Kultur

Ikke hennes krig

INTERVJU: Forfatter Guzel Yakhina bor i Moskva, men nekter å støtte Russlands krig. – Hvis kunsten tar på seg rustning, blir den til propaganda, sier hun.

Hvordan er livet som forfatter i dagens Russland, et land i krig og med svært begrenset ytringsfrihet?

Det er spørsmålet Oslo-biblioteket Deichman Bjørvika har satt på agendaen når den russiske stjerneforfatteren Guzel Yakhina kommer på besøk førstkommende onsdag. I januar kom forfatterens debutroman, Zulejkha åpner øynene, ut på norsk. Boken har fått strålende mottakelse i hjemlandet og verden for øvrig. Den er oversatt til 40 språk og var den mest lånte på russiske biblioteker i hele fem år.

I et e-post-intervju med Vårt Land forteller forfatteren at romanen om Zulejkha er en personlig fortelling.

– Hendelsene i romanen – undertrykkelsen av «velstående» bønder og forvisningen til Sibir – er en del av familiehistorien min. Bestemoren min på morssiden opplevde selv å bli sendt i eksil i Sibir. Jeg ville skrive troverdig om faktiske hendelser under represjonene på 1930-tallet, skriver hun, og forteller videre at boken for noen kan tjene som en lærebok i historie og for andre som en myte om muligheten for å bli gjenfødt.

– I løpet av de 16 årene romanen pågår, foretar hovedpersonen en enorm reise – fra en rettsløs og språkløs kone i mannens hus, til en sterk kvinne som forstår verdien av frihet og som deler denne friheten med andre. Du kan kalle det en reise fra en arkaisk, patriarkalsk fortid til samtiden.

Det lille mennesket

For Yakhina har det å skrive romaner om den sovjetiske fortiden vært en metode for å prøve å forstå nettopp samtiden.

.

– I Russland i dag lever vi i en stat som ble grunnlagt for hundre år siden. Ikke formelt sett, men i realiteten. Det sentrale med denne staten er forholdet til menneskene som bor der. En enorm allmektig stat og et bitte lite, rettsløst menneske – det er den grunnleggende opposisjonen i staten Russland, både for hundre år siden og nå.

Hun trekker fram uttrykket «det lille mennesket», som brukes av flere som forsker på russisk litteratur.

– Gogol, Dostojevskij, Tsjekhov, Kuprin – alle skrev de om det lille mennesket. Men i sovjetisk tid fikk uttrykket nytt innhold. I forhold til den enorme totalitære maskinen ble folk ikke bare små, de ble til smuler. Romanene mine handler om sånne knøttsmå mennesker, deres overlevelse og selvstendighet vis-à-vis statsapparatet, skriver Yakhina.

Hun skriver videre at den sovjetiske fortiden ikke døde, men «lever i oss fremdeles».

– Jeg tenker ikke bare på ytre faktorer som situasjonen med ytringsfrihet og menneskerettigheter, men også på mer dyptliggende indre anliggender: Hvorfor underkaster mennesket seg statsmaskineriet helt uten innvendinger? Hvorfor flykter man inn i indre emigrasjon? Hvorfor velger man taushet som en form for forsvar? Går det an å gjemme seg unna historiske prosesser? Sånne spørsmål inspirerer meg til å skrive romaner. Jeg håper at de kan hjelpe noen til en bedre forståelse av det som foregår i Russland i dag.

Krigssensur

De to siste månedene har Yakhina vært mye utenlands – i Baltikum, Østerrike og Tyskland. Hun opplever foreløpig ingen spesiell risiko ved å bo i Moskva.

– Så lenge verken jeg eller barnet mitt opplever at livene våre eller friheten vår er truet, har jeg ingen planer om å forlate landet. Det er mitt land, det er denne kulturen jeg er oppdratt i og dette språket som har formet tenkningen min.

Hun trekker frem nødvendigheten av å være der hun hun finner romanstoffet sitt.

– Alle tre romanene mine handler om Sovjet-Russland. Det er tre forsøk på å forstå den sovjetiske historien. Går det an å gjennomskue det kommunistiske fenomenet hvis du befinner deg langt unna – ikke bare tidsmessig, men også geografisk? Det tviler jeg på.

Samtidig blir hun både trist og skremt av å se det hun beskriver som konturene av et nytt jernteppe «liste seg frem fra fortiden».

– Vi har rett og slett ikke rett til å overlate nok en kald krig til de som kommer etter oss.

Hvis kunsten tar på seg rustning, blir den til propaganda

—  Guzel Yakhina

– Hva slags restriksjoner lever du under når det kommer til ytringsfrihet?

– Den 4. mars ratifiserte Kreml en ny lov som gjør det straffbart å spre «falske nyheter» om den russiske hæren. Man kan få inntil 15 års fengsel for å diskreditere Russlands væpnede styrker. Det betyr jo at det rent faktisk er innført krigssensur, og at enhver som uttaler noe som motsier den offisielle linjen, risikerer straff. Denne loven brukes allerede veldig aktivt.

– «Dette er ikke min krig», skrev du i VG i slutten av februar. Kan du gjenta de ordene når du kommer til Norge?

– Jeg mener det er kulturens rolle, og spesielt litteraturens rolle, å løfte frem menneskelivets verdi. En kunstner kan ikke støtte opp under en krig, det motsier kunstens vesen. Hvis kunsten tar på seg rustning, blir den til propaganda.

Sikker på fred

Yakhina trekker fram «felles forståelse og forsoning mellom ulike folk» som et viktig tema i hennes bøker. Hun vokste selv opp i Tatarstan, der halvparten er russere og halvparten tatarer.

– Det er et sted der to kulturer, to religioner og to språk møtes. Jeg vet at det er mulig å forstå hverandre selv etter hundre år med konflikter, fiendskap og gjensidig undertrykkelse. Det høres kanskje overdrevent idealistisk ut i dagens kontekst. Men hva kan man sette opp mot atomtrusselen som henger over oss? Bare evige sannheter som at det er galt å slå i hjel og at man må elske sin neste. Det eneste som kan få mørket til å forsvinne, er å gjenta slike banale sannheter i det uendelige.

– Har du håp om fred i Ukraina?

– Jeg er sikker på at det en gang vil oppstå fred mellom Russland, Ukraina og Belarus. Det er ikke to broderfolk, men tre. Belarus har havnet i skyggen av konflikten, men også der lider befolkningen. Skjebnen til 200 millioner mennesker er avhengig av at krigshandlingene snart tar slutt og at sårene kan begynne å heles. Det kommer til å ta flere generasjoner.

– Ellers er jeg sikker på at Russlands fremtid er å være sammen med Europa.

Hva som kan lede til fred, kan ikke Yakhina svare på. Men hun understreker nødvendigheten av å fortsette samtalen uten å «kaste propaganda mot hverandre».

– På et eller annet tidspunkt stilner kanonene, og da blir man nødt til å snakke sammen. Uansett hvor lang konflikten blir, kan vi ikke akseptere at vi mister evnen til å kommunisere. Jeg tror at kunsten kan bli det språket der vi først begynner å snakke sammen etter en lang mørk periode. Økonomi, vitenskap, sport – det vil komme i neste omgang.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur