Kultur

«Vi satser for lite på kjærligheten»

DØDEN: Da Lily Bandehy tok med kjæresten på fjelltur for å se Peer Gynt, fikk hun seg en støkk. Hun mener vi alle trenger å møte døden – helst lenge før døden møter oss.

Men før hun møtte døden, ble Lily Bandehy truffet av kjærligheten.

Det skjedde da den iransk-norske forfatteren var på et møte i Forfatterforeningen 27. mars i år. Plutselig møtte hun blikket til en ukjent mann. Han skulle raskt vise seg å være den kjente språkprofessoren Sylfest Lomheim (77).

– Det skjedde på ett sekund. Vi forelsket oss som to 16-åringer. Det var så uventet og godt. Man tenker jo at livet er ferdig på det området, men nei. Lidenskapen traff med full kraft, forteller Bandehy, kjent som samfunnsdebattant og likestillingsforkjemper.

Hun fikk et lite sjokk da hun hørte at sin språkmektige nye kjæreste aldri hadde sett Peer Gynt. Selv hadde hun sett stykket to ganger før.

– Jeg sa: «Du er norsk, dette må du oppleve». Han var enig. Så da dro vi opp til Gålå. Jeg visste fra før at vi ville bli møtt av de store eksistensielle spørsmålene. Men denne gangen var det annerledes og mer brutalt å stå ansikt til ansikt med døden. Det var som om jeg kjente på en dypere forståelse enn før.

---

Lily Bandehy

  • Alder: 72
  • Familie: Kjæreste med Sylfest Lomheim (77), fire barn, seks barnebarn, ett oldebarn
  • Bosted: Oslo
  • Yrke: Pensjonist, forfatter, spaltist i Nettavisen
  • Hobby: Gartner

---

Et sort hull

Kort tid i forveien hadde Bandehy mistet sin nabo gjennom mange år. Hun hadde sett hva som hadde skjedd med alle de kjære tingene som naboen hadde samlet gjennom et langt liv, hvordan de ble stuet ut i oppgangen for å kjøres bort og kastes. Det traff Bandehy så hardt i magen at hun valgte å bruke spalten sin i Nettavisen til å fortelle om det.

– Jeg så hele hennes liv foran meg. Og jeg så mitt eget liv. Alle de tingene vi har samlet. Hvordan de bare skal kastes igjen. Mens vi selv fyller et sort hull i jorden. Hvor meningsløst det er at vi bruker tiden på å samle ting, når vi bør samle på mennesker, møter og kjærlighet.

Bandehy kjente på at hun skulle brukt mer tid med barna da de var små. Lest flere eventyr med dem. Lekt mer. Jobbet mindre. Klatret mer i trær. Elsket. Stoppet opp i regnværet. Og sovet under åpen himmel.

Lily Bandehy. "Vi satser for lite på kjærligheten". (Foto: Privat)

Dødens mening

Alle disse tankene forsterket seg da hun satt og så Peer Gynt møte Knappestøperen, skikkelsen som skal hente Peers sjel og stille ham til regnskap for hans bortkastede liv.

– Henrik Ibsen skrev dette for over 150 år siden, men det er like aktuelt i dag. Vi går gjennom livet og jager karriere, lønn, status og materielle ting – og plutselig en dag er vi der og møter døden. Vi innser at det er slutt. Og i dette lyset framstår så mange av de valgene vi har tatt som meningsløse. Vi forstår at vi har satset for lite på kjærligheten.

Døden gjør det meste meningsløst. Den gir mening på bare en måte: Den oppfordrer oss til å leve

—  Lily Bandehy

Bandehy føler at døden rykker stadig nærmere. Hun har opplevd to revolusjoner, krig og mye lidelse. Hennes nære venninne Shabana Rehman er rammet av kreft. Hun har selv mistet foreldre, bror, søster, tantebarn og oldebarn.

– Da det lille barnet ble senket i jorden, kjente jeg at døden gjør det meste meningsløst. Den gir mening på bare en måte: Den oppfordrer oss til å leve.

– Hvordan var det å se Peer Gynt med Sylfest?

– Han satt ved siden min og holdt meg i hånda. Det gjorde at jeg slapp å gråte på de stedene jeg har grått før. Fordi jeg kjente på kjærligheten, det eneste som kan holde meningsløsheten i sjakk.

– Traff stykket ham like hardt?

– Han syns det var et sterkt intellektuelt møte med det eksistensielle, men han ble nok ikke like rammet i følelsene som meg. Han har nok levd livet sitt litt mer på grønt lys enn det jeg har gjort.

Lily Bandehy. "Vi satser for lite på kjærligheten".

Kommer til å angre

Lily Bandehy sammenligner måten vi lever våre moderne liv på med en joggetur:

– De aller fleste bestemmer seg for distansen de skal løpe på forhånd. Så går de ut og kjører på med høy puls og blikket rett fram. De ser ikke hva som vokser i veikanten, de hører ikke på fuglesangen, stopper ikke og lukter på blomstene. Det er for travelt. Vi er så altfor opptatte av å komme fram at vi glemmer at livet er det som skjer underveis.

Bandehy liker å vandre i gatene rundt St. Hanshaugen i Oslo. Men det hun ikke liker, er å se fedre og mødre som går og leier på barna sine med den ene hånden, mens de med den andre hånden scroller på en skjerm.

– Jeg ser det altfor ofte. Foreldre som ikke til stede. De har ikke øyekontakt. De forteller ikke historier om hva de går forbi. Og en dag vil de komme til å angre på disse prioriteringene. Men da kan det være for sent.

– Trenger vi møtene med døden for å forstå verdien av livet?

– Ja. Det må vi. Vi må møte sykdom for å forstå verdien av å være frisk. Oppleve fattigdom for å skjønne hva det er å være rik. Erfare ensomhet for å verdsette verdien av fellesskap.

– Fortrenger vi døden?

– Ja, vi lever som om døden er noe som ikke skal skje med oss. Jaget etter materielle ting gir kun mening om vi ignorerer hvor forgjengelig alt er. Men når vi innser det, blir vi nødt til å forandre på ting. Vi må slutte å strebe etter søppel og begynne å strebe etter kjærlighet.

– Det er kanskje ikke alltid så lett å finne kjærlighet?

– Det er i hvert fall ikke vanskelig å gi kjærlighet. For eksempel kan man ta en stikling av en rose i august og sette den i jorda. Det er spennende å se den gro. Og etter hvert kommer det humler og bier og setter seg der. Det gir en helt annen opplevelse enn å kjøpe seg en ny sofa som kanskje koster 60.000 kroner, og som man må jobbe et par måneder for å ha råd til. Tenk hvor mye tid den sofaen har stjålet. Og tiden er livet. Tiden er livet, gjentar Bandehy.

Lily Bandehy. "Vi satser for lite på kjærligheten". (Foto: Privat)

Ett sekund er nok

Med stor glød fortsetter hun å snakke om de små tingene. Det å gjøre tjenester for andre. Det å smile til noen. Stille et spørsmål. Se andre.

– Jeg må sette pris på at jeg kan holde denne tekoppen i dag, for i morgen kan jeg ha fått et hjerneslag som gjør at jeg ikke kan holde en kopp. Jeg må si til vennene mine hva de betyr for meg, for plutselig en dag er det for sent å si det. Ett sekund kan være nok til å endre alt.

– Blir man ikke stressa av å tenke sånn?

– Nei, tvert imot. Ved å tenke sånn blir man i stand til å være til stede. Det blir lettere å si at man er glad i andre. Det blir mer naturlig å stryke barna over håret. Og det blir uimotståelig å stoppe ved fossen for å høre på vannet.

– Får du Sylfest med på det?

– Han vet jeg er glad i poesi. Han leser dikt for meg før jeg sovner.




Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur