I humanismens tjeneste

Det tok sju år fra han begynte, til endelig punktum var satt i Skinnende døde. Ikke mange forfattere bruker så lang tid på en bok, men Mazdak Shafieian er av de grundige. Kanskje er det derfor han er forsiktig med å røpe stort om seg selv. Når han har lagt så mye arbeid i å skape nyansene i boken, er det som at alt han sier i tillegg, kan havne i veien, forklarer han.

Men vi kjenner historien til navnet hans. Mazdak var en av de revolusjonære i persisk historie, en tilhenger av profeten Zarathustra, som ble henrettet på 500-tallet i Sasanideriket. Siden er han blitt omtalt som historiens første kommunist.

– Tror du navnevalget var bevisst av foreldrene dine?

– Helt sikkert.

---

Mazdak Shafieian

• Mazdak Shafieian (f. 1980) er aktuell med romanen Skinnende døde (Gyldendal, 2022).
• Shafieian er født i Iran og flyttet til Norge som 20-åring. Han er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Bergen, og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland.
• Tidligere har han gitt ut diktsamlingene Dyregravsmørke (2006) og Antwerpen (2011), samt essaysamlingen Det urgamle materialet (2015).

---

Når krig er normalen

Tidligere har Shafieian gitt ut to diktsamlinger og en essaysamling, vært medredaktør i skriftserien Au petit garage og for tidsskriftet Teologi. Skinnende døde er hans første roman. Den tar oss med til barnets verden, til slutten av 80-tallet. I Khorrambad i Iran vokser en liten gutt opp i en familie som leser bøker det er livsfarlig at noen får vite om. De hører til den politiske opposisjonen, og merker hvordan mulighetene snevres inn i takt med at Khomeinis nye regime fester grepet. Det er knappe ti år siden den islamske revolusjonen. Men truslene kommer også fra et annet hold, i form av bomberegnet utløst av krigen med Irak, den første gulfkrigen.

Alt blir sett gjennom de unge øynene.

– Dette barnet er ikke meg, men vi er like, sier Shafieian, som selv vokste opp i Iran på denne tiden – med foreldre som opplevde det samme som familien i boken: De mistet jobben, og havnet i en vanskelig situasjon, økonomisk og sosialt, da venner og bekjente ble redde for konsekvensene av å ha noe dem å gjøre.

– Hvorfor er det viktig å fortelle om denne tiden?

– Fordi 1980-tallet i Iran er ekstremt viktig for å forstå Irans nyere historie, og er i tillegg en iboende del av meg. Det var åtte år med krig. Som oftest er det jo slik at når en krig begynner, så kjennes det rart og annerledes. Men slik jeg husker det, var det omvendt: Jeg reagerte da krigen var slutt, fordi jeg ikke hadde levd en eneste dag i fred. 1980-tallet var også det første tiåret etter at det islamske regimet hadde tatt over, revolusjonen var ny, de radikale motsetningene var synlig i hverdagen. Og så hadde du forfølgelsene og massehenrettelsene … Dette var en dramatisk tid. For meg ble det en fortid som nærmest tvang meg til å skrive.

Fra skjulte rom

De siste syv årene har det handlet om å finne tilbake til minnene. Fra en barndom der det å drømme om en ny sykkel var like selvfølgelig som å løpe i bomberommet. Til følelsen av å se på svarthvitt-TV, å fargelegge, eller å bli vitne til det barn flest aldri blir vitne til: I boken møter vi barnet mens det venter på faren som graver fram døde og sårede i ruiner. Eller når han etter et mislykket forsøk på å dele ut flyveblader med teksten «Død over Khomeini!» i klasserommet, reddes av skolens vaktmester, og for første gang bli vitne til en krigsskadd. Hjemme hos vaktmesteren ligger sønnen på sotteseng, frarøvet alt.

– Det har vært sterkt for meg å skrive disse passasjene, medgir Shafieian, men griper også til et overraskende ord for å beskrive jobben: «Fint».

– Jeg har jo et bilde av hvordan historien er, i form av et mørkt landskap. Men midt i det ser man noen smilende ansikter. Eller noen som reiser seg, som blør og er fillete. Ingen snakker om dem lenger. De er usynlige i litteraturen og i historiebøkene ellers. Men dette er også mennesker som har eksistert, og det har vært rørende å møte dem igjen. Som en manifestering av de som fantes i historiens skjulte rom.

– Hvordan har du funnet fram til barnets blikk?

– Jeg har prøvd å være tro mot barnets følelser. Du må, som man sier i teologien, ta bolig i barnet.

Dette er også mennesker som har eksistert, og det har vært rørende å møte dem igjen

—  Mazdak Shafieian

Gud og Agamben

I bokhyllene i stua er en persisk utgave av Bibelen ikke langt unna å vinne kampen om å ta mest plass. Så var også diktsamlingen han ga ut i 2011, Antwerpen, ledsaget av bibelsitater. Året etter var Shafieian redaktør for tidsskiftet Teologi sammen med Jørn H. Sværen, som kom ut i ett eneste nummer. En utstoppet grevling på gulvet i den gamle bygårdsleiligheten vitner om det nære vennskapet med Sværen – den brungrå gnageren med de karakteristiske hvite stripene var 40-årsgave, overlevert i full offentlighet på et utested.

Men det var talen om Gud.

– Fortell litt om ditt forhold til teologien?

– Det går ikke an å snakke om vår vestlige sivilisasjon uten å snakke om kristendom – eller om marxisme. Jeg er opptatt av å snakke med de som har tenkt før, og for meg er det umulig å si noe om litteratur, om åndshistorie og filosofi, foruten dette. Ideen om den kommende dagen, om behovet for radikal endring av tingenes tilstand, det finner du både i kristendommen og i marxismen.

Han trekker fram hvordan mange forfattere er opptatt av koblingen, som Alain Badiou og Giorgio Agamben.

– Se hvor opptatt de har vært av Paulus, eller av klosterbevegelsen. Disse er jo beinharde venstreradikale.

– Paulus, med pekefingeren?

– Pekefingre finnes over alt. Jeg leser dette som litteratur, og Paulus er en stor forfatter, sier Shafieian, som bemerker hvordan Paulus blir en kime til oppbrudd:

I ord som «her er ikke jøde, eller greker» ser han et imperativ om «å gi avkall på predikater vi blir tildelt av kulturen,» som han formulerer det.

For meg er litteraturen et kall. Det er ikke en jobb, ikke et fag.

—  Mazdak Shafieian

Et kall

Stadig vender han tilbake til hvordan dette truer oss: Vi ekskluderer hverandre gjennom rigide tankemodeller. Vi reduserer hverandre til identiteter, til noen få ting, i stedet for å se det uuttømmelige ved mennesket. Så er det forfatterens oppgave å forsøke å komme videre, i humanismens tjeneste:

– For meg er litteraturen et kall. Det er ikke en jobb, ikke et fag. For når vi snakker om litteratur, filosofi og teologi, kan vi si at alt dette har vært et forsøk på å finne løsninger på tingenes tilstand – og forhåpentligvis kunne bidra med noe.

– Hvordan begynte din interesse for å skrive?

– For det første kommer jeg fra et hjem med bøker. For det andre: Nysgjerrighet. Behovet for å vite om verden. Er det ikke det som driver oss mennesker, særlig vi som er bokfolk? Kanskje er det umulig ikke å gjøre det.

[ – Hvis Bibelen bare er for voksne, vil den dø ut ]

Muligheten

Fra meterlange hyller fisker han fram den danske Kierkegaard-fortolkeren Johannes Sløk.

– Han sa at frihet ikke er en egenskap ved mennesket, men noe som blir til i det øyeblikket du tar et valg. Er det ikke fantastisk! utbryter Shafieian etter å ha gjengitt Sløk fra hukommelsen.

– Så hva hvis vi bare velger det vi er programmert til å gjøre?

– Ja, det er det vi snakker om, denne programmeringen av mennesket.

– Så vi er programmert?

– Nei! Vi er ikke det. Men de som er opptatt av ideologier er programmerte. Det er det som er farlig.

– Noen vil jo mene at bare vi bruker språket, har vi begrenset oss?

– Ja, språket kan begrense. Men du kan også se mulighetene som ligger i det.

[ Norges største oppslagsverk blir utsatt for dataangrep hver uke ]