Korthugd kongesaga med kristelig kraft

Ågrip er Norges eldste kongesaga, og den første som er nedtegnet på norrønt i Norge. Den dekker historia om gode og dårlige konger fra Harald Hårfagre til Harald Gille og hans sønner 300 år seinere.

I skyggen

Har du ikke hørt om Ågrip, er du ikke aleine. Fortellingen har, som flere andre sagaer, kommet helt i skyggen av Snorre Sturlasons Heimskringla, selv om Ågrip har vært kilde for flere sagaforfattere. Snorre har stjålet rått fra teksten. Nå er den utgitt på nytt i Edvard Eikills oversettelse. Forordet er skrevet av Jon Gunnar Jørgensen, professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo.

Det eneste eksemplaret som finnes er en islandsk avskrift av originalen datert til 1225. Det gjør det til et av de eldste sagahåndskriftene vi har. I dag er det bevart i København.

– Forfatteren er anonym. Den som skrev, tok ikke selv noen forfatterautoritet, men viste til tradisjonen, sier Jørgensen.

Kongetro forfatter

Språkbruken tilsier at det står en nordmann bak, og ordbruk og lokal geografi kunnskap tyder på at det er en trønder som skrev det rundt 1190. Forfatteren har antakelig også vært en kongetro, geistlig person. Selv om starten, slutten og noen avsnitt her og der er blitt borte, vet ekspertene at det meste av fortellingen er med.

Vi er mange som kan lære av forfatterens fyndige og korthugde stil. Om Håkon den gode heter det: «Håkon fôr til Danmark med to skip og kjempet der mot ti skip som han ryddet med sine to. På den ferden la han under seg Sjælland, Skåne og vestre Gautland, dro så tilbake til Norge. I hans dager vendte mange seg til kristendommen på grunn av hans vinnende vesen, og noen sluttet å blote selv om de ikke lot seg døpe».

Moraliserende

Forskere har påpekt det kristelige og moraliserende ved fortellingen. Det kan imidlertid også virke som forfatteren er åpen for at kristendommen ikke er det eneste saliggjørende. Vi får høre at det var gode tider under Håkon den gode, bortsett fra at landet ikke var kristnet. Etter den hedenske Håkon jarls død heter det: «Slik endte den syndige mannens liv og makt i svinemøkk».

[ Tannlege lært seg norrønt og oversatte 600 år gamle Flatøybok ]

Fortelleren er opptatt av forholdet mellom konge og folk. Om Harald Hardråde heter det at han «styrte svært strengt», og når Olav Kyrre tar over, får vi vite at velferden ikke har vært større i landet siden Harald Hårfagres tid: Olav Kyrre «ordnet med mildhet i mange saker som Harald (Hardråde) hadde reist og holdt med hardhet».

Under feiring av Miklagildet i Nidaros drister en mann seg til å uttrykke glede over at kongen er så glad: «Hvorfor skal ikke jeg være i godlag når jeg ser at folket mitt er både frie og glade», svarer kongen og fortsetter: «I min fars dager levde folk under stor frykt og tvang. De fleste gjemte gullet sitt og kostbarhetene, men nå ser jeg at det skinner på hver mann av det han eier. Deres frihet er min glede».

Kulturarv

Ågrips forfatter lener seg på skaldekvadene. Det er en tradisjon som fant sin form i Norge allerede tidlig på 800-tallet. Tida etter Olav den helliges fall, beskrives slik: Etter kongens fall ventet elendighet for folket under Svein og Alfiva. Det var verre enn verst under deres styre, landet måtte leve med ufrihet og uår. Folket levde mest av dyrefôr enn menneskemat, for det var aldri god årsgrøde i deres dager, som en kan høre i denne strofen som Sigvat kvad:

Den unge mannen

vil lenge minnes Alfivas tid

da inne vi måtte ete oksemat,

som bukkene bark og bast.

Noe annet var da Olav, stridbar

styrte landet. Enhver kunne da

rose seg av friskt korn

tørket i stakker.

Sagaene er regnet som et av Nordens viktigste bidrag til den europeiske kulturarven. Kunne man vise til gamle skaldedikt, var man på sikker grunn. Derfor hadde de grunnleggende betydning for utviklingen av sagalitteraturen.

Skille gammelt og nytt

– Etter hvert ble praksisen med å sitere strofer et stilistisk ideal, og sagaforfatterne diktet da i økende grad strofer selv for å legge dem i munnen på hovedpersonene. Vi vil derfor vente å finne en større andel «uekte» skaldekvad i de yngre sagaene enn i de eldre, forteller Jon Gunnar Jørgensen.

Han forsker nå på hvordan man med nye metoder kan skille de eldre og opprinnelige kvadene fra de nyere som er diktet inn av seinere sagaskrivere i sagaene som er skrevet i hendelsenes samtid.

– Slik kan vi avgjøre om strofene er så gamle som de gir seg ut for å være. De eldste kvadene er øyenvitneskildringer forankret i handlingens tid. De må ha vært levende i bruk på Snorres tid selv om de aller eldste er fra skalden Brage Boddason som levde på 800-tallet, 400 år tidligere, påpeker Jørgensen.

Guttens begeistring

Anders Kvåle Rue fra Seljord har tegnet illustrasjonene slik han også gjorde da Sagabok ga ut det store islandske Flatøybok i seks bind. Rue har på alle måter viet sin penn og sitt liv til vikingtida. Her i avisa har han fortalt om sitt engasjement som merkesmann for Olavs Menn, ei kristen vikinggruppe med base i Midt-Telemark. De arbeider for å øke bevisstheten om Olavs-arven og for å skape samhold og positiv identitetsutvikling.

– Allerede som 7-åring ble jeg fengslet av Snorre da jeg fant den i bokhylla til bestefar. Jeg levde i den vrangforestilling at tegningene til Werenskiold, Egedius og de andre var laget i vikingtida. Jeg levde meg inn i og følte meg veldig knyttet til sagafortellingen og den arven, forteller Rue.

[ Mellom bakkar og berg ut med sjøen kurerer kristne vikingar menn frå utforskap og einsemd ]

Zelenskys belæring

Da han som voksen fikk illustrere en barneutgave av Snorre, ble gnisten tent igjen. Nå går det knapt ei uke uten at han kler seg i vikingbunad og formidler vikinghistorie til barn og voksne. Hans favoritter er i kongerekka er kristningskongene Olav den hellige, Olav Tryggvason og Håkon den gode.

– Ikke minst for kristne bør en anerkjenne personene og forstå den kampen de stod i, sier han.

– Hva mener du vi ikke har skjønt?

– Olav den hellige får ikke stort annet enn kritisk omtale hver olsok. Olav Tryggvason og Håkon den gode har jeg hatt et forhold fra barndommen. Spør du en ung i dag hvem de var og hva som skjedde på deres tid, tror jeg kunnskapen om deres fantastiske historie er liten eller fraværende. Det er historie som har mye å si for vår selvforståelse og vår kultur, sier han, og legger til:

– Da Ukrainas president snakket til Stortinget om de norsk-ukrainske forbindelsene tilbake til vikingtid, tipper jeg en del politikere hørte om ting de hørte for første gang. For eksempel ble Magnus den gode tatt vare på der. Det er en så spennende historisk forbindelse mellom våre land som det burde vært undervist grundigere og mer entusiastisk om i norsk skole, mener Rue.

Opplagt kobling

Rue minner også om at skriftkulturen kom til Norge med kristendommen. Vi har ingen sammenhengende fortellinger skrevet i runeskrift.

– Det fantastiske som da skjer er at islendinger og nordmenn henter inspirasjon fra israelsfolket som har skrevet kongebøker, ordspråk og frelsesfortelling. Så begynner de å skrive sine parallelle historier med kongesagaer, Håvamål og historien om Norges frelse gjennom Olav den hellige, sier Rue.

Professor Jon Gunnar Jørgensen tror det er atskillig sammensatt.

– Men det Rue sier er klokt sagt. Koblingen til kristendommen er opplagt. Bibelske forbilder er viktige i mye sterkere grad for hele sagalitteraturen enn det forskere tidligere har vært klar over. Det er det bred enighet om i dag. Til og med fornaldersagaene fra hedensk tid kan du finne kristne grunnholdninger, sier han.

---

Ågrip

• Ågrip er den aller første kongesagaen som ble nedtegnet på norrønt – i Norge.
• Sagaen som forteller om de 17 første norske kongene er trolig skrevet rundt 1190 i den norrøne sagaskrivningens tidlige fase.
• Det originale håndskriftet til Ågrip er blitt borte, og teksten har kun overlevd i en eneste avskrift – med noen sider som mangler.
• Teksten er oversatt av Edvard Eikill.

---