Kultur

Sunniva Gylver ser ingen ulemper ved å fortelle åpent om sin største sorg

SORG: Men presten har noen ganger følelsen av at folk bare venter på at hun skal bryte sammen.

Lars Kristian Gylver ønsket ikke at så mange mennesker skulle involveres mens han var kreftsyk. Men kona, Sunniva Gylver, var avhengig av å ha mennesker rundt seg, så hun lagde en Facebook-gruppe han ikke visste om med rundt 60 venner. Vennene bidro med hilsener, middager på døra og spleis til rengjøringshjelp gjennom året.

Der delte Sunniva erfaringer og opplevelser underveis i sykdomsforløpet. Innleggene er noe av utgangspunktet for det som denne uka utgis som bok på Kagge forlag.

– Jeg hadde noe skriftlig grunnlag, men ikke for det som jeg har minst erfaring med: Nemlig å skrive hele min historie. Vår historie, sier Sunniva Gylver.

Det skulle vise seg å bli en tung øvelse.

I boka Midt i alt som er – en fortelling om kjærlighet, sorg og eksistensiell beredskap forteller soknepresten i Fagerborg kirke åpenhjertig om sitt eget liv, om hun og Lars Kristians samliv – og om døden som til slutt skilte dem.

---

Sunniva Gylver

  • 55 år fra Oslo
  • Tre barn: Simon (24), Gina (21) og Noah (20)
  • Prest i Fagerborg kirke, andaktsholder for Plussord, underviser på MF vitenskapelig høyskole
  • Mistet mannen sin Lars Kristian Gylver i juni fjor
  • Gir denne uka ut boka Midt i alt som er – en fortelling om kjærlighet, sorg og eksistensiell beredskap på Kagge forlag

---

Hun har aldri drømt om å skrive bok. De fire gangene hun har skrevet bøker har hun blitt spurt. Sånn var det også denne gangen. Kagge tok kontakt med Sunniva bare uker etter Lars Kristian var død.

For Sunniva, som forbandt Kagge med bøker om polfarere, krim og kokebøker, var det overraskende. Men hun fant fort tonen med redaktør Tuva Ørbeck Sørheim.

– Jeg hadde allerede skjønt at erfaringene mine var noe som traff folk, og som kloke mennesker syntes var viktig at noen delte. Da er det et privilegium å bli utfordret og få det rommet.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg menighet.

Ingen ulemper

Hun innrømmer at hun er kynisk nok til å vite at man blir hørt bedre i media når ting er ferskt. Derfor har hun valgt å være veldig offentlig om sorgarbeidet dette første året. Og hun lurer innimellom på hva andre tenker om henne: «Tror hun virkelig at livet hennes er så spennende?»

– Da tenker jeg at jeg har noe å komme med som jeg ønsker å få ut – og da må jeg tåle hvis noen tenker sånn om meg.

Hun er blitt mer tykkhudet etter hvert. Når man har vært i offentligheten så lenge som Sunniva Gylver, og i tillegg profilert seg på klima- og miljøkamp og dialog med muslimer, blir man vant til å få tyn. Nå er det mest hjerter og heiarop i innboksen.

Folk som sier de får mot til å sørge på den måten de trenger. Eller at de får noen verktøy til å bli tryggere i møte med andres sorg.

Hva er ulempene ved å eksponere seg slik du gjør?

– For meg er det ingen, andre enn at jeg ikke har mulighet for å følge opp skikkelig alle de som tar kontakt. Men det betyr ikke at jeg ville anbefalt det for alle andre. Det er noe med å vite hvordan det er å være i offentligheten med sårbare ting, og ha litt kontroll på hva gjør det med deg.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg menighet.

Ikke redd for å angre

Det er én ting hun innimellom kan bekymre seg for likevel:

– Noen ganger har jeg følelsen av at folk bare venter på at jeg skal bryte sammen.

Hun sier hun ikke har noe høy husmorære, men at det er blitt viktigere for henne å ha ting rimelig på stell hjemme. I tilfelle det skulle skje noe og noen skulle komme hjem til henne. Da skal det ikke se ut som alt ramler sammen for den sørgende enken.

Du er ikke redd for å angre på åpenheten?

– Nei, jeg er ikke det. Og det er nok fordi det har vært en slik god prosess hele veien. Jeg har følt at jeg er veldig meg selv og fått den støtten og de utfordringene jeg trengte.

Vi er så sekulære at det eksistensielle blir fort helt borte

—  Sunniva Gylver

Tungt sorgarbeid

Det er bildene fra det siste året sammen med Lars Kristian som ligger ferskest i minnet hennes – oppå de 34 andre årene de hadde sammen. Hun må jobbe med å hente frem den sterke, lidenskapelige, flørtende og vitale mannen sin – som det egentlig var mest av. Men den siste tiden var sterk kost. Det var også det vanskeligste å skrive om.

– Jeg kjente at jeg manglet ord. Jeg ble hele tiden utfordret på at jeg gjentok meg selv – men sorgen og krisen gjennom dette siste året var jo gjentakende i sitt vesen, syntes jeg.

Hun sier hun slet med å pakke godt nok ut det som skjedde, i det hun skrev. Å dvele ved detaljene ble en fæl øvelse. Kroppen ble fysisk helt kraftløs de dagene hun gikk stadig nye runder med teksten om de verste månedene.

– Samtidig: Jeg er jo prest for meg selv. Jeg visste at det jeg holdt på med var sunt. Det var god sorgterapi.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg menighet.

Et samliv som tålte

Boka tar leseren gjennom store deler av den profilerte sokneprestens liv.

Fra hun som sekstenåring mistet søsteren sin til spiseforstyrrelser, og samme sommer dro mutters alene til Venezuela på utveksling uten å kunne språket.

Til hun møtte Lars Kristian og de hadde langdistanseforhold og sendte heftige kjærlighetsbrev til hverandre, og hun lengtet så det gjorde vondt i hele kroppen.

Til hun takket ja til å gifte seg med ham på tredje date.

Gjennom de ti årene som et barnløst, men lykkelig par som stadig oppdaget nye ting ved den andre, som innimellom førte til at gifteringen ble kastet, men alltid tatt på igjen. Til de tre barna kom, alle med hver sin alvorlige sykdom og ekteparet var utslitt og kranglet om hvem som skulle få sove. Derfra og til et kjærlighetsforhold som kom seg styrket gjennom all sykdommen, men så fikk en ny smell da Sunniva ble påkjørt på sykkel og holdt på å dø.

Gjennom enda en fase som tappet dem for krefter, men også ga dem ny livslyst og ballast til å gå videre.

Til den dagen Lars Kristian får vondt i brystet, diagnosen blir stilt, de øver seg på døden sammen, slutter å krangle om småting, stanser behandlingen, og de danser sin siste dans ved sykesengen til «Dance Me to the End of Love» av Leonard Cohen.

Noe som brast

I boka skriver du: «Jeg trodde ikke jeg kunne gå mer i stykker av kjærlighet, men jeg gjorde det da. Noe brast; jeg er ikke helt sikker på hvor.» Vet du nå hvor det brast?

En sjelden stillhet følger og for første gang svarer Sunniva Gylver:

– Jeg vet ikke om jeg har ord for det.

Hun er stille litt til, så finner hun noen likevel:

– Det var ikke truende, men en sånn opplevelse av så stor smerte og så stor kjærlighet kan jeg ikke favne. Den må favne meg.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg menighet.

Bagasje til ballast

Boka slutter ikke med Lars Kristians død. Den tar også leseren med inn i Sunnivas sorg – og tro.

– Jeg opplever egentlig ikke at Lars Kristians død har endret livet mitt så mye. Eller at jeg ser på livet, døden eller Gud på en ny måte. Det er kanskje litt skuffende for noen.

Gud har på ingen måte forsvunnet, forklarer hun. Tvert imot har troen vist seg både sterk og bærekraftig.

– Jeg har en tro som er ganske nedpå, men jeg har opplevd et sterkt nærvær av Gud. Enda mer enn før.

For boka handler også om å løfte frem troens betydning, både i møte med livet og døden.

– Vi er så sekulære at det eksistensielle blir fort helt borte. I den grad vi har noe, er det det terapeutiske. Det har absolutt sin funksjon, men jeg synes det blir litt for smått.

En bærekraftig tro konverterer bagasje til ballast, forklarer hun. Vi får bagasje å dra på gjennom livet, på godt og vondt. Den er nødvendig å ha med seg, men kan hindre retning og framdrift. Da kan det være viktig å få hjelp til å konvertere bagasjen til ballast. Ballasten er fortsatt tung, men den ligger i kjølen, ikke på skuldrene, og tyngden kan gjøre at en seiler støtt i stormen, forklarer hun.

– Jeg tenker at et sunt livssyn skal gjøre det – og det håper jeg min fortelling kan hjelpe til for andre også. Det er ikke en skjult agenda, den er helt åpen.

Er det én ting vi skal vite om himmelen, så er det at det skal bli bra

—  Sunniva Gylver
Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg menighet.

Den eksistensielle beredskapen

I tittelen på boka ligger det et normativt prosjekt. Hun ønsker at folk skal ta bedre vare på kjærligheten og gjøre den de lever med til den rette – så langt det er mulig. Hun ønsker at folk skal gi seg selv og andre større rom å sørge i. Og hun ønsker at folk skal bli bedre på å jobbe frem sin eksistensielle beredskap, sine verktøy for å møte livet når det slår, og døden.

– Hvis vi høyner den eksistensielle beredskapen, vil vi være i stand til å møte det som kommer. Både som enkeltmennesker og som fellesskap.

Det handler om få et språk på de tingene vi ikke helt kan måle og veie og vitenskapelig bevise, forklarer presten.

– Min erfaring er at færre og færre har det språket, og færre og færre er bevisst på at de ikke har det og hva de eventuelt mister.

Man kan finne sin eksistensielle beredskap uten troen på Gud, understreker hun. Likevel er det én ting hun undrer seg over:

– Jeg møter merkelig mange som tror de ikke har noe livssyn. Det har du jo uansett. Alle praktiserer et livssyn.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg menighet.

Himmel og helvete

At Lars Kristian var ateist, har nok hatt noe å si for hva slags prest Sunniva Gylver ble. Det har gitt henne en annen stamina i møte med mennesker som ikke har en religiøs tro, eller en annen tro enn henne.

Det har gjort at hun alltid etterstreber å snakke på en måte som formidler respekt for andre livssyn, og på en måte som er forståelig for dem som ikke kjenner den kristne tro. Å ha en mann som ropte «Hils Gud!» idet hun gikk ut av døra var befriende på mange måter.

Heller ikke nå som han er død, bekymrer hun seg for hva Lars Kristians mangel på tro har å si for etterlivet.

– Jeg tenker at når Gud har skapt alle, elsker alle og ble menneske for alle. Når Jesus Kristus dør for alle og står opp for alle. Når Guds frelsesplan var å «sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord», som Bibelen sier, da får Gud ha en plan B.

– Det er heldigvis ikke min jobb.

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur