Da jeg jobbet som kulturjournalist i Klassekampen fra 2019 til starten av 2022, fulgte jeg nøye med på skjønnlitterære debutanter. Jeg skrev om hvordan de følges opp av forlag, om tilgangen deres til å bli spilt inn på lyd, om hvor de skriver fra, og om at de ikke får arbeidsstipend før de klarer å gi ut flere bøker.
Hvorfor tenker jeg på dette i dag? Den siste uken har det pågått en debatt om oppmerksomhetsøkonomien i bokbransjen. Først kunne forfatter Agnar Lirhus konstatere at avisene knapt skriver om andre bøker enn de som kommer fra kjendisforfattere som Zeshan Shakar, Nina Lykke og Maja Lunde. Noen dager senere bekreftet forfatter Agnes Ravatn inntrykket: «Hadde eg debutert i dag, ville det vere ein god sjanse for at boka mi ikkje ville blitt anmeldt i det heile tatt. Det er skjebnen til dei fleste debutantar i dag.»
Men stemmer det? Har Ravatn og Lirhus undersøkt sine påstander? Eller gjentar de bare noe de har hørt andre forfattere og forlagsfolk si de siste årene?
---
Dette er debatten
- 2. november publiserte Aftenposten et debattinnlegg av Agnar Lirhus. Forfatteren var kritisk til medienes bestselger-fokus.
- Vårt Land skrev deretter på lederplass at Lirhus i det minste burde ha lest romanene han hevder får for mye plass, når han mener kulturredaksjonene prioriterer feil bøker.
- I et nytt innlegg hos Aftenposten 6. november hevdet forfatter Agnes Ravatn at skjebnen til de aller fleste debutanter i dag, er at de ikke blir anmeldt.
---
80 prosent ble anmeldt
Diskusjoner blir ofte bedre med fakta på bordet. Da 2019 nærmet seg slutten, undersøkte jeg hvor mange av årets 40 skjønnlitterære debutanter som var anmeldt i riksaviser. Svaret var 80 prosent. Trolig enda flere etter at artikkelen ble publisert. I dag tar jeg selvkritikk for at saken ble vinklet på at debutantene må «kjempe om plassen». I realiteten var det jo plass til nesten alle i landets riksaviser.
Var dette bare unntaket som bekreftet regelen? Trolig ikke. I 2020 undersøkte jeg hvor mange anmeldelser årets 49 skjønnlitterære debutanter hadde fått i riks- og regionsavisene. 136 anmeldelser. Aftenposten hadde anmeldt ti debutanter, mens Dagbladet hadde anmeldt åtte. NRK var utrolig nok blant de dårligste, med bare fire anmeldelser – noe NRK-kritiker Marta Norheim ikke var fornøyd med.
I dag har jeg ikke brukt tid på en lignende undersøkelse for 2022, men det er ikke vanskelig å nevne ferske forfattere som har fått betydelig oppmerksomhet. Tidlig i år var det krimdebutant Johan Høst som var i absolutt alle kanaler. Men også mer litterære debutanter, som Ulla Svalheim og Leander Djønne, har befunnet seg under lupen til litteraturkritikere i en lang rekke riks- og regionsaviser. Om fem eller ti år er det kanskje disse to som stikker seg ut i bokhøsten, og blir beskrevet som «billig klikkagn» – som Lirhus karakteriserer bokhøstens vinnere som.
[ Sigmund (77) kunne vært en kjent forfatter ]
Vårt Lands profil
Jeg tror ikke at verken Lirhus eller Ravatn er ute etter Vårt Lands litteraturkritikk. Men la meg skrive litt om den likevel. I min redaksjon anmelder vi nærmere 150 bøker i året. Vi har en bred profil, men er nok mer opptatt av litteratur med religiøs tematikk enn det andre medier er. I september satte vi av en hel bokseksjon til å anmelde tolv barnebibler, mens vi tidligere i år sørget for at Dagsnytt 18 debatterte den lettleste barneboken Jesus på 1-2-3 etter en anmeldelse i vår avis. Vi følger også godt med når kristen-profiler kommer med nye bøker.
I tillegg anmelder vi flere ferske poeter og romanforfattere, men også de mer etablerte, som Zeshan Shakar, Karl Ove Knausgård og Trude Marstein. Når vi anmelder de tre sistnevnte handler det ikke om at vi er forlagenes forlengede arm, som Lirhus spekulerer i, men snarere det motsatte. Hvis de populære forfatterne ikke utsettes for kritisk omtale, står en rekke PR-arbeidere klare til å fylle tomrommet.
Jeg vil også påstå at en kulturredaksjon gjør en dårlig jobb dersom ingen av de mest populære bøkene får en kritisk mottakelse. Når bestselger-litteratur ikke anmeldes, mister mange muligheten til å være med på en offentlig samtale om litteratur.
Ravatn, på sin side, sammenligner bestselgerfokus i bokbransjen med spissing av barnelag i fotballen. Hun skriver at det siste er en oppskrift på å miste de som kunne ha blitt den neste Hegerberg eller Haaland. Det er jo et ganske utrolig perspektiv. Selv er jeg mer bekymret for de titusener av barn og unge som mister fotballglede, mestring og fellesskap. En ny Haaland er faktisk ikke viktig i den sammenhengen.
På samme måte er heller ikke «en ny Hjorth» viktig, så lenge bokbransjen klarer å legge til rette for kvalitet, bredde, mangfold og tilgjengelighet. Lykkes forlagene med det, vil det alltid dukke opp nye sterke forfatterskap.
[ Anmeldelse: Ulla Svalheims debut om tro og pubertet kunne boret dypere ]
Spissing
La meg gå inn for landing. Lirhus spør hvorfor Vårt Land ikke vil være med på en debatt om hvorvidt det er sunt at bokhøstens vinnere blir kåret allerede våren før de blir utgitt. Vel, for min del vil jeg ikke være med på premisset Lirhus legger opp til. Tror han virkelig det er slik at forlag og medier går sammen for å bestemme hvem som skal bli «bokhøstens vinnere», og at kulturredaktørene deretter henter inn litteraturkritikere for å hylle disse verkene? Det må jo i så fall bety at Dagbladets kritiker Cathrine Krøger er korrupt. Og det samme må gjelde NRK-kritikerne Knut Hoem, Anne Cathrine Straume og Marta Norheim.
Eller kan det hende at Shakar, Marstein og Knausgård rett og slett har skrevet en lang rekke knallgode bøker, som gjør at de blir lest, anmeldt og diskutert i en rekke medier? For min del heller jeg mot det siste. En hyllest kan ikke planlegges. Forfattere må fortsatt skrive gode bøker for å få gode anmeldelser og «vinne» bokhøsten, med mindre litteraturkritikken er i en dyp, dyp krise.
At det har blitt mindre spalteplass til bøker og forfattere, er nok riktig observert. Men det blir også færre folk som sitter i parken eller på bussen med en bok i fanget. Det er færre som diskuterer romaner i lunsjpausen. Og desto flere som legger seg ned på sofaen for å se på TV-serier eller setter på en podkast i stedet for å åpne en bok. Hvordan skal forfatterne og forlagene løse dette? Her bør det finnes langt mer interessante debatter om norsk bokbransje enn å angripe mediene for å anmelde kritikerroste bestselgerforfattere.
Kan det for eksempel hende at forlagene gir ut for mange debutanter? For mange bøker i det hele tatt? Er det på tide å gjøre noen større grep med Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur? Bør forlagene forpliktes til å markedsføre bøker som blir innkjøpt av innkjøpsordningen? Hva slags rolle skal bokhandelen ha når det gjelder formidling av den store bredden i litteratur? Og ikke minst: Hva er den beste statlige litteraturpolitikken for årene som kommer?
Så kan vi selvfølgelig også diskutere hvordan det går med kulturjournalistikken og anmelderiet. Men å påstå at det bare er en eksklusiv gjeng som anmeldes, og at alle debutanter blir totalt oversett, er ikke en spesielt god start på den diskusjonen.
[ Kommentar: Er Norges mest solgte barnebok-serie for bred for avisspaltene? ]
