Kultur

– Pasifismen er alvorlig truet

KRIG OG TRO: I retten har han forsvart drapsmenn, Outlaws og Hells Angels. Selv er Bjørn Haugen en urokkelig pasifist.

– Vi tenderer til å tenke at militæret bare er gøy. Vi ser ikke lenger brutaliteten og djevelskapen i det, sier Bjørn Haugen.

Han er en erfaren advokat, opprinnelig fra Mandal, utdannet i Bergen, og gjennom mange år bosatt i Østfold. Han har forsvart mennesker dømt for grufulle voldshandlinger – folk fra kjente MC-miljøer som Hells Angels og Outlaws, og drapsmenn du garantert har hørt om i nyhetene.

CV-en hans forteller også noe annet. Bjørn Haugen er en styregrossist i adventistsamfunnet, den kristne kirken som har gitt oss både Kellogg’s Cornflakes og Mel Gibson-filmen Hacksaw Ridge. Cornflakes må du google selv. Mel Gibson-filmen har alt å si for denne fortellingen.

Æresmedaljen

Filmen, basert på en ekte historie, handler om adventisten Desmond Dos. Han ble den første militærnekteren som fikk Æresmedaljen, USAs høyeste militære utmerkelse. Som menig i saniteten under 2. verdenskrig, gjorde han en heroisk innsats under slaget ved Hacksaw Ridge, og reddet utallige liv.

Selv nektet han, av religiøse grunner, å ty til våpen.

– Der ser du tydelig den adventistiske dualismen. I noen land er holdningen til militærtjeneste at man deltar i styrkene, men da som ikke-stridende, mens man her i Norden – i hvert fall tidligere – har hatt et klart pasifistisk ståsted, forteller Bjørn Haugen.

Det ville åpenbart vært lettere å gå inn i militæret hvis man visste at man aldri ble sendt til å håndtere noe annet enn «kone og barn»-situasjoner

—  Bjørn Haugen, advokat og pasifist

Ville nektet militæret

Adventistene vitner om en kompromissløs ikke-voldslinje i kristendommen, en som handler om Moselovens forbud mot å slå i hjel, Jesu ord om å vende det andre kinnet til, og drømmen om at løven og lammet en dag skal beite fredelig side om side.

– Naivt, innvender noen, og den reaksjonen fikk også den svenske teologen og forfatteren Magnus Malm, da han 6. april i år skrev debattinnlegget «Tänk om Ukraina valt civil olydnad i stället för militärt motstånd» i den svenske avisen Dagen.

– Man kan absolutt diskutere om det er naivt. Jeg velger likevel å falle ned på idealismen, sier Bjørn Haugen, som i sine unge år måtte i politiavhør da han nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner.

Et av spørsmålene Haugen måtte svare klart nei på, var om han ville gått til forsvar hvis kone og barn ble angrepet, og han hadde en øks tilgjengelig.

– Hvis du fikk dette spørsmålet i dag: Ville du grepet øksa?

– Jeg ville i hvert fall snakket litt rundt det. I dag vil jeg si at det går et avgjørende skille mellom militær myndighet og politimyndighet, der det første handler om ta liv, det andre om å redde liv.

Militærtjeneste ville han fortsatt sagt klart nei til:

– I Norge tenker vi primært på militæret som et forsvar. Det ville åpenbart vært lettere å gå inn i militæret hvis man visste at man aldri ble sendt til å håndtere noe annet enn «kone og barn»-situasjoner. Problemet er at lederne alltid innbiller sine egne at krig er snakk om forsvar. Se på russerne – de vet jo knapt at de er i krig – de tror at de skal redde naboen.

---

Troen og krigen

---

Barn av 1800-tallet

Adventistkirken begynte som en vekkelsesbevegelse på midten av 1800-tallet. Faktisk er selve ordet pasifisme et barn av denne tiden. Franskmannen Émile Arnaud myntet i 1901 pasifisme som samlebegrep for en rekke fredsbevegelser som hadde poppet opp i århundret forut.

Det var et blandet kor, som idéhistoriker Espen Schaaning skriver i en artikkel i Arr. Gruppene var både sekulære og kristne. Noen blånektet militærtjeneste, andre mente at staten måtte ha lov til å holde seg med soldater for å forsvare seg mot angrep og opprettholde ro og orden.

– Det personlige valget står sterkt hos oss. Derfor har pasifisme alltid vært et råd, ikke et påbud, forteller Bjørn Haugens storebror Atle, som er pastor i adventistkirken.

Inntil nylig var han også lærer ved adventistenes videregående skole ved Tyrifjorden. Med religion og etikk i fagporteføljen, merket han seg hvordan holdningen til pasifisme også har forandret seg i dette miljøet. Han oppfatter at mange unge tenker på militæret som «gøy eller spennende», og tror det er et resultat av kulturen: Vi lever i fred, og det vi vet om krig og kamp, er det vi har opplevd gjennom film og spill.

– Jeg opplever at pasifismen i dag er alvorlig truet. I utgangspunktet har militæret vært fjernt fra folk i lang tid, siden den obligatoriske innkallingen til militærtjeneste ikke har fungert. Dermed er færre blitt stilt på valg, og bedt om å ta et klart standpunkt, sier han, og mener situasjonen i Ukraina gjør det desto vanskeligere å være pasifist.

Hvorfor det?

– Det er en så tydelig urettferdig krig. Ukraina er så til de grader blitt offer for en ond makt, om mulig enda tydeligere enn under 2. verdenskrig. Og det onde skal bekjempes. Dilemmaet er at man fort havner på samme nivå som den som angriper, når man skal bekjempe det onde.

Etikkdebatten er i dag fokusert på noen få saker, og i kristen sammenheng handler alt om abort og homofili

—  Atle Haugen, adventistpastor

Abortkampens paradoks

I Vårt Land tirsdag etterlyste Henrik Syse en bred debatt om militæretikk. Han frykter at vi mangler en moralsk bevissthet om hvorfor og hvordan vi skal bruke militærmakt.

– Det støtter jeg, sier Atle Haugen, og kommer med et spark til kristne miljøer spesielt:

– Etikkdebatten er i dag fokusert på noen få saker, og i kristen sammenheng handler alt om abort og homofili. Men det er en rekke temaer som er minst like utfordrende, og det gjelder blant annet bruk av militærmakt. Det er en tragedie at abortsaken overskygger alle disse andre sakene, og i USA fremstår det paradoksalt når kristne er mot abort, men for militæret.

Advokat Bjørn Haugen. Advokathuset Liljedahl

«Jeg har drept ham»

Lillebror og advokat Bjørn Haugen møter stadig mennesker som begår brutale forbrytelser.

– En av de tingene man opplever som forsvarer, er at noen av dem som fremstår mest brutale i mediene, er normale mennesker som man kan ha fine samtaler med.

– Har du hatt saker som har fått deg til å tenke annerledes om det å ty til vold?

Haugen svarer med å fortelle om en klient, en serieforbryter, som en dag fikk melding fra en gammel kjenning: «Nå kommer jeg og tar deg». Klienten gjemte seg dermed i hagen med en avsaget hagle, og da den andre dukket opp med våpen, og siktet, fyrte klienten av. Så sendte han en melding til Haugen:

«Jeg har drept ham».

Ville jeg siktet høyere?

Haugen ankom åstedet til et hav av blålys. Det viste seg at ingen var blitt drept, men at klienten hadde skutt vekk låret til den andre mannen. Advokaten tenkte øyeblikkelig at dette var en nødvergesak, men under avhøret var det lite anger å spore. Utover dette:

«Jeg angrer på at jeg ikke siktet høyere», sa klienten.

– Jeg tenkte «i all verden», men etterpå reflekterer man selvsagt over hva man selv ville gjort. Ville man siktet høyere?

Haugen mener politidrapssaker vitner om samme dilemma.

– I en opphetet situasjon er det ikke så lett å tenke at man skal verne liv.

Advokat Bjørn Haugen. Advokathuset Liljedahl

Frihet til å velge

Men hvorfor skjer det? Vårt Land skrev tidligere denne uken om rettferdig krig-tradisjonen, det filosofiske rammeverket for å forsvare militærmakt. Teorien ble først utviklet av kirkelæreren Augustin, på bakgrunn av et menneskesyn som sier at mennesket er fallent, og at konflikt derfor iblant er uunngåelig.

– Er grunnproblemet at mennesket kjenner lysten til det onde i sitt hjerte?

– Jeg har ikke hatt noen klienter som har vært onde i den forstand at de har handlet ut fra lyst. Normalen er at de ønsker det ugjort, de har bare ikke hatt kontrollen i øyeblikket, svarer Haugen, og mener både alkohol og tilgang på våpen er avgjørende faktorer. Han legger til:

– Jeg følger Luther her, eller slik jeg leser ham: Når man i kristen sammenheng sier at mennesket er grunnleggende ondt, handler dette om at mennesket ikke velger Gud. Men når det gjelder oss mennesker imellom, må vi derimot holde fast ved at vi har frihet til å velge om vi vil gjøre det gode eller det onde.

– Og den friheten blir borte i et militært system?

– Ja.

– Betyr ikke erfaringen fra Nürnbergprosessen, at militære også har et personlig ansvar, at det ikke holder å vise til at man fulgte kommandolinjene?

– Problemet er at du på forhånd er drillet i informasjon som gjør at du kanskje bruker hodet feil. Det er først etterpå, når du sitter med hele bildet, med sann kunnskap, at du er i stand til å vite om du faktisk handlet rett.

Det at noen andre skal definere hvem som er fienden, det vil jeg ikke være med på

—  Atle Haugen, adventistpastor

Særmerke

Kan det ikke tenkes at andre vet bedre enn en selv? Pastor og storebror Atle Haugen mener vi her er vitne til et særmerke ved adventistene:

– På mange måter kan du si at individualismen har stått sterkt i adventistkirken. Selv om lydighet er en kristen dyd, mener vi at du først og fremst har ansvar for å følge egen samvittighet og egen forstand.

– Men er det ikke i fellesskap at vi kommer til forstand?

– Jo. Men til syvende og sist er det du som har ansvaret for valget du tar, og det at noen andre skal definere hvem som er fienden, det vil jeg ikke være med på.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kultur