De siste årene har egne «sensitivitetslesere» blitt mer og mer vanlig i særlig amerikansk bokbransje. Dette er kort sagt konsulenter i forlagsbransjen som gjennomleser bokmanus for å sikre at skjønnlitterære bøker ikke inneholder potensielt støtende innhold. Det brukes i sammenhenger der en forfatter skriver om en karakter med en bakgrunn eller en erfaring en ikke har selv.
Det skiller seg fra klassisk redaktørarbeid ved at man for eksempel hyrer inn en leser med indisk bakgrunn for å sensitivitetslese en indisk romankarakter, eller en skeiv leser for å lese en skeiv karakter. Hensikten er å gjøre litteraturen mer «autentisk» og i tråd med «levd erfaring». Derfor brukes også «autentisitetsleser» om samme fenomen.
Teuta Dibrani, som nylig debuterte med ungdomsromanen Hvis dette var en film, mener norsk bokbransje trenger slike lesere.
– Jeg synes det absolutt er nødvendig med sensitivitetslesere. Spesielt dersom det er en minoritet i hovedrollen. For hvem kjenner karakteren bedre enn en med samme bakgrunn og erfaring?
Dibrani var med å stifte Voks, et tidsskrift med mål om å skape en plattform for minoriteter. Hun mener nødvendigheten av sensitivitetslesere har grodd ut av at de aller fleste redaktører er hvite cis-personer (personer som identifiserer seg med kjønnet de ble født med).
Hva skal vi med sensitivitetslesere?
Dibrani tror ikke litteraturen vil ta skade av å få inn lesere som etterprøver om en karakters minoritetsbakgrunn er troverdig eller bygd på stereotypier og fordommer. Tvert imot mener hun det vil være en styrke.
– Litteratur som rommer flere mennesker, flere liv og flere erfaringer, blir både bedre og rikere. Jeg synes det er kjempefint. Det hadde vært veldig positivt om det ble en greie her i Norge også. Man kan ikke gå rundt og tenke at forfattere er allvitende. At det finnes andre folk som har mer kunnskap og peiling på noe enn det jeg har, tenker jeg er fair.
Hun mener det er enkelt å overtenke hva det vil innebære å tilby sensitivitetslesere, og at man lar seg skremme av ideen om at noen skal luke ut «støtende innhold». Kritikerne mener konseptet er tett knyttet til kanselleringskultur.
– Men i bunn og grunn er det bare hjelp du kan få tilbud om, og så kan du takke nei til den hjelpen om du ikke vil ha den. En sensitivitetsleser er bare en leser med ekstra kunnskap. Jeg ser ikke hvorfor det skal skille seg fra god research.
Jeg ser ikke hvorfor det skal skille seg så ut fra god research
— Teuta Dibrani, forfatter
---
Sensitivitetslesere
- En type konsulenter i bokbransjen som de seneste årene har blitt mer og mer utbredt i USA. Deres rolle er å gjennomlese bokmanus og sikre at skjønnlitterære bøker ikke inneholder støtende innhold når en forfatter skriver om en karakter med bakgrunn eller erfaringer forfatteren ikke har selv.
- Det skiller seg fra klassisk redaktørarbeid ved at man hyrer inn en konsulent som selv har den samme minoritetsbakgrunnen som hovedkarakteren i boka.
- Forfatter Teuta Dibrani mener norsk bokbransje vil ha godt av slike lesninger, og ser ingen merkbar forskjell på dét og god research. Mala Wang-Naveen frykter det vil vingeklippe forfattere og frata dem deres frihet.
---
Andre tider
Men hvis det er så enkelt, hvorfor vekker det da reaksjoner? Dibrani mener reaksjonene vitner om en frykt for å miste friheten majoriteten i alle år har hatt til å skrive akkurat det man vil – uten å måtte ta hensyn til minoritetenes stemmer. I tillegg tror hun det handler om at flere forfattere synes det er truende at en ny person brått skal inn og lese manuset.
