Nyhetsdikt: Det norske politikerspråket

Islendingene er et så forherdet folk

at de mangler ord for «overraskelse».

Svenskene har, til tross for sitt pertentlige øye,

ikke ord for «snerk».

Ingen andre språk enn det finske

har ordet «kalsarikänni» –

å sitte alene hjemme i lange underbukser

og drikke vodka,

og i mat- og vinlandet Georgia

har de vært forutseende nok

til å ha et ord for

«Jeg kom i skade for å spise opp alt sammen».

Det norske politikerspråket er så ungt.

Det har knapt lært seg å gå.

Knapt lært seg å strekke armene i været.

Det har ikke hatt tid til å vokse

inn i den moderne folkevalgtes behov.

Det skulle hatt et ord for

«Jeg fikk så uendelig lyst på en pendlerbolig».

Det skulle hatt et ord for

«Jeg innser at jeg har vært en gris».

Det skulle hatt et ord for

«Jeg vil ikke ha en forskningsrapport

om pandemihåndteringen,

jeg vil ha ros.»

Det skulle hatt et ord for å sitte

med hodet i hendene om natten,

og for å være redd for å falle

og skrubbe kneet på Dagsnytt 18.

Det skulle hatt et ord for

«Gudskjelov går vi ikke på trygd».

Av: Kjersti Bjørkmo