«Romanen er mitt forsoningsmøte» hevder jeg-fortelleren i Forbryter og straff. Men den er egentlig nokså uforsonlig.
Ved å vri på en av litteraturhistoriens kanoniserte titler tar Kathrine Nedrejords roman, Forbryter og straff, form som en rasende monolog om en voldsforbrytelse. Dostojevskijs Forbrytelse og straff (1866) er en refleksjon over forbrytelsens vesen, straff, skyld og soning, og morderens psykologi. Det er forbryterens Raskolnikovs bok. Hans splittede sinn bærer romanens idéverden, diskusjonen om det onde og det gode.
Kathrine Nedrejord tilhører et annet århundre og gir stemme til offeret. I en helt annen tid enn Raskolnikovs, avviser fortelleren enhver idé om tilgivelse. For jeg-fortelleren er det tvert imot meningsløsheten i situasjonen, at hun er sterkt traumatisert og nå part i en rettsak, det mest slående. På den andre siden gir nettopp rettssaken og muligheten for at forbryteren blir straffet, mening for henne.
Fylle tomrommet
Samtidig bakser jeg-fortelleren mot sin egen fortelling, å fortelle er jo nettopp å skape sammenheng, noe leder til noe annet: «Det er som om jeg ikke klarer tilfeldigheter. Jeg klarer ikke å la det meningslause stå, jeg må kna det til det ligner ei hel historie.»
Å skrive hendelsene sammen til en fortelling kan true med å gjøre voldtekten meningsbærende i hennes eget liv: «Du møtte ikke kjæresten din fordi du blei voldtatt, det bare blei sånn!» Jeg-fortelleren kjemper for å unngå å tilskrive overgrepet betydning hun ikke vil det skal få.
Ofre etter forbrytelser står ofte igjen med et meningstomrom som krever forklaring. Det ønsker jeg-fortelleren å fylle: «Vi vil ha ei fortelling som igjen gir mening til det vi må leve videre med. Vi vil ha noe vi umulig kan få.» Med romanen skaper Nedrejord selv den sammenhengen hun etterlyser, fordi hun tar ordet på vegne av alle ofre for overfallsvoldtekter og gir dem et ansikt og en fortelling.
Leve med traumet
I tillegg sammenfaller tidsrommet i boka med at jeg-fortelleren etablerer seg. Slik ser vi at hun ufrivillig må leve med et traume, men at konteksten skaper frempek og håp. Ikke minst skaper handlingen det er å skrive denne teksten mening. Sånn sett kan romanen forstås som en fortelling om å finne et rom i skriften for å bearbeide traumet. Akkurat her kunne kanskje teksten dratt det enda lenger og våget å bore dypere.
---
Roman
Kathrine Nedrejord
Forbryter og straff
299 sider, Oktober 2022
---
Jeg-fortelleren viser i hvilken grad offeret preges av voldsforbrytelsen. Målet med teksten er å utforske forbryteren, men det faller fullstendig i fisk. Hun kommer ikke forbi og ut av sine egne følelser: «Jeg har forsøkt, jeg har mislyktes. Jeg prøver fremdeles. Jeg klarer det ikke. Jeg sitter fast inne i min egen leilighet, inne i min egen virkelighetsforståelse.»
Denne mislykketheten blir egentlig tekstens store styrke. Romanen vitner om at hun som skriver både bærer traumet i seg og at hun er låst fast i det. Det blir umulig å nærme seg forbryteren slik at hun kunne tatt hans perspektiv.
Rasende enetale
I stedet er dette blitt en rasende enetale om voldtekten som har endret livet hennes og stadig martrer henne. Romanen henger sammen med dramatikeren og ungdomsbokforfatteren Nedrejords forrige selvbiografiske utgivelse for voksne, Forvandlinga, som utkom i 2018. Den åpner med at K, som er blitt utsatt for en overfallsvoldtekt, sitter utenfor døra til leiligheten sin uten nøkkel og mulighet for å komme seg inn. Forvandlinga forteller likevel med større distanse om K i tredjeperson og legger vekt på hvordan K blir en annen etter overfallsvoldtekten.
Jeg-fortelleren langer ut mot kunstneres trang til «å nyansere det som av natur er unyansert».
— Astrid Fosvold
Forbryter og straff tilhører bekjennelsessjangeren og slekter på andre fortellinger om overgrep. Mest på Samtykket av Vanessa Springora, men har mye til felles med Hvem drepte Bambi av Monika Fagerholm og Édouard Louis Voldens historie (2016). Overgriperen i Springoras roman ble tiltalt som følge av romanen, men saken ble henlagt. Fagerholms roman behandler voldtektssaken fra et kollektivt ståsted og fra overgripernes perspektiv. I et overbevisende formspråk setter Édouard Louis i Voldens historie også sin egen voldtekt inn en strukturell kontekst.
Ikke lenger kunstner
Slike perspektiv avviser Nedrejords jeg-forteller, som erklærer at hun vil tenke moralsk og ha klare linjer. Hun langer ut mot kunstneres trang til «å nyansere det som av natur er unyansert». Egentlig krangler hun med en rekke kunstnere og store deler av kulturhistorien i slike partier av romanen og erklærer at hun er del av en revolusjonær bevegelse. Som forsvarer av nye rettlinjede moralske tankestrømmer ender jeg-fortelleren med å si hun ikke lenger er kunstner.
[ Édouard Louis skildrer morens frigjøring ]
Vel, rett nok er ikke dette en kompleks roman, men siden Nedrejord kommenterer estetiske valg og problematiserer sannhetsbegrepet i litterær og rettslig forstand, fremstår romanen som en selvbevisst kraftsalve som ettertrykkelig plasserer definisjonsmakten hos offeret.
Forbryter og straff setter offerets versjon på dagsorden og argumenterer samtidig mot ethvert forsøk på å relativisere voldtekt.
