Kultur

– Det å utforske og leke seg med språket er i seg selv bra

SPRÅK: Hvordan stiller salmedikterne seg til å bruke det kjønnsnøytrale pronomenet i omtalen av Gud?

– For meg er «hen» så fremmed at jeg ikke kan bruke det i mine salmer, sier Eyvind Skeie.

Han sikter til teolog Jorunn Øklands forslag om å bruke «hen» når man snakker om Gud, etter at Språkrådet tidligere i sommer bestemte seg for å ta inn pronomenet i ordbøkene. Mens enkelte applauderer Øklands forslag, er andre langt mer skeptiske til om det er en god idé å ta i bruk det kjønnsnøytrale pronomenet.

Mens pinsepastor Jarle Waldemar avfeier det som feil teologi, forstår salmedikter Skeie at det kan ha en verdi. Hadde han levd 20 år senere, ser han ikke bort fra at det kunne falt ham naturlig å skrive «hen» i salmene. Han forstår også at andre vil kunne bruke ordet.

– Da hadde jeg brukt det som et pronomen, og ikke som et signalord, sier han og mener ordet i dag har en signaleffekt knyttet til kjønnspolitikk.

Men at det i hans levetid vil bli aktuelt i egne salmer, avviser han.

Tradisjon og erfaring

– Salmen er møtepunktet mellom menneskelig erfaring og den kristne tro, forankret i tradisjon og Bibelen, sier Skeie.

For Skeie kommer bibelspråket først i prioritet foran salmespråket. Likevel mener han salmen også trenger et eget språk som kan målbære erfaringer.

– Uten erfaring blir salmen bare dogmatikk på vers.

Han mener en salmedikter må kunne skape nye metaforer og bilder, og at man hele tiden sier noe man egentlig ikke kan si noe om – nemlig Gud.

Du med stor D

Salmedikter Ingrid Brækken Melve er også opptatt av tilnærmingen til noe vi ikke helt kan gripe tak i.

– Gud er større enn våre begreper, så man skal ikke være så redd for å utforske forskjellige måter å nærme seg hen, sier Melve.

Hun har tidligere skrevet salmer hvor hun tar i bruk metaforer som bjørnemoren som blir frarøvet sine barn om Gud. Hun har også brukt hen, men da kun om engler. De siste årene har Melve fokusert mer på å henvende seg til Gud, i stedet for å skrive om Gud.

– Nå skriver jeg mer om Gud som Du med stor D.

Teologisk ser hun ikke noe problem med å bruke hen, men for henne har det ikke vært aktuelt nettopp fordi hun er i et salmespor der Gud er Du.

Gud er større enn våre begreper

—  Ingrid Brækken Melve, salmedikter

Noe nytt, noe gammelt

Som Skeie, er også Melve opptatt av at salmedikning «ikke er dogmatikk på rim».

– Salmediktning er kirkekunst. Det å utforske og leke seg med språket er i seg selv bra, sier hun.

Man bør ikke være så redd for å tilføye nye metaforer, mener Melve. Det betyr ikke at man trenger å erstatte det gamle med det nye.

– Jeg tenker at jeg står midt i den gamle salmetradisjonen og drar med meg både gammelt og nytt, sier Melve og legger til at salmene helst skal fortsette kompleksiteten som ligger i Gud og troen.

Hun trekker særlig frem de gammeltestamentlige tekstene, der Gud er lunefull og lite statisk. Hun mener trosbudskapet til tider blir forenklet og platt.

– Jeg er jo enig i at Gud er kjærlighet, men for meg er ikke det nok. Man mister noe fylde og dybde.

I hennes egen gudsrelasjon er undring og refleksjon viktig. Dermed mener hun at man ikke skal være redd for å fremstille mer sammensatte og vanskelige temaer i salmene. I forlengelse av dette, kan man også ha mange innganger og metaforer for å nærme seg gudserfaringer, mener Melve.

Hvorfor bruke «han»?

Selv om det ikke ser ut til at vi får noen Skeie-salmer med «hen» som pronomen, er salmedikteren opptatt av at man ikke alltid må kjønnsidentifisere Gud.

– Hvis man undersøker mine salmer skal man lete temmelig lenge for å finne «han» om Gud.

Vi må ikke tro at den hellige ånd snakker riksmål fra Bergen

—  Eyvind Skeie, salmedikter

Skeie mener det er mye ubevisst språkbruk ute og går når man beskriver Gud. Han skulle ønske prester og forkynnere, så vel som salmediktere, var mer bevisste rundt egen ordbruk.

– Hvorfor bruker jeg «han»? Kunne jeg brukt noe annet?

Slike spørsmål mener Skeie dem som forkynner om Gud bør stille seg.

Kommer ikke unna faderen

«Han» er altså ikke i salmedikterens foretrukne vokabular. Faderen, derimot, er noe Skeie ikke kommer utenom.

– Jeg er konservativ når det gjelder å bruke Bibelen normativt. Det er noe essensielt viktig som vi ikke kommer unna når Jesus sier «Vår Far i himmelen».

Nye sosiale konstruksjoner burde ikke erstatte gammel språkbruk, mener Skeie. Han går heller ikke med på at språket i seg selv kun er en sosial konstruksjon.

– Kan det nye likevel berike språket, så lenge man ikke erstatter det gamle?

– Ja, det kan det, sier Skeie og tilføyer at språket er bevegelig og hele tiden endrer seg.

Skeie er tydelig på at språkbruk, også knyttet til kjønn, varierer mellom landegrenser og kulturer, i tillegg til å endre seg innenfor de samme kulturene.

– Vi må ikke tro at den hellige ånd snakker riksmål fra Bergen.



Sofie Flydal

Sofie Kristine Flydal

Sofie Kristine Flydal er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kultur