Om man ikke kan endre på at enkelte grupper stilles i dårlig lys uten å ødelegge plottet, har man et problem, slår Dibrani fast.
– Måten jeg ser verden på, og måten du ser verden på, er forskjellige selv om vi begge bor i Norge. Det som gjør deg til et individ og skiller deg ut, er sterkt nok til at det ikke vil forsvinne selv om du har sensitivitetslesere.
[ – Jeg tror jeg følger litt mer med når jeg leser en papirbok ]
Ramsalt kritikk
Kritikerne av sensititivetslesere mener imidlertid det hele ligner sensur. Slik er i hvert fall debattklimaet i USA. Der innvender flere at sensitivitetsleserne vil true den frie pennen, avrunde kantene og føre til homogene historier som ikke rører ved komplekse problemstillinger.
Flere frykter dessuten det vil lede til at forfattere ikke lenger vil skrive om karakterer og verdener de ikke har førstehånds erfaring med. Som Francine Prose skrev i amerikanske NY Books: «Skal vi avskjedige Madame Bovary fordi Flaubert manglet ‘levd erfaring’ av hva det innebar å være en rastløs provinshusmor? Kan vi ikke lenger lese Othello fordi Shakespeare ikke var svart?».
Forfatter Maria Kjos Fonn er blant dem som har adressert diskusjonen i Norge. «Litteraturen trenger slett ikke være moralsk feilfri», argumenterte hun i Aftenposten i 2019. Hun går ikke med på at forfattere kun kan skrive om ting de selv har erfart, og mener en slik sensitiv lesning undergraver «troen på at vi mennesker kan forstå hverandre selv om vi har forskjellig bakgrunn».
[ Teolog vil si «hen» om Gud ]
Klar for modernisering
– Kan jeg skrive om en virkelighet jeg ikke kjenner, Teuta Dibrani?
– Hvis jeg skal skrive om det å være svart er det så mye jeg ikke forstår, uansett hvor mye jeg leser, fordi det er noe eget med den levde opplevelsen. Jeg tenker ikke at det er noe i veien å skrive om det, men da tror jeg det er desto viktigere å ha sensitivitetslesere.
Hun mener litteraturfeltet har godt av endring.
– Hvert eneste tiltak som har kommet tidligere, har gjort litteraturen rikere. Og det tror jeg også dette vil gjøre.
Når forfattere aktivt har valgt å ha en karakter med minoritetsbakgrunn uten at de selv har de, må de være klar over følgene, mener Dibrani.
– For meg blir det da respektløst å ikke inkludere dem i prosessen. Jeg tror det ekstra arbeidet er verdt det, og vil gi bedre litteratur.
Debatten må tas i ettertid, ikke i forkant
— Mala Wang-Naveen, forfatter
En polarisert verden
– Umiddelbart tenker jeg dette er å vingeklippe forfattere. Debatten må tas i ettertid, ikke i forkant.
Det sier forfatter og mangeårig journalist Mala Wang-Naveen, som aldri hadde hørt om sensitivitetslesere før Vårt Land tok kontakt.
– Jeg mener dette er noe en god forfatter gjør i egen skriveprosess. Sensitivitetslesere høres ut som en fallitterklæring for vår fantasi og frihet som forfattere. Vi har blitt veldig engstelige for å tråkke hverandre på tærne.
Naveen mener all litteratur blir bedre med god research, men at en slik kritisk lesning allerede inngår i en redaktørs jobb. Hun peker dessuten på at bruk av fagfolk, konsulenter og kompislesing er en naturlig del av skriveprosessen.
– Situasjonen blir imidlertid en helt annen hvis forlag skal tilby skreddersydde sensitivitetslesere som skal passe karakterenes bakgrunn. Det er identitetspolitikk på steroider. Påfunnet virker som et resultat av en mer polarisert verden.
Naveen deler riktignok Dibranis opplevelse av manglende mangfold i forlags-Norge, og mener det er der problemet ligger.
– Det er en bedre idé å begynne der.