Møtte sitt gamle jeg i kjelleren

Det var da Leif Haaland (45) skulle rydde ut av boden i kjelleren han fant 57 gamle sangskisser. Han bestemte seg for å utforske det han fant inne på de nedstøvete minidiskene og gi det en ny sjanse, til tross for det juvet som ligger mellom den han var da og den han er nå.

– De ble skrevet i en tid da jeg følte Gud ikke ga meg lov til å satse på musikk, forteller artisten.

Sangskissene stammer fra en tid da hans mest sårbare og intime øyeblikk kunne være i gråt alene i bønn til Gud. Dette var tiden før han brøt med den konservative kristendommen han hadde vokst opp med.

På bare noen år gikk Leif Haaland fra å være drivkraft i bandet Stereofish, et band som var «for kristent» for flere spillesteder, til å oppnå nasjonal anerkjennelse med rockebandet Leif & The Future i 2011. Syv år etter kom det nye prosjektet LEIF til overflaten, med en mer elektronisk tilnærming til popkunsten.

Det er under artistnavnet LEIF han nå vil dykke ned i fortiden og sangskissene han fant i kjellerdypet til sitt eget kollektiv i Oslo. Prosjektet har fått navnet LEIF + DEATH.

– Sangskissene minner meg på hva jeg har gitt halve livet mitt til. Jeg har en sterk kjærlighet til den Jesus som jeg opplevde der, men samtidig var det også en tro som ble selvutslettende. Ideen om fullstendig overgivelse gjorde at jeg avlærte meg å være i sunn kontakt med egne behov og ønsker. Jeg mistet kontakten med hva jeg selv trenger, ønsker og vil i livet.

Lydopptakene er fra en tid i oppbrudd, fra Leif Haalands personlige troskrise, hvor dogmer ble forlatt til fordel for utforskning og grenseflytting. Det er dette han nå vil omforme til fersk musikk, hvor den eldre Leif møter den yngre. Hva som skjer når de to møtes, er selve omdreiningspunktet for prosjektet. Ut vil det komme sanger fulle av opprørte tanker mot et dogmatisk gudsbilde, men vel så mye gudskjærlighet. Det vil bli lengsel, frustrasjon og krangling, forteller Leif Haaland.

Nylig fremførte han flere av dem på baren Fuglen i Oslo.

[ Rockestjerne ser mot Paulus ]

Ideen om fullstendig overgivelse gjorde at jeg avlærte meg å være i sunn kontakt med egne behov og ønsker

—  Leif Haaland, artist

De tykke lovsangspermene

I den samme kjellerboden fant han også tykke, gamle lovsangspermer, som i likhet med sangskissene vekket fortidens minner. Leif Haaland ledet en haug med lovsang i menigheter i Bergen, og var fast inventar på ungdomsfestivaler i årevis.

Skulle han bare kaste dem?

– Uansett kunne jeg jo ikke kaste papir og plast i samme sekk, så da måtte hver sang ut fra mappen. De gamle lovsangene begynte å synge i hodet mitt, sanger jeg har sunget hundrevis av ganger. Det traff meg der nede i boden, jeg begynte å gråte, og skjønte at disse lovsangene hadde vært kjernen i min måte å erfare Gud på.

For Haaland kom troen alltid sterkest til uttrykk gjennom lovsangsmusikken. Han trengte ikke forstå alt som sto i Bibelen, når han hadde sin emosjonelle erfaring med Gud.

Lovsangsmusikken hadde også vært med ham helt fra han var bitte liten, ikke bare blant publikum, men også fra scenen. Han turnerte med farens gospelkor som femåring og begynte som trommeslager i kirken som syvåring.

Hvor ellers finner man slike sjanser? spør Haaland.

– Hele ungdomstiden fikk jeg spille for hundrevis av folk nesten ukentlig. Det er en av de mange positive sidene av den kristne kulturen jeg har vokst opp i.

Ferdigdefinert tro

Leif Haaland fikk tidlig erfaring med det han beskriver som en levende, gladlynt og konservativ kristendom, særlig gjennom den kristne misjonsbevegelsen Ungdom i Oppdrag.

– Det var en livsglad kristendom jeg vokste opp i, men også veldig konservativ og definert. Den var egentlig ferdig-definert. Det var en tro som handlet om at Gud hadde oppskriften på hvordan du skal komme til himmelen, men også hvordan du skal ha det bra i livet her og nå.

– Vi var jo kommet langt forbi mørkemannstiden, hvor mye handlet om livet etter døden, og det kan man jo forstå siden livet var mye tøffere i gamle dager. I vår tid handlet det mer om at Gud hadde en måte å leve på som var det beste for oss.

Som ung gutt ga han seg selv helt til denne virkelighetsforståelsen.

– Den var liksom ferdigtygd, alt i livet var allerede ferdig definert: hva som er innenfor og utenfor, hva som er lyst og mørk, hva som er godt og vondt.

Men da han nærmet seg tretti begynte det stødige fjellet å slå sprekker.

[ Finner en ny åpenhet i lydstudioet ]

Brytningstiden

– Det fungerte ganske bra for meg å være ung i den verdenen, fordi jeg fikk utfolde meg, spille rock og lede lovsang. Det var også et fellesskap med masse gode venner, og ikke minst enormt meningsfullt å være utvalgt av Gud, forteller Haaland.

Men samtidig var den rigide forståelsen av «hva Gud vil» en kime til å miste seg selv og være utsatt for store samvittighetskvaler i alle mulige livsspørsmål, i alt fra hvordan man burde bruke to ledige lørdagstimer til hvilket studie man skulle søke på.

– Alt det positive gjør det ekstra vanskelig å forstå hva som var en selvutslettelse og hva som er åndelig maktmisbruk. Jeg tror ingen utenfor kan skjønne eller egentlig uttale seg om hvordan det er å vokse opp i denne type karismatisk og konservativ kristendom.

I slutten av 20-årene funket det ikke lenger for Haaland.

– Jeg satt alene i leiligheten på Landås og følte jeg ikke hadde noen ting. Jeg hadde vært ungdomsleder på overtid. Jeg hadde vært for lenge i de samme sporene, og sto tomhendt igjen, frustrert på Gud og hvor det ble av alle løftene, forteller artisten og utdyper:

– I tillegg hadde jeg nesten fullstendig undertrykt det romantiske og seksuelle. Det var ikke rom for å utforske dette utenfor ekteskapet, og for meg som skeiv var det jo absolutt umulig. Alt rundt dette ble veldig vanskelig for meg. De fleste av vennene mine var også overgitt til disse tankene og ideene.

Jeg vet nesten ingenting om hvem Gud er lenger. Den undringen lever jeg godt med

—  Leif Haaland, artist

Dobbeltbudskap

– Det verste som kunne skje var å tukle med det seksuelle, det sto også for meg som noe veldig farlig. På et tidspunkt følte jeg meg halvt levende, uten fysisk nærhet og seksualitet, og jeg var jo snart tretti år. Samtidig følte jeg jo at jeg ikke kunne satse på musikken fordi det var som om Gud ikke ga meg lov. Det ble altfor trangt for meg, forteller Haaland.

Det er derfor ikke rent lite som bor i de 57 sangskissenes opprinnelige tekster. Særlig den undertrykte seksualiteten har fått komme til uttrykk i Leif Haalands låtkatalog. Han mener det er mange som vokser opp i kristne sammenhenger og bærer med seg en skam knyttet til seksualitet.

– Det som skulle være flott og fint, var samtidig helt forbudt. Det var et enormt dobbeltbudskap i dette. Sex er kjempebra, Gud har skapt det og vi skal nyte det, men samtidig var det helt fryktelig om man gjorde det i feil kontekst.

Han lærte at det å ligge med noen før ekteskapet var som å lime to ark sammen og rive dem fra hverandre.

– Min erfaring er at det ikke stemmer. Det er ikke nødvendigvis sånn. Det er ikke så firkantet. Det er ikke alltid så voldsomt eller farlig. Det kan selvfølgelig være det i noen tilfeller, det er ikke lurt å generalisere, men et vennskap som blir knust kan være like sjelsopprivende.

– Er du fortsatt troende?

– Ja, på en rar måte føler jeg troen er sterkere enn noen gang, men samtidig vet jeg mye mindre nå. Jeg vet nesten ingenting om hvem Gud er eller hva han er lenger. Og den åpenheten og undringen lever jeg godt med. Og en sånn virkelighet som jeg har fått fra jeg var ung tror jeg ikke det går an å kvitte seg med. Den sitter i kroppen. Det er umulig å helt avlære seg ideene og sannhetene om mann + kone + barn + løve + lam. Jeg tror ikke jeg noen gang kan bli helt fri fra de idealene.