Forfatter er skeptisk til sensitivitetslesere: – Ytterst problematisk

– Jeg ser ikke behovet for sensitivitetslesere. Det er en forfatters plikt å gjøre god research, sier forfatter Lars Petter Sveen.

Han er skeptisk til forfatter Teuta Dibranis forslag i Vårt Land 18. juli: Hun mener norsk bokbransje bør ta i bruk såkalte sensitivitetslesere. Det er konsulenter et forlag henter inn for å lese et upublisert manus med tanke på innhold som kan virke fordomsfullt eller sårende. En slik leser hyres gjerne om forfatteren skriver om en karakter med en annen bakgrunn eller erfaring enn forfatteren selv (se faktaboks).

– Å prøve å forstå den andre, er en av grunnstammene i litteraturen. Som forfatter kan jeg gjøre mye research for å forstå hvordan det er å være på flukt, men til syvende og sist må jeg tørre å dikte meg til det, sier Sveen.

– Skummelt

Forfatterens romaner Fem stjerner (2017) og Fem skuggar (2018, Aschehoug) utforsker historiene til fem ungdommer som flykter fra Somalia til Europa. Sveen var forberedt på kritikk da romanene utkom. Men ingen mente forfatteren burde latt være å skrive om karakterer som var svært forskjellige fra ham selv.

– En sensitivitetsleser kunne fått meg fra å ville skrive de bøkene. En kunstner må ha galskapen til å tørre å gå løs på slike prosjekt. Om alt skal være trygt og tett på oss selv, vet vi hva vi får: Det vi kjenner fra før, sier Sveen.

I arbeidet med de to romanene intervjuet han folk som hadde flyktet selv – samt en tidligere flyktningleir-arbeider, en eks-barnesoldat og en kjønnslemlestings-ekspert ved Ullevål sykehus. Flere av disse leste manus og ga tilbakemeldinger, som Sveen selv valgte om han ville ta til etterretning.

– Men med sensitivitetslesere flyttes makt vekk fra kunstverket, fra den som skriver og den som leser, og inn i et system med lønnede forlagsfolk. Det er skummelt om vi går vekk fra dagens ordning med at den offentlige samtalen har ansvar for å diskutere etikken i litteraturen, sier Sveen.

Heller enn å hyre lesehjelp, mener Sveen, må forlagene løfte fram et større mangfold av stemmer – både de som skriver ut fra egne erfaringer og ikke.

– Sensitivitetsleser-ordningen er ytterst problematisk, fordi den rører borti friheten i det skrevne ord. Om du legger sperrer for hva forfattere kan skrive, er dette sperrer som fort kan misbrukes av de mektige – når de mektige skrives om. Pendelen kan slå andre veien, sier Sveen.

---

Sensitivitetslesere

• I USA brukes såkalte sensitivity readers til å lese skjønnlitterære bokmanus for å påpeke og hindre sårende eller fordomsfullt innhold, når en forfatter skriver om en karakter med en annen bakgrunn eller erfaring.
• Det skiller seg fra klassisk redaktørarbeid ved at forlaget hyrer inn en konsulent som har samme bakgrunn eller erfaring som en karakter i boka.
• Hensikten er å gjøre litteraturen mer «autentisk», i tråd med «levd erfaring». Derfor brukes ordet «autentisitetsleser» om samme fenomen.
• 18. juli skrev Vårt Land at forfatter Teuta Dibrani mener norsk bokbransje trenger sensitivitetslesere.
• 19. juli skrev Vårt Land at norske forlag er splittet i synet på sensitivitetslesere.

---

Rajah: Skeptisk til begrep

Forfatter Tharaniga Rajah har gode erfaringer med å hyre en leser med minoritetsbakgrunn. Før hun utga romanen Det er lenge til skumring (Samlaget, 2018) om samiske Raisa, brukte forlaget en samisk leser, som de kort og godt kalte «konsulent».

– Jeg er skeptisk til selve begrepet sensitivitetsleser, fordi det ligger i ordet at noen er sensitive, sier Rajah.

I arbeidet med romanen konsentrerte Rajah seg om å skildre hovedkarakterens allmennmenneskelige følelser: Hun skrev om mennesket – ikke samen – Raisa.

