk fortelling, og den er en svært viktig påminnelse om hva det koster å stå opp mot makten, hva en fryktkultur gjør med de mest standhaftige frihetsforkjempere – og hvordan det giftige propagandaspråket tapper en hel befolkning for krefter.

Ned i kjelleren

Serhij Zjadan, Andrej Kurkov, Oksana Zabuzjko, Jevhenija Bjelorusets, Guzel Jakhina, Maria Stepanova og Ljudmila Ulitskaja er alle forfattere som spenner bein under den rettlinjede historiefortellingen som den russiske stat propaganderer. Hver for seg tar de turen ned i kjellerne i Ukrainas og Russlands historie, og viser oss tragediene og katastrofene – og ikke minst menneskene som må gjennomleve dem.

Det er lett å kjenne seg hjelpeløs og handlingslammet når en stor krig utkjempes i nabolaget vårt. Men en ting som virkelig gir mening akkurat nå, er å fortsette å lese ukrainsk litteratur og å plukke opp de russisk dissidentenes fortellinger. Å lese, for å prøve å forstå og å sette seg inn i det som skjer, er en aktiv mothandling mot det meningsløse og barbariske – og en anerkjennelse av at de rettlinjede fortellingene ikke eksisterer.

* Intervju i Morgenbladet, publisert 28.10.2022, skrevet av Hanne Østli Jacobsen

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required


Les mer om mer disse temaene:

Hilde Slåtto

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur