Anmeldelser

Musikken som vekker dem opp

ESSAY: I slutten av mars samlet 2.000 ungdommer seg for å lovsynge Gud på Impulsfestivalen i Stavanger. Komponist og forfatter Eivind Buene har lyttet til låtene de sang.

Du skal ikke skrape mye i overflaten på norsk musikk før en strime av bedehus kommer til syne. Utallige musikere innen pop, rock, jazz og andre deler av feltet har fartstid i små og store bedehus fra Karmøy til Kongsberg. Noen har dype røtter i lavkirkelige bevegelser, andre er innom noen år i ungdomstiden, av nysgjerrighet eller musikalsk virketrang. For det er klart at bedehusene, der PA-anlegg, trommesett og mikrofonstativer står klart til bruk hver dag året rundt, gjerne i kombinasjon med entusiastiske ungdomskor, er et glimrende veksthus for aspirerende musikere. Helt ned i 13–14-års alderen kan man ha ansvar for å spille til gudstjenester, med et repertoar som spenner fra gamle bedehushits, via lovsanger, til tidsriktige poplåter for menighetens kids.

Den lavkirkelige delen av norsk kristenhet er i det hele tatt preget av en umiskjennelig musikkglede. Som Jesus kunne ha sagt: Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der finnes en gitar iblant dem. Musikkgleden kommer kanskje sterkest til syne på konferanser og sommerleirer, der popkonsert og vekkelsesmøte går opp i en høyere enhet.

Noen uker før påske samlet 2.000 ungdommer seg på Impuls-konferansen i Stavanger, et arrangement som ifølge eget utsagn ønsker å «oppmuntre og utfordre unge mennesker til å elske Jesus og være i kirka». Det er ingen overraskelse at musikken er en viktig katalysator i denne prosessen. Impuls er en årlig konferanse, og de har siden 2003 gitt ut en rekke album. De publiserer låter, tekster og akkorder på nettet, de har laget «bak sangen-videoer» som viser låtskriveprosessen (inkludert inderlige bønnestunder), og spillelisten med låtene fra årets festival gir et interessant innblikk i hva som skjer innen såkalt «kristen musikk» akkurat nå.

Sosialt glidemiddel

Kirkemusikere og organister får ha meg unnskyldt, men i denne teksten bruker jeg begrepet «kristen musikk» om en spesifikk ungdomsmusikk skapt for (og av) folk med tilhørighet i diverse frimenigheter, med pinsebevegelsen som den viktigste arenaen.

Denne sjangeren er ingen kioskvelter i norsk sammenheng – i USA er såkalt Contemporary Christian derimot en svær sjanger innen musikkindustrien, og de største artistene omsetter for store summer årlig. De siste årene har Hillsong-menighetene seilt opp som en av de største aktørene i dette feltet, og de heftigste bidragene på Impuls kommer fra Hillsong-utgivelser. Bevegelsen er i utgangspunktet australsk, men slekter på de afroamerikanske musikkmenighetene vi kjenner fra USA på syttitallet – steder som The Love Center Church, ledet av Walter Hawkins, som var femti prosent pastor, og femti prosent låtskriver og bandleder. (Et av tidenes beste gospel-album, Love Alive (1975), er spilt inn i denne menigheten.)

Men det er også et trist faktum at mange av disse nye lovsangsmenighetene er forbundet med den delen av det religiøse landskapet i USA som er Trumps maktbase, den evangeliske høyresiden. Eller for å bruke teologen Ole Jakob Lølands ord om de norske Hillsong-menighetene, som det etter hvert finnes flere av: De representerer «et teologisk svar på den amerikanske drømmen» (Universitas). Og i likhet med flere andre karismatiske menigheter, har Hillsong-kirker blitt beskyldt for homofobi, seksuelt hykleri og bruk av innsamlede midler til privat luksusforbruk.

---

Impuls

  • Impuls er en kristen ungdomsbevegelse som eksisterer for «å oppmuntre og utfordre unge mennesker til å elske Jesus og være kirka».
  • Hovedaktivitetene i Impuls er vinterkonferansene på nyåret. I Stavanger arrangeres Impuls i IMI-kirken. Det var her det hele begynte i år 2000.
  • Bevegelsen jobber også med «å produsere solide lovsanger på norsk for å lede folk inn i tilbedelse og disippellivet».

---

Impuls springer ut av Normisjon, og jeg skal ikke slå denne organisasjonen i hartkorn med de mest rabiate karismatikerne her hjemme eller på andre kontinenter. Men det jeg nevner over er et viktig bakteppe for å forstå hvor viktig musikken er som, hva skal vi kalle det, rekrutterende virkemiddel og sosialt glidemiddel i de karismatiske miljøene. Musikken er stemningsskapende, suggererende – i første rekke der og da, som live event, men vi hører det også på Impuls’ spilleliste. For eksempel i det første sporet, Hillsongs Phenomena. Dette er en effektiv poplåt, komplett med gnurete synthbasslinje, hard akustisk trommebeat og stadionrockete da-da-da-refreng. Litt lavbudsjetts-rapping på slutten trekker helhetsbildet ned, men likevel.

En annen Hillsong-låt, Let Go, kunne gått rett in på spillelista til en party-DJ, med sitt catchy Oh la la. (Det er mulig da-da og la-la-refrengene skjuler en teologisk spissfindighet som går over hodet på meg, men jeg tviler.) Poenget er at denne musikken sender helt andre signaler enn den underliggende teologien i den karismatiske kristendommen. Der musikken omfavner deg med brede smil og et gladlynt alle-skal-med, er ikke trosdogmene alltid like joviale, for å si det forsiktig.

Speiler samtidens spillelister

Men for all del, suggererende musikk er på ingen måte noe nytt i kristendommen; musikken har vært sentral i gudsdyrkelsen (både som åndelig og sosialt fenomen) fra munkene i Notre-Dame oppfant notasjonen og renessansen eksploderte i polyfoni, via de fargesprakende oratoriene som ble skrevet for pavekirkens fyrster i italiensk barokk, frem til de store messene flyttet ut av kirken og inn i konsertsalen med Mozart og Beethoven.

Det auditive aspektet i den kristne forsamlingen har i det hele tatt vært viktig helt siden menighetens fødsel under den første pinsen, da disiplene var samlet (for å synge og tilbe, kan man tenke seg), og plutselig «lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.» Min erfaring av megakirkenes store, karismatiske eventer er at det er dette øyeblikket man alltid ønsker å gjenskape, da «tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem». Og viktigst av alt: «Da ble de alle fylt av den hellige ånd.» (Apg. 2,2-4). Det er denne fylden de søker på Impuls, og i motsetning til kvekerne, hvor Gud viser seg i stillheten, er den karismatiske menigheten preget av en lyd som fyller hele huset.

Så hva slags musikk er det vi snakker om her? Den kristne ungdomsmusikken vil alltid speile den musikken som dominerer samtidens hit- og spillelister. Slik var det i Jesus-bevegelsen på syttitallet, da Trefoldighetskirken i Oslo ble fylt av trommer og mikrofoner og høyttalere, i en musikkform som var nært forbundet med datidens populærmusikk. Ikke akkurat disco og tungrock – Jesus-bevegelsens musikk var snarere en speiling av hippiebevegelsens musikk, representert ved de mer avantgarde uttrykkene: Psykedelia, Funk, og jazzrock. (For dem som har lyst til å sjekke ut dette kan jeg anbefale plata Lukk opp kirkens dører (2011), hvor den utrettelige musikkarkivaren Lars Mørch Finborud har samlet et utvalg av denne musikken.)

.

Russelåt-sound

På Impuls-spillelisten er det ikke mange spor av de mer utfordrende uttrykkene som Jesus-bevegelsen omfavnet. Vår tids eksperimentelle populærmusikk befinner seg langt utenfor radaren, og de to Hillsong-sangene er gode eksempler på solid, men litt kjedelig pophåndverk. Musikken befinner seg midt på den brede landevei, antageligvis i tråd med en tanke om at alle skal med, musikken er strengt tatt ikke poenget, den er noe som skal lokke og skyve, men ikke noe man skal henge seg opp i for dens egen del.

Da passer det bra med generiske poplåter man kan synge med på før man har hørt dem første gang. Og det er ikke ment som kritikk – dette er bruksmusikk som tjener en annen og viktigere funksjon: Det å elske Jesus, i en kollektiv kjærlighetsrus der alle er inkludert.

En kuriositet innimellom de nye låtene er den fine bedehus-schlägeren Navnet Jesus, som kommer i en kraftig omarbeidet versjon. Opplevelsen er som om sekstitallets bedehus-stjerner som Arne og Egil skulle hoppet inn på en Kent-konsert. Et ærlig forsøk på å smelte sammen det gamle og nye testamente innen bedehusmusikken – og interessant nettopp fordi det er forsøk på å forholde seg til sin egen historie, og la musikken tenke utover øyeblikksbildet av her og nå.

Jeg skrev at den kristne ungdomsmusikken speiler den «vanlige» popmusikken, men det er en undersjanger som skiller seg ut: Lovsangen. Enkelte vil kalle all musikk til menighetsbruk for lovsang, men min erfaring er at musikk i karismatiske sammenhenger har ulike funksjoner: Noen låter er laget for oppmuntring og fellesskap, andre skal utruste til «kamp i ånden», og lovsangen er den sjangeren som henvender seg direkte til Gud med takk og lovprisninger.

.

Slik sett bygger musikken opp under ambisjonen om å «utruste og utfordre unge til å elske Jesus og leve kristenlivet», med sanger som både i tekst og temperatur henvender seg til ulike livsområder. Når det handler om kjærlighet og frihet i Let it Go, vet alle at det dreier seg om spesifikt kristen kjærlighet og frihet (og at det er en hel del former for kjærlighet og frihet man betakker seg for i dette miljøet).

En sang som Word Outside Your Window henvender seg til enkeltmennesket med en vennlig oppmuntring om å leve i pakt med misjonsbefalingen: «it’s not time to be silent, don’t you dare hide your light, there’s a world outside your window, so don’t let it pass you by». I den nevnte bak sangen-videoen til Vekk meg opp bruker produsenten faktisk begrepet partylåt, noe som vektlegger fest-og-fellesskapsaspektet i den karismatiske gudstjenesten. Musikalsk sett er vi nær en russelåt-sound, men her dreier det seg altså om en fest for – og med – Jesus.

Musikalsk sett er vi nær en russelåt-sound, men her dreier det seg altså om en fest for – og med – Jesus

—  Eivind Buene om «Vekk meg opp»

Arkaisk ordstilling

Lovsangen kan på sin side sammenlignes med messeleddet Gloria, som er lovsangsdelen i den tradisjonelle liturgien, hvor teksten følger englenes lovsang ved Kristi fødsel i lukasevangeliet. (Den alminnelige kirkegjenger vil kjenne igjen formen når presten resiterer Vi lover deg, vi priser deg, vi tilber deg, vi lovsynger deg.) I karismatisk musikk er lovsangen balladene hvor hver enkelt kan gå inn i seg selv, i fellesskap, og erklære sin kjærlighet til Jesus på aller inderligste vis.

I den karismatiske liturgien er lovsangen gjerne noe som kommer mot slutten av møtene, da det er tid for forbønn, frelse og vitnesbyrd. Selv ble jeg frelst som fjortenåring midt i en gjeng med lovsangs-syngende ungdommer i et bedehus en gang mot slutten av åttitallet, og jeg kjenner kraften i disse enkle sangene (frelsen varte riktignok bare i 4–5 år, men det var en interessant tid).

Jeg skriver om disse opplevelsene i romanen Oppstandelse (2016), og jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at det som brakte meg inn i den lokale menigheten var musikken og det musikalske fellesskapet. Jeg er slett ikke sikker på om musikk hadde vært levebrødet mitt i dag uten denne erfaringen. Det aller morsomste var å spille de deilige syttitallslåtene til Andrae Crouch, hvor soul, gospel og disco går opp i en høyere enhet (selv om dette hendte på slutten av åttitallet, i en slags retrobølge.) Men det var lovsangen som var den sjangeren som etter hvert ble den viktigste, ettersom den religiøse ilden grep om seg i det lokale miljøet. Det er her musikken aspirerer til metafysiske ambisjoner.

Lovsangen er ofte en slags powerballade, for eksempel sporet Når vi går med deg, gitt ut på en av Impuls-konferansens egne plater fra 2019. I lovsangen finner vi et paradoks som gjenspeiler et særegent trekk ved den karismatiske kristendommen: På den ene siden handler det om en inderlig direktekontakt mellom individet og guddommen; på den annen side finner denne kontakten sted midt i et fellesskap som finner sin kraft i mengden – i hundrevis, tusenvis eller titusenvis av andre syngende kropper.

En kuriøs – men ikke overraskende – detalj er at nesten samtlige av de norske sangene på Impuls-listen er fremført med skarre-r, av folk med åpenbare røtter i bibelbeltet. Et unntak er Du sier, av Oslo-mannen David André Østby (for øvrig lovsangsleder og pastor, som er en vanlig yrkeskombinasjon i denne delen av musikklandskapet). På dette sporet finner vi også spillelistens mest interessante stemme i Karoline Neteland, med sin sterk-skjøre vibrato, som jeg gjerne skulle hørt mer av. Skjørheten speiles i en tekst som skiller seg ut ved å handle om svakhet, det å ikke strekke til. Dette er for så vidt ikke et ukjent tema i de gamle bedehussangene, men i denne karismatiske sammenhengen kan det være et stykke mellom erkjennelsene av menneskelig utsatthet. I refrenget heter det «du sier jeg er nok, når jeg ikke strekker til, når jeg ikke selv kan gå, så bærer du mitt liv». Det er selvsagt Jesus som er den som sier og som bærer i denne sammenhengen, men erkjennelsen av det skrøpelige og det utilstrekkelige er kjærkomment i en samling tekster hvor fokus stort sett retter seg mot det guddommelige, ikke det menneskelige.

Tekstene er også ofte en kuriøs blanding mellom det gamle bedehusspråket, med vendinger som det skjønne Jesu navn, og mer samtidig språkføring som lener seg på bølgen av norskspråklig pop de siste årene, slik vi hører i Du sier. Arkaisk ordstilling som «Han døde i vårt sted da Han på korset led» er heller ikke noe unntak i denne sammenhengen – for kristen ungdom med bedehusoppvekst vil dette være velkjent språkbruk. Den karismatiske ungdomsbevegelsen har i det hele tatt et rikt stammespråk som spenner fra disse gamle vendingene, via en slags militær lingo (som vi også kjenner fra Frelsesarmeen) til en struttende, triumferende proklamasjonsstil som i Når vi går med deg: «Hvem kan være imot oss når du er for oss? Ingenting er umulig når vi går med deg!»

Det er noe vakkert, selv i den mest generiske lovsangsmusikken, når den synges sammen

—  Eivind Buene

Den vakre allsangen

Noen av lovsangene fra Impuls kunne man hørt for seg på en stadion med titusenvis av lysende mobiltelefoner i været, men lovsangen skiller seg fra dens profane tvilling, balladen, på et viktig punkt: I populærmusikken kommer balladene som dramaturgiske hvilepunkter på plate eller konsert, innimellom up-tempo-låtene. I den karismatiske liturgien kommer disse sangene gjerne i hopetall mot slutten av gudstjenesten (eller konserten, eller møtet, eller hva man kaller det.) Rent musikalsk er effekten litt som å høre på en AI-generert Coldplay-ballade som aldri slutter, men dette er et utvendig blikk: Når man står midt inne i det, vil man faktisk ikke at musikken skal slutte – selv sanger med slappe rim og enkle musikalske formler kan skape en hypnotisk, suggererende opplevelse av å stå i intim kontakt med det guddommelige.

Denne følelsen er paradoksal: Det er bare deg og Jesus, i en forbindelse som grenser mot det erotiske, samtidig som man er del av et fellesskap av likesinnede med åpne hjerter, i et nettverk av forbindelser som ikke er mindre erotisk. (Apropos dette poenget: Den svenske forfatteren P.O. Enquist har skrevet en enestående roman, Lewis reise, hvor han skaper vakre litterære bilder av den erotisk-religiøse tilbedelsen innen pinsebevegelsen.)

Flere av låtene på Impuls-listen er spilt inn live, og det er kanskje de mest slående, når allsangs- og trampeklapp-atmosfæren fanges inn. Og musikalsk er det stor forskjell på Hillsong-låtene og det mer kortreiste materialet. Men det syngende fellesskapet, enten det er på Liverpools Anfield Road, et forblåst bedehus på Sørlandet eller i en merkantil megakirke i Sydney skal aldri undervurderes.

Allsang er rett og slett et av de aller flotteste uttrykkene for det å være menneske sammen. Mine indre smaksdommere (og dem er det mange av: musikalske, etiske, kulturelle …) klarer rett og slett ikke å overkjøre følelsen av at det er noe vakkert, selv i den mest generiske lovsangsmusikken, når den synges sammen. Kanskje fordi jeg vet at å lytte er en ting – å synge er noe helt annet.

Eivind Buene er forfatter og komponist. Siste utgivelse: Konfirmasjon (Cappelen Damm, 2022)




Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser