– Musikken gjør mer enn å «lokke og skyve»

Med stor interesse og godt utbytte leste jeg nylig Eivind Buenes innsiktsfulle og svært velskrevne essay i Vårt Land. Bakgrunnen for teksten var at han skulle undersøke hva slags rolle musikken spiller i visjonen til den kristne ungdomsbevegelsen Impuls.

Til dels er nok min interesse og mitt utbytte personlig motivert: Jeg har bak meg et mangeårig virke som «lovsangsleder», på sett og vis med en forankring i nettopp Impulsbevegelsen. De siste årene har musikkrollen riktignok blitt lagt på is for å kunne tjenestegjøre i andre soner av vår virksomhet. Gjennom en slik endring er det naturlig å fundere over hva man har vært med på å forme – og hvilken arv man har gitt dem som kommer etter.

Viktig samtale

Min erfaring med slike tilbakeskuende betraktninger er at de leder til mye man er takknemlig og stolt over, men også en erkjennelse av at styrkene man har representert og jobbet fram har fallgruver. Da blir nyansene viktige – og karikaturene ikke nødvendigvis så nyttige – dersom målet er å lære.

Et takknemlighetens innskudd i en slik tankerekke er å få erfare «Generasjon Z» sin evne til å stå inntil sin foreldregenerasjon, i mitt tilfelle gjennom daglig virke i bibelskole og Impuls. Det kan nok hende at min generasjon verken hadde like gode forutsetninger for, eller evne til, å lære av og med sine forgjengere.

Buenes tekst vekker imidlertid også min oppmerksomhet av andre grunner: Sakskonstruksjonen er interessant og spennende, ettersom en sterk og «uavhengig» fagperson blir bedt om å undersøke hvordan (et bruddstykke av) Impuls’ musikalske håndverk står seg i lys av et formål. Dette dekker bord for mange spennende perspektiv om musikkens rolle, innflytelse og virkning – en mulighet som etter mitt syn gripes godt. Jeg håper derfor at mange leser og reflekterer over det som tas opp. Musikken har en virkningskraft som vanskelig kan overvurderes, og en konstruktiv samtale som kan gjøre oss alle til klokere utøvere og konsumenter både trengs og bør ønskes velkommen.

Respekt for saken

For å ha en meningsfull samtale som kan stimulere til reell vekst og utvikling, trengs en grunntone av respekt for saken og utøverne man omtaler og henvender seg til. Dette er ingen selvfølge med de samfunnsmekanismene og markedskreftene man ser i dag. «Respekt» bør imidlertid ikke forveksles med udelt positivisme, beundring eller ros, men inneholde et grunnleggende element av å ønske det eller dem man henvender seg til godt. Først da har man etablert det beste grunnlaget for noe som alle kan bli klokere av.

Enkelte offentlige runder og bidrag om den såkalte «moderne lovsangstradisjonen» har jeg nok opplevd at har bidratt til det motsatte. Det er synd når samtaleklimaet preges mer av å få ropt ut sine eksisterende forestillinger, enn å gjøre hverandre klokere. Buene kunne, med sitt innsteg og fra sin horisont, valgt å løse oppgaven ironisk eller som et endimensjonalt oppgjør. Den «fellen» har han ikke gått i. Samtidig tenker jeg at noen av antydningene og linjene som trekkes med utgangspunkt i en spilleliste – i første rekke laget for noe så pragmatisk som at deltakerne skal kunne lære sanger som (sannsynligvis) dukker opp på festivalen – fra mitt perspektiv er i grenselandet til litt eksotisk og pretensiøst.

Selvsagt er det en del avveininger og premisser jeg både ville veid og konstruert annerledes enn Buene – og som jeg kunne brukt tid, krefter og spalteplass på å sette ord på. Dette er en naturlig del av å tenke, oppleve og se ulikt på ting, og kan sånn sett bare bidra til mer gjensidig innsikt. Men Buene løfter definitivt opp mange mekanismer og problemstillinger som jeg kan nikke gjenkjennende til, og som alle syngende, utøvende og musikkengasjerte gjør lurt i å reflektere over.

[ Eivind Buene gransker lovsangen 2000 ungdommer sang på Impulsfestivalen ]

Musikken beveger

Det er ikke rent lite av interessante og store tema Buene direkte eller indirekte sneier innom: Jeg hører blant annet betydningen av det pulserende musikklivet i kirka i et større samfunnsperspektiv, effekter av globalisering og kommersialisering, amerikansk politikk og kultur, diskriminering, kjendiskultur, manipulasjon, kamuflert inkludering, (mangel på) innovasjon, (musikkfaglig og teologisk) terminologi, kjærlighetsbegrepet, kirkelig demografi, den menneskelige utilstrekkelighet, dramaturgi, erotikk og allsangen som et sosiologisk fenomen. Her er dørene åpnet for mye, og jeg drister meg til å supplere med bare et par refleksjoner.

Blant de mer endimensjonale forestillingene som «den moderne lovsangstradisjonen» ofte får heftet til seg, er perspektiv som gjerne plasseres tett opptil føleri og manipulasjon. At musikken beveger, påvirker og skaper, og at følelser generelt smitter, er en kjensgjerning. Den kan på flersanselige nivå møte oss på måter og vis som kan sammenlignes med lite annet.

Som utøver og premissleverandør på et eller annet nivå, i en eller annen kontekst, kommer man da ikke utenom en realitet av sosial innflytelse. Jeg er selv en låtskriver som har opplevd tusenvis av mennesker synge og benytte mine ord, skildringer som i stram forstand jeg har lagt i deres munn. Jeg har (naturlig og heldigvis) unngått et voldsomt utslag av kjendistilværelse eller å ha stått i offentlig gapestokk, men jeg har opplevd å skrive autografer, stilt opp på selfies med fremmede, og blitt kontaktet av sårbare mennesker angående ting som trenger annen kompetanse enn jeg kan gi.

---

Lovsangen i Impulsbevegelsen

• Forrige uke skrev komponist og forfatter Eivind Buene om lovsangen på årets Impulsfestival.
• Impuls er en kristen ungdomsbevegelse som «eksisterer for å oppmuntre og utfordre unge mennesker til å elske Jesus og være kirka».
• Buene skrev blant annet om hva slags rolle lovsangen spiller i denne visjonen.
• I dag svarer Thomas Wilhelmsen på essayet. Han har vært lovsangsleder i Impulsbevegelsen i mange år, men er nå rektor ved ACTA bibelskole i IMI-kirken.

---

Musikken lokker og skyver overalt

Gjennom musikk får noen innflytelse og makt de ikke nødvendigvis har gode forutsetninger for å bære (alene). Dette er reelle og utfordrende ringvirkninger av musikken som vi trenger å ha et forhold til, men svaret ligger etter min oppfatning ikke i å avskilte de som blir forbilder. For min del ser jeg at «redningen» har vært å tilhøre et miljø som både har oppmuntret og ansvarliggjort meg langs reisen, for følelsen av ansvar og opplevelse av å bli mistenkeliggjort har tidvis vært tungt å bære. Det som har hjulpet meg ligger mellom opphøyelse og kjeft – nemlig støtte.

Buene bidrar til å utvide dette perspektivet med at musikkens innflytelse og kraft ikke er noe nytt fenomen, men faktisk har vært et betydelig moment siden gudsdyrkelsens start. Jeg vil gjerne også supplere med at musikken «lokker og skyver» overalt hvor den anvendes. I nesten all underholdning vi møter, på kjøpesenteret, i politikken, når vi samles, når vi trener, når (noen av oss er) hos frisøren, når vi kjører bil, når vi deltar i kulturlivet, eller i euforien av et hvilket-som-helst storarrangement, så lever vi i samspill med musikken.

Poenget her er selvsagt ikke å vanne ut argumentasjonen om at musikken påvirker, men det er interessant at den for noen kun mistenkeliggjøres og må holdes ansvarlig når den møter oss i troens («karismatiske») rom. Men musikken gjør mer enn å «lokke og skyve» – den imøtekommer, betjener og kan noen ganger bære oss. For svært mange av oss var musikken en helt naturlig venn i de mest skjellsettende og viktige øyeblikk og perioder i livet – uavhengig av trosperspektivet. Vi må ikke gjøre musikken i seg selv til et problem eller noe å frykte, men vi må være oss bevisst kraften den representerer og holde dens utøvere ansvarlige i å forvalte den med ærlighet og redelighet.

Det som har hjulpet meg ligger mellom opphøyelse og kjeft – nemlig støtte.

—  Thomas Wilhelmsen

La oss hjelpe hverandre

Til slutt en «kuriøs» observasjon i Buenes tekst: Han er altså spurt om å se en musikkspilleliste i lys av Impuls sin visjon. Visjonen er strengt tatt at «Impuls eksisterer for å oppmuntre og utfordre unge mennesker til å elske Jesus og være kirka».

Et eller annet sted i oppdragsprosessen har dette blitt til «…å elske Jesus og være i kirka». En språklig spissfindighet, men ikke akkurat uten implikasjoner. Senere i teksten gjøres en referanse som nok stammer fra et intervju med en litt uheldig og muligens sliten festivalleder, som er sitert på «å utruste og utfordre unge til å elske Jesus og leve kristenlivet».

I en sum står vel kanskje dette som en god illustrasjon på at kommunikasjon ikke alltid er helt enkelt – hva som sies og høres er en gjensidig sårbarhet og utfordring. La oss hjelpe hverandre i den videre samtalen.

[ Kåring: Norges 12 beste kristenband ]