Filmhøsten innledes og avsluttes med syngende kameler, ble det spøkt under Norsk filminstitutts representasjon av det inneværende norske kinohalvåret.
I forrige uke sparket Kamelen-dokumentaren Si ingenting det hele i gang, og første juledag blir det filmatisk gjensyn med Folk og røvere i Kardemomme by, der et visst topuklet hovdyr viser musikalske sider.
[ Fosse-ferd i Hardanger: Kritiker mener lukket Jon Fosse-seminaret fremstår som en smøretur ]
Humanistisk merkevare
Allerede denne uken drar det seg til for alvor – med to store premierer. Rent overflatisk kan det virke som om Erik Poppes Utvandrerne og Hallvard Bræins Olsenbanden – Siste skrik er diametrale motsetninger: Den ene et alvorstungt drama som bruker Vilhelm Mobergs forelegg til å si noe om dagens situasjon for særlig kvinnelige flyktninger og innvandrere. Den andre en uforpliktende folkekomedie basert på en de sterkeste filmatiske merkevarene en kan tenke seg.
Samtidig: Bare i tittelen Utvandrerne ligger en salgbar etikett. Jan Troells 1971-versjon var en formidabel suksess som ble nominert til fem Oscar-statuetter, blant dem Liv Ullman for beste kvinnelige hovedrolle. Ullmann mottok en Golden Globe for rollen, og har omtalt filmen som sitt definitive karrierehøydepunkt.
Andreasprisvinner Erik Poppe er også et varemerke i seg selv, riktignok av det humanistiske slaget. Samtlige plakater i filmografien prydes med kvalitetsstemplet «En film av Erik Poppe», samtlige lanseringer domineres av intervjuer med filmskaperen selv.
Ingen skal imidlertid beskylde Olsenbanden – Siste skrik for å tøye grensene for hva man tillate seg med et kjent univers og ditto «karakterer». Det snakkes arkaisk Vika-mål og det planlegges et umulig kupp med gjengangerfrasene «taima og tilrettelagt» og «jeg har en plan». Hovedpersonen tolkes med ærbødighet til Arve Opsahl – med en i 2022 oppsiktsvekkende bowlerhatt og enda mer oppsiktsvekkende sigarføring. En røykende helt i en familiefilm! Er det selve definisjonen på friskus, altså en frisk, uvøren, uforferdet person?
Den tematiske variasjonen ved filmhøsten er det lite å innvende mot, men bakgrunnen til filmskaperne er temmelig etnisk homogen
— Einar Aarvig
[ Holocaust-forsker: – Norsk krigsfilm har vært utrolig endimensjonal ]
Norges dyreste
Kanskje man også kan kalle andre verdenskrig for en filmatisk merkelapp? Ingen annen historisk periode har avstedkommet så mange filmer. Mange er også enorme publikumssuksesser og nesten alle skaper en eller annen form for debatt. De norske okkupasjonsskildringene har fått kritikk for å være ensidige heltedyrkelser, en påstand som nyanseres kraftig i NRK-aktuelle Gutta på skauen. Og 23. september er det premiere på Krigsseileren, som med et budsjett på over 100 millioner kroner er Norges dyreste film. Og snarere enn å skyte på monstrøse tyskere, handler livet til hverdagsmenneskene i hovedrollene om «å overleve – for å komme hjem», for å sitere programomtalen.
Skyting på tyskere blir det formodentlig mer en nok av første juledag, med lanseringen av Kampen mot Narvik. Det er prisverdig å ta tak i en – i hvert fall på film – underkommunisert del av norsk krigshistorie. Og spenningen knyttet til premieren har ikke blitt mindre av utsettelsene: To ganger på grunn av pandemien, deretter av hensyn til den nylig utbrutte krigen i Ukraina i våres.
Tøft og trygt for barn og unge
Høsten byr også på et uærbødig møte med Roald Amundsen i den animerte familiefilmen Titina – som lar oss oppleve pol-rivaliseringen med Umberto Nobile, sett gjennom øynene til en tidligere løshund fra Roma.
Enda mer dristig er muligens superhelt-historien Helt super, noe så sjeldent som en originalskrevet norsk barnefilm. Vikingulven bryter også ny grunn, den er Norges første varulv-ungdomsfilm.
Mens Teddybjørnens jul fremstår som en så trygg satsning at det nesten virker parodisk: Merkevaren Prøysen, nok en gang i samspill med merkevaren jul, produsert av selskapet bak de to Snekker Andersen-filmene. Har de skapt en klassiker denne gangen?
[ Vårt Lands litteraturkritiker har lest «Sataniske vers» – det var alt annet enn forventet ]
Krim og psykisk helse
Norge har en sterk tradisjon for å vise dokumentarer på kino, en trend som muligens kan spores tilbake til Thor Heyerdahls Kon-Tiki (1950), og som fikk en mer debatterende og samfunnskommenterende form på 1990-tallet.
Hva skjedde med Torstein Raaby tar for seg skjebnen til spionen, krigshelten og Kon Tiki-deltakeren som døde under angivelig mystiske omstendigheter i 1964.
Jon Haukelands Krigere handler om å kjempe seg ut av et kriminelt liv i hovedstaden, mens Liselotte Wajstedt tematiserer overgrep og sviktende psykisk helsevern blant unge samer i Historjá – Tystnaden i Sapmi.
Hjemvendt misjonær
Det hviler også alvor over Erika Calmeyers regidebut Storm, som handler om sorg og en nagende mistanke: Var hovedpersonens datter skyld i lillebrorens drukning?
Tonen er lettere, men ikke mindre filosofisk i Thomas mot Thomas, en dramakomedie der et utall parallelle universer lar hovedpersonen møte en uendelig rekke versjoner av seg selv.
Mens Jentetur fremstår som en ærlig, grovkornet og kvinnedrevet komedie, og Forbannelsen som et historisk thrillerdrama fra en tid som sjelden er festet på film: Det er 1918, spanskesyken herjer, og en hjemvendt misjonær skal bygge kirke på en gammel samisk gravplass.
[ «Riksteatret hadde vært tjent med å gjøre det hakket mindre sjokkerende» ]
Publikumsfrieri og kompromissløshet
Den tematiske variasjonen ved filmhøsten er det altså lite å innvende mot, men bakgrunnen til filmskaperne er temmelig etnisk homogen. Og hvor blir det av den mer kunstnerisk ambisiøse filmen?
At publikumsprisen Folkets Amanda nylig ble tildelt Verdens verste menneske, viser at det ikke trenger å være en kløft mellom folke- og kritikersmaken, slik tilfellet tradisjonelt har vært med Olsenbanden-filmene.
Neste uke får vi en følelse av nedslagsfeltet til årets norske Cannes-deltaker.
Syk pike er produsert av Andrea Ottmar og Dyveke Bjørkly Graver, som også stod bak Verdens verste menneske, og virker som den har potensiale til både publikumsfrieri og kompromissløshet. Kombinasjonen burde være et mål for flere filmskapere.
