Kultur

Forsvarer retten til å skrive om overgrep

LITTERATUR: Forfatterne Eva Aagaard og Kathrine Nedrejord har begge skrevet romaner om voldtekt. - Det blir ikke revolusjon av fortielse, sier Nedrejord.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Alle spørsmål kan stilles i en roman, alt kan undersøkes, alt kan holdes åpent.»

Utsagnet er hentet fra forfatter Hilde Rød-Larsens kronikk i Morgenbladet forrige uke. Den skrev hun etter at romanen Diamantkvelder ble utgitt i sommer. I kronikken forteller hun at boka springer ut av hennes egen metoo-erfaring med det hun mener var et utnyttende seksuelt forhold.

Forfatter Eva Aagaard er aktuell med boka Året uten snø, som hun parallelt har skrevet på norsk og dansk. I vår kom Kathrine Nedrejords roman Forbryter og straff. I forrige roman, Forvandlinga, skrev Nedrejord: «Det gjør vondt å fortelle, men enda vondere er det å tie».

Aagaard og Nedrejord har begge skrevet romaner med bakgrunn i egne erfaringer med å ha blitt voldtatt. Hva gjør romanen egnet til å drøfte en slik tematikk? Nedrejord er opptatt av den åpenheten som romanformen gir.

– Den har noe vi mangler på de fleste andre områdene i samfunnet i dag: Tid og plass. Det trenger man ofte for å forklare komplekse situasjoner, som man kanskje ikke for tjue år siden kalte overgrep, men som man nå, med økt kunnskap, kaller for det.

– Ikke bare for å analysere situasjoner hvor makt og relasjoner kompliserer saken, men også for å finne et språk for ettervirkningene. Det tar gjerne lang tid å bearbeide et overgrep, og en roman har plass til det, sier Nedrejord.

Mellom

Eva Aagaard

Hva ga Eva Aagaard mot til å skrive om sine erfaringer? «Det føltes veldig nødvendig», sier hun, og viser til at skjønnlitteraturen har andre egenskaper enn debattinnlegg, nyhetsartikler og faglitteratur.

– Den kan skape større innlevelse, og fordi det er fiktivt, kan man nå ut over rettssikkerhetsspørsmålene, sier Aagaard.

I metoo-debattene både i Norge og Danmark har mange fortalt sine historier. For hver historie er det en motpart som vil fortelle en annen historie.

– Men i en roman gjelder ikke de samme hensynene. Fordi det er innenfor fiksjonens premisser bør man ikke være i tvil om denne personen forteller sannheten, sier Aagaard.

Aagaard har lenge vært aktiv i den danske debatten om samtykkelov. Der har hun fortalt om sin egen historie og om erfaringer med rettssystemet.

Du kan skape større innlevelse sier du. På hvilken måte?

– Det er noe med graden av detaljer. Hvis jeg for eksempel i en scene skriver om hvordan det føles å bli behandlet på overgrepsmottaket, så kan jeg fortelle i detalj hva personen tenker og sier fordi jeg kan huske stemningen.

Gjenkjennelse

For Aagaard ga det gjenkjennelse å lese Kathrine Nedrejords første roman Forvandlinga. I Vårt Land har litteraturkritiker Hilde Slåtto omtalt Nedrejords to selvbiografiske romaner som «litterære vitnesbyrd om en voldtekts omkostninger, som står i en særstilling i norsk samtidslitteratur».

Nedrejord sier at skjønnlitteraturen gir henne rom for å lete etter et litterært språk for det som har skjedd.

– Jeg ble stum den første tida etter at jeg ble voldtatt, og jeg manglet et språk for det, som jeg ved å skrive de to siste romanene mine har klart å famle meg frem til.

Hun har også forholdt seg mye til det juridiske systemet.

– Hele veien har jeg savnet rom for en mer kompleks historie. Man kan ikke forholde seg til alle sidene ved et overgrep i en rettssak eller etterforskning, men romanen har tid.

Hvilke juridiske eller etiske betenkeligheter kan gjøre det vanskelig å skildre overgrep basert på egne erfaringer i en roman? Eva Aagard påpeker at det i mange saker vil være en gjerningsperson som benekter det som har skjedd.

– I debatten i Danmark har folk jeg kjenner blitt hengt voldsomt ut og beskyldt for å lyve. De blir gjort til den kriminelle. Det er voldsomt å oppleve noe som har avgjørende virkning i ens liv, og så bli forhindret i å snakke om det. Det synes jeg er urettferdig.

Det er et forferdelig dilemma å sette et menneske i, mener Aagaard.

– Derfor velger jeg å skrive fiktivt.

I Aagards sak dreier det seg om en ukjent gjerningsmann som ennå ikke er identifisert.

– Jeg har derfor ikke det problemet på samme måte. Jeg er forfatter og skriver om det jeg opplever og føler. Derfor skriver jeg også om overgrep. Det må man må ha lov til. Hvis ikke blir det slik at om det ikke kan bevises i en rettssak, så finnes det ikke.

Ikke å fortie

Kathrine Nedrejord

Kathrine Nedrejord ser risikoen for at folk rundt en leser seg selv inn og føler seg utlevert. Eksempler finnes begge veier. Hun viser til Samtykket av Vanessa Springora som forfatteren har sagt ble til ut fra et ønske om å svare på bøkene som den langt eldre Gabriel Matzneff hadde skrevet om henne.

– Jeg er også veldig opptatt av at et overgrep gjør like vondt – kanskje vondere? – selv om overgriperen ikke er dømt. Jeg har sett en tendens til å avfeie overgrep som ikke har en rettskraftig dom på seg som noe man ikke kan forholde seg til. Nå har jeg vært heldig, og har nådd igjennom i rettssystemet, men jeg kan forestille meg hvor smertefullt det ville vært om jeg visste at voldtekten ikke hadde fått noen konsekvenser for voldtektsmannen min. Det er tilfellet for de aller fleste overgrep, mener hun.

– Hvor unnvikende er det å bruke skjønnlitteraturen til slike temaer?

– Å skrive om noe er det motsatte av å unnvike det, tenker jeg. Det er å konfrontere det, ikke å fortie det, svarer Nedrejord.

– Kanskje er det eneste mulighet?

– Ja, for noen kan det nok være den eneste sjansen til å få sagt noe om overgrepet. Vi vet jo at svært mange overgrep aldri blir anmeldt, og av de som blir anmeldt, blir en stor del henlagt. Mange historier får aldri konsekvenser for andre enn ofrene. Om litteraturen kan bøte noe på den uretten, så håper jeg den gjør det, sier hun.

Romanen har noe vi mangler på de fleste andre områdene i samfunnet i dag: Tid og plass.

—  Kathrine Nedrejord

Eva Aagaard synes heller ikke det er unnvikende. Romanen gjør og kan noe annet enn å være dokumenterbar ned i minste detalj.

– Jeg ser ikke for meg at jeg kan skrive noe om det jeg ble utsatt for i en sakprosatekst, der jeg må forplikte meg på at hver detalj må være sann. Fortid er fortid, og det kan være ting man er usikker på. I svært alvorlige spørsmål om skyld og straff, vil jeg kjenne en sterk forpliktelse i en sakprosatekst. Jeg er ikke fristet til å gjøre den researchen som ligger i å lese gamle saksdokumenter. Jeg vil heller skrive en bok som er ærlig om hvordan et slik forløp kan foregå, og hvordan det kan føles.

Hva kostet det deg å skrive romanen?

– Det var hardt å gå inn i de tunge følelsene. Det er et rom det ikke var behagelig å være i. Men jeg er glad for at jeg skrev og for at boka finnes. Den var verdt prisen, svarer Eva Aagaard.

---

Romaner

  • Tre romaner fra 2022 som på ulikt vis dreier seg om metoo-erfaringer:
  • Hilde Rød-Larsen: Diamantkvelder tre fiksjoner (Ashehoug).
  • Eva Aagaard: Året uten snø (Bonnier)
  • Kathrine Nedrejord: Forbryter og straff (Oktober)

---

Våge å kalle seg offer

Hva gjenkjenner de to forfatterne i Hilde Rød-Larsens erfaringer? Kathrine Nedrejord kjenner seg godt igjen når Rød- Larsen sier at hun var skeptisk til både metoo-bevegelsen og det å kalle seg offer.

– Jeg var også der en periode i begynnelsen, men jeg har for lengst skjønt hvor viktig det er å våge å kalle seg et offer når man er det, og ikke minst hvor viktig det er å ta ordet om urett. Det blir ikke revolusjon av fortielse, sier hun.

Selv om erfaringene er ulike, ser Eva Aagaard at de begge prøver å navigere i verdenen utenfor boka.

– Debatten kan bli voldsom. Samtidig skal boka få være sitt eget verk og ikke alltid ses i relasjon til en debatt. Jeg har skrevet romanen for å slippe å beskjeftige meg mer med overfallstemaet. Jeg vil gjerne snakke om andre ting. Men det var noe som trengte seg så hardt på at jeg var nødt til å skrive den, sier hun om Året uten snø.



Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur