– Teologien etter 1968 ble kjedelig

1968 – for noen symbol på politisk vekkelse, for andre symbol på kaos. I en ny bok, den første del av et tobindsverk om 1968-fenomenet, har forfatter og teolog Jan Ove Ulstein undersøkt hva som skjedde med teologien etter studentopprøret.

– Dette gjelder intet mindre enn Den norske kirkes hamskifte, sa forfatter og samfunnsforsker Rune Slagstad da Ulsteins bok ble lansert på Litteraturhuset forrige uke.

Og Ulstein mener hamskiftet ikke inntraff først og fremst fordi teologene var spesielt kreative.

Frigjøringskamp

– Det jeg synes er interessant, er at den friske frigjøringsteologien og gudsrike-teologien som gjorde seg gjeldende internasjonalt, ikke slo inn hos de tidlige kristenradikalerne. I stedet fikk vi en heller kjedelig luthersk teologi, en som ikke hadde mye oppbrudd i seg, men som like fullt ble brukt til å legitimere et politisk oppbrudd, sier Ulstein til Vårt Land.

I Oppbrotsteologi på det lange 1970-talet tar han oss tilbake til 1968 og de påfølgende årene.

Studentmarsjene i Frankrike markerte startskuddet for en frigjøringskamp som spredte seg som ild i tørt vann over hele Europa. Den handlet om mer enn universitetssystemet – om kjønnsroller, kulturuttrykk, seksualmoral og strukturer man tenkte seg at hindret mennesket i å utfolde seg.

Luther og Marx

Også den kristne tenkningen spilte en rolle: Fra Latin-Amerika kom frigjøringsteologien, og på kontinentet kulminerte grubling over spørsmålet om «hvor ble det av løftene om Guds rike?» i tyske Jürgen Moltmanns håpsteologi.

Ulstein har sett på hva som skjedde på norsk jord i møte med revolusjonsstemningen. Han har nærlest bøker, pamfletter og artikkelsamlinger. Her er titler som Deilig er jorden, fra den såkalte Lavik-gruppa (studentmiljøet rundt psykiater Nils Johan Lavik) og Mellom Luther og Marx, som var forsvarsskriftet til unge kristensosialister i Stavanger som ble truet med å miste studieplassen ved Misjonshøyskolen hvis de deltok i Sosialistisk Valgforbund. Her er også boken fra konferansen Kirken og samfunnet, i regi av Norges kristelige studentforbund i 1970.

Alle sprang de ut av miljøet av kristenradikalere og kristensosialister. Hvordan forsvarte disse gruppene seg i møte med en ellers borgelig anlagt kirke?

Ulsteins sier fellesnevneren er at de griper til tradisjonelle lutherske motiver: De begrunner sitt politiske engasjement ved å vise første trosartikkel og tanken om Guds vedvarende skapelse. De avgrenser seg fra en marxistisk ideologi og utopi ved å vise til syndens realitet.

Dernest benytter de toregimentslæren, det vil si en luthersk teori om at Gud utøver sin makt i verden på to måter: gjennom et åndelig og et verdslig regiment. Kristenradikalerne mente den menneskelige fornuften var tilstrekkelig for å fatte hvordan nestekjærlighetsbudet skulle kunne realiseres.

– De brukte toregimentslæren for å verne seg mot kirkelig kritikk. Indirekte sa de at dette ikke var teologi, mener Ulstein, som mener rivninger i synet på toregimentslæren ble en rød tråd gjennom det neste tiåret.

Han mener det også forklarer hvorfor de internasjonale impulsene i denne fasen er lite synlige: Den setter en skranke for tanken om å realisere Guds rike på jord.

– I det hele tatt blir det teologiske «oppbruddet» i Norge i første omgang veldig beskjedent. Men den sosiale situasjonen som oppstår, tvinger derimot fram forandring, også i kirken, mener Ulstein.

Det teologiske «oppbruddet» blir i første omgang veldig beskjedent. Men den sosiale situasjonen som oppstår, tvinger derimot fram forandring også i kirken

—  Jan Ove Ulstein

Trosberedskap

Et sentralt bakteppe var krigen i Vietnam og hungersnøden i Biafra. Forfatteren sier seg dermed uenig med historiker Tor Egil Førland, som under lanseringsseminaret på Litteraturhuset uttalte at «Rune Slagstad og Jan Ove Ulsteins studiekamerater var nærmest på leting etter noe å gjøre opprør mot.»

Kristensosialistene reagerte ektefølt i møte med de internasjonale katastrofene, sier Ulstein:

– Man hadde gjennom kristentroen fått en beredskap som gjorde at man reagerte på urettferdighet. Man identifiserte seg med misjonsmarkene. Dette handlet derfor ikke bare om å finne noe å gjøre opprør mot, men om at man ble opprørt over det man fant.

Dette handlet ikke bare om å finne noe å gjøre opprør mot, men om at man ble opprørt over det man fant.

—  Jan Ove Ulstein

De undertryktes blikk

Slik presset også sosialetikken seg fram som et tema også i den institusjonelle kirken, mener han:

Internasjonalt gjennom Det lutherske verdensforbund og Kirkenes Verdensråd. I Norge gjennom ulike initiativ i regi av Kirkerådet, Mellomkirkelig råd, Kirkens U-landsinformasjon m.fl.

[ – Bedrevitenhet fulgte 1968 ]

Spørsmålet var ikke lenger om kirken skulle engasjere seg i sosialetiske spørsmål, men hvordan og hvor, skriver Ulstein.

I dette arbeidet ble også impulsene fra frigjøringsteologien synlige – og fikk varig effekt: Først og fremst ved at de undertrykte, med sitt blikk og sin livserfaring, ble tatt på alvor. Det oppsto en kirkelig, strukturell maktkritikk som fant støtte i bibelske motiver.

Frigjøringsteologien inspirerte også ulike former for kvinneteologi i samme periode, et felt der det blir tydelig hvordan teologene jobber med å kombinere tradisjonelle teologiske kilder og nye erfaringer. Ulstein kommenterer at den mest radikale feministteologien ender med å løse seg fra «forestillingen om at det finnes teologiske konstanter».

Hognestads kritikk

Det lange 70-tallet startet med 1968. Ulstein mener det slutter på starten av 1980-tallet, med debattene rundt teologen Helge Hognestad. Hognestad ble ansatt som kapellan i Høvik mot biskopens vilje, og gikk av frivillig i 1984 etter mye uro.

[ – Vårt kristne engasjement fant støtte i Marx ]

– Hognestad ville være kjetter og midt i kirken på samme tid. Han ble både kritisert og heiet på, uten at alle forsto hva han sto for teologisk, sier Ulstein, og utdyper hvorfor han mener Hognestad er sentral:

– Noe av det som skjedde i løpet av 1970-tallet, var at religionssosiologien viste seg å være fruktig. Og i sin doktoravhandling fra 1978 brukte Hognestad nettopp sosiologien for å avsløre den norske forkynnelsen. Det som skjedde, mente han, var at man ikke gjorde annet enn å bekrefte meninger man i kirken allerede hadde. Dernest innførte han en teologi som avviste mange av de teologiske læresetningene som står helt sentralt i kirkens lære, sier Ulstein.

Han legger til:

–Jeg hørte selv til blant dem som var kritiske til teologien hans, men jeg mener fortsatt at det er viktig å drøfte den.

Den norske kirke anno 2022 er til venstre for sentrum.

—  Rune Slagstad

Politimester Bastian

Under lanseringen av boken forrige torsdag, hevdet Rune Slagstad at kirkens og troens rolle i forbindelse med 1968 og etterdønningene er blitt stemoderlig behandlet av historikerne. Han mente «det kirkelige hamskiftet» sto frem som «den kanskje mest dyptgripende følge av det norske 1968-opprøret.»

– Inntil 68-opprøret var Den norske kirke politisk konservativ og overveiende teologisk konservativ. (...) Den norske kirke anno 2022 er til venstre for sentrum, med et sterkt engasjement i blant annet miljø, likestilling, og homofili – tidvis teologisk legitimert, sa Slagstad.

[ Først nå ­snakker man høyt om katolske ungdoms­bevegelsers rolle i 1968 ]

Historiker Tor Egil Førland var mer nøktern i sin beskrivelse av «oppbruddet».

– Både på campus og i kirken var mange professorer og prester mindre forstokka, og mer forståelsesfulle og kompromissvillige, enn opprørerne ofte forestilte seg, sa Førland, og mente 68 i Norge «ble mer fredelig og mindre dramatisk enn i kanskje alle andre land.»

– De norske 68-erne ble møtt, ikke av politibatonger, men av politimester Bastian – og Helge Hognestad ble prest i Den norske kirke.

---

Ny bok

• Oppbrotsteologi på det lange 1970-tallet – Frigjeringsteologi, marxisme, sosialetikk (Cappelen Damm Akademisk, 2022)
• Boken ser på hvordan radikaliseringen etter 1968 artet seg i teologien.
• Forfatter er Jan Ove Ulstein (f. 1944.), teolog og dosent emeritus ved Høgskulen i Volda.

---