– Det som ikke går opp, det finner du i poesien

Det er et skrekkens øyeblikk fra 2. verdenskrig: 10. juni 1944 ble 642 sivile massakrert av tyske tropper i den franske byen Oradour-sur-Glane. Mennene ble skutt, kvinner og barn brent til døde i landsbykirken. De som forsøkte å flykte, løp rett inn i døden.

«Og gråten silte ned fra kirketårnet og rullet inn fra åpne havet. // Man skjøt med skarpt etter gråten og gikk manngard med store lykter.// Men gråten lot seg ikke stanse».

Katastrofens tidsalder

Arnold Eidslott skrev disse linjene mange år etterpå, som åpning på diktsamlingen Det forlatte øyeblikk. Den kom ut i 1978, og i Bergen satt en ung student og leste med store øyne.

– Hvordan kan Gud eksistere i katastrofens tidsalder? Det problemet har vi fortsatt, konstaterer Jan Inge Sørbø i dag.

---

Religiøse klassikere

• I denne spalten ber vi ulike mennesker anbefale religiøs sakprosa og oppbyggelig litteratur, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
• Jan Inge Sørbø, professor ved Høgskulen i Volda, om Det forlatte øyeblikk av Arnold Eidslott (1978)

---

Han er forfatter og litteraturviter, og har skrevet doktorgrad om Eidslott. Men interessen for forfatterskapet startet da han var et ungt menneske på jakt etter svar.

– Jeg hørte til et studentmiljø preget av store diskusjoner om religion, der vi måtte forsvare det vi trodde på. Og jeg opplevde at Eidslott tok opp noen viktige problemer på en måte som ble veldig klargjørende, minnes Sørbø.

[ Anders Runesson holder en knapp på teologenes svar på Cross-training ]

En fatal forveksling

Det gjaldt ikke minst det som er blitt kalt det ondes problem.

Og i Oradour-sur-Glane viste ondskapen seg å bero på en fatal misforståelse. De tyske styrkene mente at landsbyen skjulte motstandsfolk som hadde drept et par tyske soldater. Da det etterpå kom frem at tyskerne hadde forvekslet byen med den nærliggende Oradour-sur-Vayres, tok den ansvarlige generalen sitt eget liv.

Hvor var Gud i alt dette?

«Da sto Frelseren forklaret frem og kastet tausheten ut som et garn // Og det ble stille på jorden og i himlen og på havet langt borte» skriver Eidslott.

– Det er et annet gudsbilde enn en streng Gud vi møter her. Eidslott skriver såkalte nedstigningsdikt. Det er på bunnen at Gud er å finne. Gud er den lidende Gud. Han er hos offeret. Han er offeret, slik at den som dreper, dreper Gud, sier Sørbø.

– Så han løser det ondes problem ved å avskaffe en allmektig Gud?

– Nei. For da ville spenningen i universet hans blitt borte. Her følger han Kierkegaard, som sa at det er i paradoksene at sannheten om Gud og verden finnes. Forsøker vi å oppløse spenningene, fører det oss over i ideologi, en totalitær og urealistisk idealisme. Men det som ikke går opp, det finner du i mytologien og poesien.

[ Erik Varden: De bøkene som virkelig har noe å si, er utømmelige ]

Å leve med det uløste

Hos Eidslott finnes det derfor et språk som gjør det mulig å holde ut i verden, mener Sørbø. Og her er ikke mørket hele sannheten. Hos Eidslott finnes også ord om ekstatiske opplevelser av guddommelig nærvær.

– Dette er også en realitet. Tilværelsen går ikke opp, men det finnes et gudsnærvær som stråler frem, og gjør det mulig å leve med det uløste, sier Sørbø.

Han sammenligner Eidslott både med Wergeland og gammeltestamentlige profeter:

– Hvis jeg forsøkte å skrive noe lignende, ville det bare høres tåpelig ut, men når han skriver, så bærer det. Det er som Olav H. Hauge sa: «Han har sett noko».

– Når du leser ham i dag: Er det noe du tenker at han ikke har sett?

– Det er det nok. Eidslott kan også bli litt ideologisk, og jeg er nok mindre underdanig som leser i dag. Men når diktene lykkes, så vil jeg si at det er noe enormt som skjer.

[ Torgny Lindgren viser hvordan raseriet kan vokse hos de rett-troende ]