«Det var kanskje ikke så sunt for demokratiet likevel?»

Forfatter og frilanser Erle Marie Sørheim er kritisk til måten Arendalsuka er lagt opp på. Hun mener festivalen skaper et skille mellom folk med en arbeidsgiver i ryggen og selvstendige som henne selv. Ingen av dem som sitter i paneler i regi av Arendalsuka får betalt.

Mens Arendalsuka beskriver seg selv som «en demokratisk møteplass», mener Sørheim tvert imot at den politiske festivalen har et demokratisk problem.

– Det er lobbyens møteplass, ingen demokratisk møteplass. Det er lobbyister og journalister i skjønn forening, og det var kanskje ikke så sunt for demokratiet likevel?

[ Ytringsfrihetskommisjonen vil skrote forbud mot livssynsreklame  ]

Får vanligvis betalt

Sørheim satt i panelet under arrangementet «Tyskland etter Merkel» i fjorårets utgave av Arendalsuka. Nå angrer hun.

– Jeg tok det for gitt at en så stor festival som Arendalsuka honorerte folk som bidrar til arrangementer. Men det gjør de altså ikke, så i praksis ble det til to dagers gratisarbeid med reisevei og all forberedelse.

Frilanseren, som til vanlig er bosatt i Tyskland, forteller at hun har fått betaling for alle tilsvarende arrangementer hun har blitt invitert til.

– Da blir jeg betalt for den kompetansen jeg har opparbeidet gjennom 15 år som Tyskland-kjenner. At man bare skal «gi» det, og at det liksom skal være så stas bare å være der – det er så klamt og arrogant.

En typisk innvending mot at forfattere og andre frilansarbeidere med kreativt yrke skal få betalt for å sitte i paneler, forteller Sørheim, er at de får en promoteringsarena som kan generere salg og nye jobber.

– Det gjør det hakket bedre, men er også problematisk. Under Arendalsuka i fjor hadde jeg ikke engang en ny og relevant bok å promotere. Dessuten er min erfaring at man ikke selger noe særlig bøker etter sånne arrangementer. De fleste er fornøyde og føler at foredraget var nok.

Betaler én deltaker

Sørheim mener man går glipp av viktige, uavhengige stemmer når enhver paneldeltaker har en betalt arbeidsgiver i ryggen.

– Jeg tror ikke det blir så interessante debatter når alle debattdeltakerne sitter med en agenda i ryggen og forsvarer sine poster. Det er langt mer interessant, særlig for en såkalt demokratifestival, med stemmer som ikke har en agenda foruten sin egen kunnskap. Jeg vil ikke si at jeg er så genial at jeg bør inviteres hvert år, men det blir utrolig kjedelig å høre på betalte lobbyister fortelle hva man skal tenke, sier forfatteren.

Lech Walesa er blant de største navnene som gjester Arendal denne uka. Agderposten skrev tidligere i sommer at den polske fredsprisvinneren får – som eneste deltaker – betalt for visitten. Honoraret på hele 200.000 kroner går til hans stiftelse Lech Walesa Institute.

– Det illustrerer at det ikke er noe prinsipp for dem. For meg synes det åpenbart at de satser på å finne noen som synes det er så stas å bli invitert at de ikke tør å be om betaling, mener Sørheim.

[ Vigdis Hjorths ferske bok hadde kanskje vært bedre om den kom ut i 1968 ]

Sure kirsebær

Mandag løftet Sørheim problemstillingen opp i en Twitter-melding som vekket mange reaksjoner. Blant dem som slutter seg til tanken om at Arendalsuka har et demokratisk problem, er forfatter Ida Jackson.

– Det er en fin demokratisk arena for faste ansatte med godt betalte jobber og friske kropper. Men vil du ha skikkelig demokrati, må ingen aktivt tape penger for å være der og ytre seg. Har du råd til å arrangere festival, har du råd til å betale frilanserne.

Hun reagerer på at Arendalsuka er et sted folk drar for innholdet, mens flertallet av dem som bidrar til innholdet ikke får betalt. Hun reagerer derfor ikke på summen Walesa får utbetalt, men at ingen andre deltakere får noe.

– For meg er det ingen ting som er så patetisk som å spise kirsebær med de store, men ikke betale de minste. Jeg har ikke noe imot å betale prisen for store navn, men da må du også betale dem som har en årsomsetning på 250.000 kroner.

Dersom festivalen ikke selv har midler til å honorere, synes hun den bør lage en finansieringsmodell.

