Kultur

Gaute Heivoll: «Kan du fortelle, kan du også bli fri»

LITTERATUR: Gaute Heivoll skriver om en blind forfatter i sin tolvte roman. – Å få til å fortelle er livsnødvendig for alle, sier han.

For 12 år siden skrev Gaute Heivoll romanen Før jeg brenner ned. Den handler om pyromanen som hadde herjet i hjembygda Finsland det året forfatteren ble født.

– Noen mente at dette sikkert var enkelt å skrive siden alt var der fra før. Det viser at man ikke har forstått. Det var ingen fortelling før jeg fortalte. Det var bare en hendelse. Det er to forskjellige ting. Jeg brukte hendelsen til å lage en form og en fortelling. Det handler også denne boka om, sier Gaute Heivoll.

Frigjøring

Dine ord er tittelen på hans tolvte roman. Han kaller det en oppsummering av forfatterskapet.

Romanens hovedperson er en forfatter som mistet synet da han forsøkte å ta sitt eget liv. Diktningen blir hans vei videre. Kona Terese har skrevet ned de tolv romanene som har gitt ham et liv og et navn. Nå er ikke Terese lenger hos ham. Han har leid en liten gård og annonserer etter en ny sekretær. En ung kvinne får jobben. Hun er romanens sentrale skikkelse. Hun har mistet sin far og bor fortsatt hjemme hos en mor som tviholder på datteren. Møtet med den blinde forfatteren åpner nye dører.

Å få til å fortelle er, slik Heivoll ser det, livsnødvendig for alle.

– Det er mye som går opp i flammer i din nye roman også?

– Ja, for kvinnen som skriver ned forfatterens fortelling blir det en slags frigjøringsprosess. Det har ikke vært ord for hennes fortelling tidigere. Den kommer tilbake til henne og blir artikulert. Kan du fortelle, kan du også bli fri. Er du ikke stand til det, kan det få katastrofale følger. Du kommer ingen vei og blir overlatt til ditt eget mørke. Forfatteren i romanen er fanget, og er til syvende og sist ikke i stand til å fortelle lenger, sier Heivoll.

Kan du fortelle, kan du også bli fri

—  Gaute Heivoll

Skrivegleden

Å formgi et stoff og lage en fortelling er noe Heivoll selv erfarer den frigjørende effekten av.

– Ikke noe oppleves som så frigjørende som når jeg får til å få forløse et stoff og forme noe som tidligere ikke hadde en form. Det er en av de store gledene ved å skrive, sier han.

Gaute Heivoll

– Når visste du at dette var en fortelling?

– At idéen har kraft i seg, vet jeg, men jeg kan likevel ikke være sikker før jeg har kommet ganske langt. Tvilen er både en gift og en gave, heter det i romanen. Det avgjørende er å balansere mellom de to og tvile seg fram til noe, sier Heivoll.

Når han først vet hvordan, løsner fortellingen.

– Har du noe som tilsynelatende er enkelt å fortelle, men ikke vet hvordan, så er det umulig. Da vet du ingenting. Å finne måten, er det vanskelige, sier han.

– Hvordan var det med denne boka?

– Jeg visste litt, men jeg bør heller ikke vite så mye. Da jeg fant kvinnen som kommer til ham, og i starten opplever en litt ubehagelig og intens situasjon, da ble det enkelt, svarer han.

Energien i famlingen

For at bokas forfatter «overhodet skulle kunne fortelle, måtte det ennå ufortalte befinne seg i mørket.» Det er i mørket fortellingen veves. Han går til hesten og kyrne i fjøset når fortellingen stanser opp. Der kan han finne tilbake til tråden. Å stelle dyrene blir for ham en annen side ved det å dikte.

– Hva ligger det i dette?

– Han kan ikke forsere skrivingen. Idéene kan ikke tenkes ut eller tvinges fram, de må komme til ham nærmest av seg selv. Og dette skjer som regel når han gjør noe helt annet. For at noe skal være verdt å fortelle, og ha den energien som kreves, må noe av det ennå ufortalte være utilgjengelig. Jeg kan ikke vite eksakt hvor jeg skal hen. Det er et av de mange paradoksene ved det å skrive, sier Heivoll.

Gaute Heivoll

Tanken på å være en blind forfatter har fascinert ham. Den blinde må oppdage verden på nytt og kartlegge sine nye omgivelser.

– Det er et presist bilde på det å skrive; å skrive uten å se hva du gjør, men samtidig vite retningen. Mye av min skriving er også drevet av den spenningen. Jeg skriver på en ganske intuitiv, famlende og blind måte som gjør at jeg som regel blir overrasket over min egen skriving, sier han.

Ikke bare handlingen i fortellingen, men helt ned i ord, setninger og hvordan bilder oppstår, ønsker han å famle seg fram.

– Det er mye jeg ikke kan, og heller ikke bør, planlegge nettopp for å beholde spenningen og energien som ligger i det at jeg ikke vet, sier han.

Guttebøker

Heivoll har i to romaner skrevet med utgangspunkt i virkelige hendelser. Denne gangen er det ikke slik. Likevel forteller han om linken til den blinde forfatteren Einar Spang (1882–1936) som skrev guttebøker, men som i dag er glemt. Også han dikterte bøkene til en sekretær.

– Det er ikke en bok om ham, men det å dikte fram noe i fellesskap fascinerte meg. Det er mye ved situasjonen som speiler hvordan jeg har det når jeg skriver. Man kan ikke vite sikkert at det som skrives ned er det man har sett i sitt indre. En ferdig bok blir som regel noe annet enn det jeg hadde forestilt meg, forteller Heivoll.

– Dine ord er også en fortelling om et mislykket selvmord?

– Det er også en tråd til Einar Spang. Han forsøkte å ta sitt liv og ble en blind dikter i stedet. Det er en tragisk historie, men også på sitt vis fascinerende. Den eneste måten å bli fri på er å fortelle til en som lytter. Også i romanen er det helt avgjørende hvem som lytter. Kona er ikke lenger den som skriver ned. Kanskje er det derfor han ikke lenger klarer å fortelle.

Det handler ikke bare om å fortelle til noen. Å vite at han forteller til den rette, er en utfordring også for Heivoll, som aldri kan vite hvem leseren er.

– Det er ur-situasjonen jeg er i hver dag. Det er bare meg og en annen som jeg forteller til. Det kan ikke være hvem som helst. Det at han forteller til kona er nært, sårbart og nesten intimt. Det er slik jeg opplever det når jeg skriver. Jeg forteller til noen som står meg nær, men som jeg ikke kjenner, sier Heivoll.

Nostalgisk skjær

På tunet der romanen utspiller seg er det utedo. Ingen radio eller skjerm. Bare en tung grammofon som bæres mellom soverom og stue. Heivoll viser igjen til Einar Spang (1881-1936).

– Fordi det skjedde på 30-tallet, er romanen lagt til den tida. Det er ikke noe stort poeng, men det er ei tid jeg føler meg mer hjemme i enn i vår tid. Jeg kan nok skrive bedre om den tida enn om vår tid. Jeg forsøker å skrive om personer og gjøre dem levende i sitt univers. Men bestanddelene er viktige, som grammofonen og musikken. Jeg vil ha enkle ting – et hus, en buss, en vei, sier han.

Så enkle ting som trekket på en stol gjør han levende for leseren: Den er «polstret med satengaktig stoff som føyde seg mykt rundt lårene».

– Har det blinde blikket vekket sansningen?

– Absolutt. Han må rekonstruere den virkelige verden for sitt indre. Å skrive er for meg å rekonstruere verden. For meg handler det om å gjøre det på en konkret og sanselig måte slik at vi kan se verden på en litt annen måte. Dypest sett gjelder det å oppdage at verden er mer enn det man bare ser.

---

Gaute Heivoll

  • Født 1978
  • Debutert som forfatter i 2002.
  • Aktuell med romanen Dine ord som er hans tolvte roman.

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur