Åndelig fellesskap med fjellene

I boka Fjellene har meg nå forteller den 71 år gamle eventyreren om et liv der minner gradvis erstatter drømmer. Han snakker om hva stedene han har besøkt har gjort med ham. Fordi stedenes sjel har satt spor i hans egen.

«Det er fortsatt et landskap bak landskapet. At ikke alle kan se det, betyr ikke at det ikke finnes. Alle fjell har en innside. Vi skulle alle hatt et hellig fjell», skriver han i boka. I dette intervjuet utdyper han disse tankene:

– Når man er avhengig av naturen, blir det kort vei til at Gud finnes i naturen. Sherpaene på Everest kaster ris ned i bresprekkene, og de fleste klatrerne regner det som overtro. Men hva er tro og hva er overtro? All tro er tro for meg. Vi brant opp alle totempelene til indianerne og alle sjamantrommene til samene, men selv går vi til nattverd. Hva er forskjellen?

[ Gift i 47 år, men syns det er litt kleint å si «jeg elsker deg» ]

---

Stein P. Aasheim (71)

• Bosted: Isfjorden
• Yrke: Forfatter, eventyrer, pensjonist
• Aktuell: Boken Fjellene har meg nå (Kagge Forlag)

---

Drømmen som glipper

Stein P. Aasheim sto på toppen av Mount Everest sammen med Arne Næss jr. den 21. april 1985. Dette var første norske ekspedisjon på toppen av verdens høyeste fjell.

Et halvt år tidligere hadde Aasheim deltatt i førstebestigningen av Great Trango Tower, verdens høyeste vertikale stup. To nordmenn kom helt til topps. Begge døde på vei ned. Aasheim og turens fjerde deltaker snudde underveis på grunn av matmangel. Etterpå skrev Aasheim boka Trango – triumf og tragedie. Den ble raskt et referanseverk i norsk ekspedisjonslitteratur.

– Jeg var heldig med tiden jeg vokste opp i. Jeg hadde jo trodd at jeg måtte finne meg en vanlig jobb som alle andre. Så viste det seg at jeg kunne leve av å skrive om turene mine.

Aasheim tror det er mange som drømmer om det samme:

– Nitti prosent av tiden vår er vi i en tilstand der vi bare skal få ting unna, sånn at vi kan gjøre det vi egentlig drømmer om. Men saken er at vi sjelden kommer dit, for på veien dukker det opp andre ting som vi også bare må få unna. Og sånn går livet.

Øyeåpner

I boka Fjellene har meg nå trekker Aasheim fram den tiden da barna hans var små som den beste tiden i livet. Og spesielt det året da de bodde i en fangsthytte på Svalbard. Der kom de så nærme hverandre. Og de ble en del av naturen.

– Dette året var en øyeåpner. Jeg fikk et nytt forhold til hva det vil si å være vellykket eller ha suksess. Å leve et helt år uten å ha andres blikk på seg, det ga en utrolig frihet. Det overveldet meg, og jeg gruet meg til å komme hjem og møte alle andres forventninger.

Hvilken virkelighet som «stemmer» er ikke lett å se hvis du lever i bare den ene av dem

—  Stein P. Aasheim

Aasheim får tårer i øynene når han snakker om familielivet i fangsthytta. Han fastslår at han aldri har hatt mindre materiell velstand noen gang i sitt liv – og at han aldri har vært så lykkelig. Med god margin, legger han til.

– Fangstlivet endret også mitt forhold til tid. Vi snakker så mye om at tiden løper fra oss. Det er et bilde alle kjenner seg igjen i. Og det innebærer at tiden beveger seg sammen med oss, men gjerne litt fortere enn oss selv. Andre ganger opplever vi at tiden snegler seg av gårde, vi kjeder oss.

– Men på Svalbard fikk jeg et helt år hvor jeg følte at vi bare smeltet sammen med tiden, vi var aldri foran, aldri bak. Det var en kontinuerlig nåtid. Den erfaringen ville jeg ta med meg tilbake til Norge, men det gikk ikke.

Fjellene snakker

Aasheim snakker om Svalbard som om det var paradis. Og han reflekterer gjerne rundt paradisforestillingen vi kjenner fra flere religioner.

– Dette skal jo være det beste stedet av alle tenkelige steder. Men for meg framstår det som kjedelig. Hvis jeg møter St. Peter ved inngangen til himmelen, kommer jeg til å spørre: Hvor er klatreveggen? Det må finnes muligheter til å feile i paradis, ellers mister vi mestringsfølelsen og drivkraften til å utvikle oss.

– Så paradis er i fjellene?

– For meg er det det. Jeg kjenner på et åndelig fellesskap i fjellheimen. Jeg snakker med fjellene. Og de svarer. Da forstår jeg at det er noe som ikke stemmer med den andre virkeligheten. Eller kanskje er det omvendt? Hvilken virkelighet som «stemmer» er ikke lett å se hvis du lever i bare den ene av dem.

– Er du blitt religiøs?

– Hvis ja, hva så? Jeg sier ikke at jeg tror på gudene, jeg sier bare at jeg liker tanken på at det er krefter i fjellene som vi kan kommunisere med. Og det gjør meg ingen ting om folk ser på meg som rar.

– Er boken din et oppgjør med en ekspedisjonslitteratur som ofte framstår som en reise i selvforherligelse?

– Ikke et oppgjør. Men jeg har vært der. Jeg iscenesatte meg selv ved å skildre døden-nær-situasjoner og prestasjonen ved å være først. Det er Vi Menn-sjangeren, det. Og jeg har skrevet min andel. Men hvis fjellene bare blir kulisser for å iscenesette oss selv, så blir naturens sjel borte. Man gjør seg selv stor på naturens bekostning. Det er å snu alt på hodet.