Norsk utenlandsadopsjon skal granskes: – Jeg er ikke overbevist

– At hun snudde, var det eneste rimelige. Jeg er likevel ikke overbevist. Vi må sikre kompetansenivået på dem som skal sitte i granskingskommisjonen.

Det sier adopsjonsaktivist Priyangika Samanthie etter at barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) fredag ettermiddag varslet at norsk utenlandsadopsjon skal granskes eksternt. Hun driver organisasjonen Romantisert innvandring, som jobber for å avdekke menneskerettsbrudd på adopsjonsfeltet.

I august 2020 tok Samanthie til orde for å stoppe all norsk utenlandsadopsjon frem til enhver adopsjonssak er gransket. Oktober 2021 sendte hun, via Romantisert innvandring og advokatfirmaet Sulland, et brev til Toppe der hun ba om en uavhengig gransking.

At gjentatte oppfordringer og folks «blottlegging av egne livshistorier» over flere år tilsynelatende var det som måtte til, imponerer ikke Samanthie.

– Dette skal være til barnets beste, men så blir vi ignorert helt til myndighetene presses til å ta stilling til det.

[ Hun mener Norge­ må stoppe all utenlandsadopsjon ]

Mer enn paragrafer

I november bestemte departementet at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) skulle gjennomgå systemet for utenlandsadopsjon. Barne- og familiedepartementet er øverste adopsjonsmyndighet i Norge, mens Bufdir er fagorgan på feltet. At det ble lagt opp til en intern gransking, fikk en rekke foreninger for utenlandsadopterte til å reagere.

Priyangika Samanthie er klar på hva hun mener må til for at den eksterne granskingen som nå er varslet, skal være vellykket.

– Vi trenger eksperter innen menneskehandel med tung juridisk bakgrunn. Dessuten må det kartlegges hva dette har gjort med adopterte – vi kan ikke bare se juridisk på dette, men også psykologisk, sier hun, og legger til at Romantisert innvandring vil overlevere et forslag om en uavhengig kommisjon.

[ Moren til Silje ble adoptert i en tid da adoptivforeldre hadde «angrefrist» ]

– Burde skjedd før

I mars 2021 førte en granskingsrapport til at Nederland stanset all utenlandsadopsjon på ubestemt tid. Samme år fulgte en rekke europeiske land etter, deriblant Sverige. «Det er ikke indikasjoner på behovet for en slik gransking i Norge, uttalte Barne- og familiedepartementet til Vårt Land mars 2021.

I dag er tonen en annen.

– Det var før min tid i departementet, men internasjonalt har det blitt mer fokus på det og flere land har gjort sine granskinger. Dette burde nok ha blitt satt i gang før, sier barne- og familieminister Kjersti Toppe.

Når det først har tatt tid her i Norge, håper hun å kunne dra nytte av andre lands funn. Toppe mener det er nødvendig å kartlegge «om det har skjedd systematisk svik og ulovligheter, eller om det primært er enkeltsaker».

Dette burde nok ha blitt satt i gang før

—  Statsråd Kjersti Toppe om ekstern granskning av norsk utenlandsadopsjon

Rapport klar i 2024

At departementet bestemte seg for å gjøre om granskingen fra intern til ekstern, ser ikke statsråden som spesielt dramatisk.

– Jeg sa aldri nei til en ekstern gransking, men så for meg at vi kunne kommer raskt i gang med en gjennomgang i direktoratet. Den skulle være offentlig, ikke intern. Siden da har jeg skjønt at det er stor skepsis til at Bufdir skal ha den rollen, og det er nødvendig å gjøre det eksternt fra start for å få den nødvendige tilliten.

Bufdir sier til Vårt Land at de selv har anbefalt en ekstern gransking. Utforming er det for tidlig å si noe om, ifølge Toppe, men målet er at den eksterne granskingen kan starte arbeidet etter sommeren – og at en rapport er klar innen utgangen av 2024.

– Vi må bygge på andre lands granskinger, og bruke det som pekepinn på hvor i systemet det er viktigst å gå inn. Hvordan vi går inn i enkeltsaker, er noe vi skal se på. Det er viktig å huske på at adopterte har ulike ønsker. Noen er ikke interessert i å grave i fortiden. Retten til å ikke vite er også prinsipiell, sier Toppe.

– «Vi blir ignorert helt til myndighetene presses til å ta stilling til det», sier Priyangika Samanthie. Hva har du å si til den virkelighetsbeskrivelsen?

– Jeg har hatt møter med flere organisasjoner til adopterte, og flere gir uttrykk for det samme. Det skal ikke være sånn, og dette er noe vi må jobbe med. I for mange år har den rådende tanken vært at utenlandsadopsjon er «en lykkelig ting». Vi må erkjenne at vi må ta feltet på større alvor.

[ Kritiserer Bufdir for å overse utenlandsadopterte ]

Etterlengtet gransking

At departementet nå har funnet behovet for gransking, viser at det nytter å være i dialog, mener Christina Violeta Thrane Storsve i Adopsjon i endring. Organisasjonen har vært i flere møter med departementet og er en av flere aktører som engasjerer seg i det offentlige ordskiftet rundt adopsjon.

– Nå er det viktig at dialogen fortsetter. Når en granskingskommisjon skal opprettes, må vi få være med på blant annet innspillsrundene, sier Storsve.

Diana Patricia Fynbo, den andre halvdelen av ledelsen i Adopsjon i endring, mener opprettelsen av et kriseteam er nødvendig nå som flere utenlandsadopterte enn noen gang trolig vil sitte med spørsmål. De har allerede rukket å få henvendelser fra utenlandsadopterte som ikke ønsker «sin sak» gransket, fra utenlandsadopterte som lurer på hvordan de skal gå frem for å undersøke egne til nå ukjente fotspor, og fra adoptivforeldre som har adoptert et barn fra et barnehjem som plutselig har dukket opp i mediene.

– Historiene som har dukket opp både i VG og TV2 de siste ukene, er rystende for veldig mange. Folk går rett i krisemodus: Hva med min sak? Vi har egentlig vært i en krise i lang tid, men nå er saken tydelig oppe. Et kriseteam bestående av både jurister, psykologer og likepersoner med ulike adopsjonserfaringer kan være en måte å ivareta mange på, sier Fynbo.

[ Annenhver norske utenlandsadopterte opplever forskjellsbehandling ]

Ser stort behov for etteradopsjon

Fanesaken til Storsve og Fynbo har lenge vært behovet for etteradopsjon – støtten adopterte og adoptivforeldre får etter at adopsjonen er gjennomført. «Samfunnet må ta innover seg at vi er andre lands barnevernsbarn», uttalte Fynbo til Vårt Land i 2020, og påpekte at adoptivbarn trenger en annen type oppfølging enn barn som vokser opp med sine biologiske foreldre.

Når norsk utenlandsadopsjon nå skal under en offisiell lupe, er Storsve klare på at behovet for etteradopsjon blir enda tydeligere.

– Det er fristende å si: Hva var det vi sa? Nå skulle vi hatt det apparatet og den etteradopsjonskompetansen vi og andre har jobbet for i flere år, mener Storsve.

[ Lindie ante ikke at hun var adoptert før hun var 52 år ]