– Arendalsuka er stolt av at den er gratis, men du må ta en uke fri fra jobb eller få betalt for å være der. Mesteparten er der i embets medfør og får lønn, og da hadde jobben også hatt råd til å betale 2.000 for inngang så de kunne betalt frilanserne, sier Jackson.

[ Oskar (6) har en klokke som viser langt mer enn tiden – eksperter advarer ]

En dugnadstanke

Arendal kommune eier Arendalsuka, og det er kommunedirektør er Harald Danielsen som er daglig leder for arrangementet. Han er uenig i kritikken, og mener det demokratiske problemet ville vært om Arendalsuka ikke gikk som vanlig – som han på grunn av prisvekst har vært redd for.

– Dette er i stor grad et dugnadsarrangement der alt er gratis. Det er viktig for oss at alle skal kunne delta.

Totalt 1.736 arrangementer står på programmet. Alle som får godkjent sin søknad om å arrangere noe, står fritt til å organisere seg.

– Vi har ikke mulighet til å styre hvordan de over 1.300 arrangørene og aktørene styrer sin eventuelle honorering, sier Danielsen, som avviser at et minimumskrav er aktuelt.

Av de mer enn 1.700 arrangementene, står 35 med Arendalsuka selv som arrangører. Det er kun debattledere som blir honorert.

– Hvorfor ikke også honorere dem som sitter i panel?

– For det første har vi en dugnadstilnærming. Dessuten er det vanskelig siden det kommer så mange folkevalgte, offentlige ansatte og representanter for interesseforeninger. Å operere med honorar ville dessuten sprengt rammene våre.

– Hva med å betale dem som bidrar uten noen arbeidsgiver i ryggen?

– Vi vil ikke gjøre forskjell på folk. Dessuten har Arendalsuka blitt en arena der man får vist seg frem for et stort publikum, som igjen vil øke mulighetene for å få inntjeninger. De når frem med sitt budskap til tross for at de ikke har noen i ryggen, og det forsvarer vår tilnærming.

[ Dette var kontroversen rundt «Sataniske vers» ]

Vil ha nobelprisvinnere

Lech Walesa gjøres det derimot et unntak for.

– Han er den andre som har fått bidrag gjennom våre ti år. Vår sponsor Sparebanken Sør er villig til å betale for at vi skal få et internasjonalt interessant navn.

Til Ida Jacksons kritikk om at Arendalsuka spiser kirsebær med de store uten å betale de minste, svarer Danielsen at dette er et unntak gjort mulig av en raus sponsor.

– Det sprenger derfor ikke vår ramme som arrangør, og vi ser en verdi i å ha et stort navn. Vi har inngått et samarbeid med Nobelinstituttet, og tar sikte på å invitere en tidligere nobelprisvinner hvert år. Det kan tenkes at for å få det til, vil vi måtte betale noe.

– Er det ikke en forskjellsbehandling i det?

– Når vi snakker om nobelprisvinnere vil de bli behandlet annerledes enn alle andre. De skiller seg litt ut, og det er en gruppe det er lett å avgrense.

Privilegert dansegulv

– Det er ikke demokratiets dansegulv, men et dansegulv for en del folk som er ganske privilegerte og som har mulighet til å være der fordi de har en arbeidsgiver i ryggen. Det er for så vidt helt greit at det er et bransjetreff, men da må man være mer ærlig om at det er det det er, sier Didrik Søderlind, forfatter og rådgiver i Human-Etisk Forbund.

Også han engasjerer seg i problemstillingen, men mener riktignok det blir feil å snakke om én aktør. Han mener Arendalsuka bare representerer et større problem.

– De siste årene har det sneket seg inn en tendens mot at pressen og arrangører ikke vil betale folk. Jeg har for eksempel blitt spurt om å anmelde en konsert der det var meningen at lønna var konsertbilletten. Dette er en gjennomgående greie, og det ubehagelige med det er hvordan frilansere som jeg kjenner ender med å bruke forferdelig mye tid på å gjøre gratis research for journalister.

Han avviser at intervjuobjekter skal få betalt for å uttale seg i pressen, men mener journalister ofte lener seg mye på, og tidvis utnytter, kilder. Han ser Arendalsukas praksis som en forlengelse av dette, og mener man vil sitte igjen med «folk som har en organisasjon i ryggen eller som har et eller annet de skal selge».

– Det er et kulturelt problem som favoriserer folk som meg – som har fast jobb og kan gjøre ting gratis for noen fordi vi skriver timer hos arbeidsgiver. Det blir det en fattigere offentlighet av.