– Det norske perspektivet legger sterk vekt på Harry som en renhårig, edel, om enn enkel sjel som er offer for systemet.
Slik oppsummerer Øivind Bratberg, førstelektor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, den norske mottakelsen av prins Harrys brennhete biografi Spare. Som en av programlederne for Pod Britannia – en podkast om britisk politikk, kultur og samfunnsliv – har Bratberg fingeren på pulsen på det som rører seg i den britiske offentligheten.
Og lesningen i Storbritannia er diametralt motsatt av den her til lands, ifølge Bratberg.
– Der er det hoderisting på tvers av politiske skillelinjer. Mye har å gjøre med en forforståelse og forhistorie vi ikke har her. Vi har en litt naiv forståelse av det Harry har trådt inn i, mener han.
Bratberg tror en del norske lesere ser på dette som genuint interessant og som noe de har troen på et oppgjør med. I Storbritannia, mener Bratberg, oppfattes Harrys opptatthet av hvite privilegier og systemisk rasisme derimot som en sammensausing av britisk og amerikansk identitetspolitikk, og en blanding av antidiskriminering og selvrealisering.
Selv briter som er kritiske til monarkiet, eller som engasjerer seg i Black Lives Matter og identitetspolitiske spørsmål, sliter prinsen med å målbinde, ifølge Bratberg.
– De mener han forvrenger hele greia fordi han er en intenst privilegert og ikke spesielt reflektert fyr. At han stiller hele bevegelsen i vanry, og er feil person til å komme med noen agenda som handler om forskjellsbehandling, sier han.
– På den måten leses ikke bare boka som dråpen som får det til å renne over, men som en svær klunk som fyller begeret og søler over hele bordet.
[ «Rasisme-anklagene mot det britiske kongehuset bør ikke overraske noen» ]
En anakronisme
Allerede på årets tiende dag kom det som trolig vil stå igjen som en av det internasjonale bokårets store begivenheter. Ikke fordi en aktet forfatter slapp en kritikerrost bok, men fordi prins Harry omsider ga ut Spare – boka han bestemte seg for å utsette etter farmors Elizabeths dødsfall i fjor høst, og som byr på pikante, såre og brutalt ærlige detaljer fra et liv innenfor det britiske hoffets fire vegger.
Allerede på lanseringsdagen tronet boka øverst på Amazons bestselgerliste, og førstedagssalget av boka er det største for forlaget Penguin Random House noensinne for sakprosabøker.
Norske kritikere er fulle av lovord. «Ingen andre kunne gitt oss en så troverdig kritikk av dynamikken mellom pressen og kongehuset», oppsummerer Aftenpostens Erle Marie Sørheim i Aftenposten. «Vilt fascinerende», skriver Dagbladets Sigrid Hvidsten – og triller terningkast seks.
– Jeg synes boka er veldig interessant. Harry setter ord på den anakronismen som monarkiet i Storbritannia er, sier forfatter og litteraturprofessor Janne Stigen Drangsholt.
Hun mener det er tydelig at familiemottoet «never complain, never explain» har vært veldig problematisk for ham.
– Alt Harry har holdt inne i 38 år, får eksplodere. Han skiller ikke mellom stort og smått – alt må ut.
Boka leses ikke bare som dråpen som får det til å renne over, men som en svær klunk som fyller begeret og søler over hele bordet
— Førstelektor og Storbritannia-kjenner Øivind Bratberg
[ Joel Halldorf: «Monarkiene passer ikke helt inn i våre moderne demokratier» ]
Splittet
Alle norske kritikere er riktignok ikke like begeistret som Dagbladets kritiker, men om man avlegger det britiske kritikerkorpset en visitt, ser man at tonen er en ganske annen i Harrys hjemland.
«Den rareste boka noen gang skrevet av en kongelig», skriver BBCs anmelder. «En av de mest bisarre bøkene jeg noen gang har lest», skriver Guardians kritiker, og går hardt ut mot Harrys manglende selvinnsikt. Heller ikke den prisvinnende journalisten og Diana-biografen Tina Brown er overbevist: «En uhyggelig svikt i innsikt».
Janne Stigen Drangsholt tror mye handler om timing.
– Det virker som folk er forurettet. For det britiske samfunnet, som har vært preget av splittelse de siste årene, tror jeg det har vært godt å samles litt i kjølvannet av Elizabeths dødsfall. Så når Harry kommer og på en måte ødelegger det bildet, virker det som om det for mange føles som et svik, sier hun.
Drangsholt mener synet på monarkiet ikke er så politisk ordnet i leire slik som i Norge, og tror det forklarer noe av grunnen til at kritikken mot Harry kommer fra flere hold. At Norge er et langt mer klasseinndelt samfunn gjør også at nordmenn tillater at de kongelige er mennesker.
– De er kongelige, men der også en del av fellesskapet. I Storbritannia er det ikke tradisjon for å se på dem som mennesker, men som representanter for monarkiet.
[ «Knallsterk memoar om kommunismens fall i Albania» ]
Sauser sammen stort og smått
NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad mener Spare først og fremst er et sorgdokument som gjør det tydelig at den unge, sørgende gutten som mistet moren som 12-åring, ikke ble godt nok ivaretatt av apparatet rundt ham.
Samtidig mener hun Harry og Meghan med Netflix-serien Harry & Meghan, den ferske boka og «kampanjen de har ført» de siste årene, sauser ting sammen.
– Ja, pressen la sporingsutstyr i bilen til en av eks-kjærestene hans. Dette og lignende hendelser er voldsomme overtramp. Men her kommer små og store klager oppå hverandre. Dette er mennesker som lever privilegert liv, og man skal velge sine klagemål med omhu. Det gjør ikke Harry i særlig grad, sier Hobbelstad.
---
Harrys farvel til kongeriket
- Januar 2020 bestemte prins Harry og hertuginne Meghan Markle seg for å trekke seg fra sine kongelige plikter. Senere samme år flyttet de til USA.
- I et mye omtalt intervju med Oprah Winfrey mars 2021 fortalte paret om sine opplevelser på innsiden av det britiske kongehuset. De rettet en rekke påstander og beskyldninger mot kongehuset. De fortalte blant annet at medlemmer av kongehuset uttrykte bekymring for hudfargen til deres da ufødte barn. Intervjuet vekket sterke reaksjoner.
- Høsten 2022 kom Netflix-serien Harry & Meghan, en dokumentarserie i seks deler produsert av paret selv. Her snakker paret ærlig om blant annet pressen, rasisme og sitt eget forhold. Også her retter ekteparet kritikk mot kongehuset.
- 10. januar utga Harry boka Spare, som har slått forlagets salgsrekord og som vekker sterke reaksjoner i hjemlandet.
---
[ «Jeg måtte gjøre noe med raseriet mitt, jeg skjønte jo det» ]
«Sytekopp»
Ifølge Øivind Bratberg er forholdet mellom pressen og kongehuset veldig personavhengig. Mens William er møtt med beundring og tro på at han er den rette, blir Harry oppfattet som en motsats til dronningen – som en som ikke innser at de privilegiene man har, også gir forpliktelser om å tjene allmennheten.
– Britisk tabloidpresse er selektivt brutal. Den slår ned som gribber der hvor den finner det rimelig. Og hvis de først kaster seg over en de mener fortjener tyn, går det hardt for seg. Nå er Harry i den posisjonen, sier han.
I Storbritannia er det ikke tradisjon for å se på dem som mennesker, men som representanter for monarkiet
— Forfatter og litteraturviter Janne Stigen Drangsholt
Det er flere grunner til at prinsen har lagt britiske tabloider for hat, påpeker Inger Merete Hobbelstad i NRK – som i 2019 utga en bok om det britiske kongehuset. Årene med Elizabeth. For det første ble Prinsesse Diana og sønnene William og Harry fotfulgt av paparazzier.
– Privatlivet deres ble invadert på en måte som nesten er vanskelig å se for seg. Tabloidene brøyter seg inn i folks privatliv, sier kulturkommentatoren.
Og pressen gikk ikke akkurat inn for å bryte brød etter Dianas tragiske død. Da Charles ville rehabilitere sitt forhold til pressen – og omforme bildet av hans kone Camilla Parker Bowles, som «fikk skylden» for skilsmissen mellom Charles og Diana – hyret han spinndoktor Mark Bolland.
– Han forhandlet saker om prinsene mot positive oppslag om Parker Bowles. Harry føler seg brukt, og det var han jo også. Han ga riktignok pressen ammunisjon med en del av de tingene han gjorde, men det er dette dobbeltmoralske han går i rette med: han kritiserer pressen for å være dypt umoralske og kongefamilien for å spille spillet på deres premisser, sier Hobbelstad og oppsummerer:
– Det at Harry melder seg ut fordi han ikke har følt at han kan være seg selv, vil i britiske tabloider nærmest uten unntak fremstilles som syting.
[ Vårt Land mener: «Det norske kongehusets fremtid er lys» ]