Jeg er skeptisk til begrepet sensitivitetslser, fordi det ligger i ordet at noen er sensitive

—  Forfatter Tharaniga Rajah

– Karakteren Raisa er først og fremst en kvinne som har opplevd noe dypt traumatisk. Når man mislykkes med å skildre en karakter fra en annen gruppe, skjer det ofte fordi man putter stempelet først, og ikke tenker at «det kunne vært meg», sier Rajah.

– Påpekte konsulenten elementer som kunne være sårende?

– Fordi jeg tilhører en minoritet selv, har jeg nok unngått de verste fellene. Men jeg fikk tilbakemelding på måten jeg omtalte samisk religion. Da omformulerte jeg meg, og teksten ble bedre, sier forfatteren.

Rajah påpeker at ulike minoriteter møter ulike former for fordommer: Dét bør en forfatter ha i mente.

– Som ikke-hvit opplever jeg at folk ikke sier hei til meg på tur i skogen. Mens i Oslo overvar jeg en gjeng nordmenn håne mine samiske venner med joikeparodier på gata en natt, sier forfatteren.

Rajah møtte ingen kritikk fordi hun fortalte fra et miljø hun selv ikke er fra.

– Nordmenn har heller spurt hvorfor jeg ikke har skrevet om tamilske karakterer. I det samiske miljøet ble jeg godt tatt imot. Jeg var på Finnmarks-turné og i Samisk Hus i Oslo. Bruken av den samiske konsulenten ga større legitimitet til romanprosjektet, sier forfatteren.

[ – Å utforske og leke seg med språket er bra ]

– Gir troverdighet

Også forfatter Molly Øxnevad er positiv til sensitivitetslesere. Tidligere i år ga hun ut romanen Feminin Gange (Oktober), der en transmann er en av de sentrale karakterene.

– Jeg er transkvinne selv, men skrev om en transmann, så jeg intervjuet transmenn og transmaskuline for å få en bedre forståelse. Dette styrket skrivingen min, sier hun.

Øxnevad mener det er umulig å skrive troverdig om en minoritet, uten å lytte til mennesker som tilhører denne gruppa.

– Det er viktig at alle kan skrive om hva de vil, men litteraturen blir dårlig om den ikke er troverdig, sier hun.

Noe av poenget med bøker er at vi får ulike, motstridende opplevelser av verden

—  Forfatter Geir Gulliksen

– Varsellampene lyste

Forfatter og Forlaget Oktober-forlegger Geir Gulliksen er mer skeptisk. Det vil si: Sensitivitetslesere finnes allerede, mener han. Det er vanlig at forlag og forfattere i bestemte tilfeller finner fram til bestemte typer lesere.

– Men om et forlag ansetter en person som en slags følsomhetsekspert, begynner vi å bevege oss i gal retning. Det kunne blitt farlig om man utnevnte én bestemt person til å ha ansvar for hva som kunne virke sårende, sier Gulliksen.

For, påpeker forfatteren, det finnes for eksempel like mange skeive personer, som måter å være skeiv på.

– Det skal finnes mange stemmer, mange typer litteratur, og de vil nødvendigvis motsi hverandre. Og dét er noe av poenget med bøker og tekster og aviser, at vi får ulike og motstridende opplevelser av verden, sier Gulliksen.

Selv utga han romanen Bøyde knær (Aschehoug) for ti år siden. Handlingen er lagt til Kenya, og en norsk, hvit mann og en kenyansk, ung kvinne er sentrale karakterer.

– Alle varsellampene lyste da jeg gikk i gang med prosjektet, og det var litt derfor jeg gjorde det: Det var en helt umulig oppgave, sier han.

I arbeidet med romanen intervjuet Gulliksen en rekke kvinner i Kenya.

– Men for meg var dette en historie om hvithet. I en undersøkelse må man undersøke undersøkeren, sa Per Olov Enquist. Det var det jeg prøvde på, sier Gulliksen.

Svenske Enquist var en av Nordens fremste skjønnlitterære forfattere.

– Jeg hadde sett fram til å få kritikk for romanen fra Kenya, for kritikken hadde vært interessant. Men den kom ikke. Om boka kom nå derimot, hadde den nok møtt kritikk, sier han.

Til orientering: Lars Petter Sveen var ansatt i Vårt Land mellom 2017 og 2020.