Kultur

Sondre Bratland øver seg på å leve et amputert liv

TONER: Med vemod måtte Sondre Bratland takke nei til en påskekonsert i Oslo. – Å slippe taket er blitt en så stor del av livet, sier han.

– Jeg øver meg i å leve et amputert liv.

Det er det første kvederen sier på vei opp trappa. I garderoben henger fortsatt kåpene til Elisabeth som han delte livet med i mer enn et halvt århundre. Der står det afrikanske strengeinstrumentet hun likte så godt at hun kjøpte det. I stuene ser vi bilder hun malte, og i siderommet lyser himmelsenga i hennes farger. Sondre Bratland sliter med å finne ord for savnet etter sin kjære. Han fulgte henne til graven i august i fjor.

– Amputert liv, hvordan kjenner du det?

– Det blir sagt at to skal være ett. Vi utfylte hverandre veldig godt, Elisabeth og jeg. Hun hadde en usedvanlig sans for det vi ser – for farger, forteller han og synes det ligner på sitt eget forhold til musikk.

Han husker de gikk sammen inn i et blåfarget meditasjonsrom på Modum Bad. Hun ble bare stående, og han så tårene hennes rant. Slik delte de opplevelser. Det var så selvfølgelig, helt til det ble borte. Det er som å bli amputert, som å miste en viktig del av sitt sanseapparat, forteller Bratland.

Sondre Bratland. Fotografert hjemme på Edland i Vinje, Telemark.

Dyrker ikke vemodet

Han advarer imidlertid seg selv mot å trykke på «vemodsknappen» for ofte.

– Det er ingen som blir glad for det. Jeg dyrker ikke vemodet.

Etter bestefar på morssida, har han gener som kommer godt med. På dødsleiet så bestefaren rundt på alle de sørgmodige ansiktene og sa: «Det er noe annet med meg som er så galt.» «Å, hva da?» «Jo jeg har fått den venstre foten oppå den høyre, og det er så ubehagelig.»

– Det humøret har jeg heldigvis arvet. Min tendens til å svitsje over på det lyse, gjør at noen synes jeg kan være flåsete og useriøs. Men jeg ønsker ikke å være seriøs hele tida. Kjære vene, hvor mye glede det finnes.

På vei fra kaffetrakteren inn i stua stopper vi opp ved det svøpte barnet over pianoet. Det er en speilvendt svart-hvitt versjon av Odd Nerdrum-motivet mange vil kjenne fra Bratlands julealbum Rosa frå Betlehem.

– Slik jeg tolker det bildet, viser det at han kom til sitt eget og at hans egne tok ikke imot ham. Det er veldig ensomt, sier han.

Synger som aldri før

I gangen står en pappeske med bøker. Det er rester fra boksamlinga i Oslo-leiligheten han nettopp har solgt.

– Jeg driver og deler. Det gir en god en følelse å legge fra seg og dele det ut til ungene mens en har glede av det. Å oppleve at de ikke krangler om det, er fantastisk. Jeg er i den fasen hvor jeg må slippe taket, litt her og litt der. Når jeg nå måtte si nei til å spille med Nils Petter (Molvær) og Tore (Bruvoll) i påsken, så var det veldig vemodig. Å slippe taket er blitt en så stor del av livet, sier han.

Han synger som aldri før. Det er reisene som krevende. Hoftene som smertet dag og natt, er byttet ut.

– Jeg har ikke fått tilbake styrken, og det gir ingen glede å gå på ski. Jeg er fysisk redusert, men heldigvis går det an å synge, sier han.

Læremester på døra

En dag midt på 1980-tallet banket det på døra. Utenfor stod lastebilsjåføren og motstandsmannen Ragnar Vigdal fra Sogn, mest kjent for sin mestring av religiøse folketoner. Sondre Bratland hadde vunnet Spellemanspris for albumet Pilegrimens Songbog med bedehussanger. Bratland imiterer den strenge stemmen til Vigdal: «Jeg har hørt at du er interessert i de gamle kristne sangene. Nå har jeg hatt to hjerteinfarkt, og jeg kan ikke være den eneste som kan disse, så nå skal du lære.»

Det ble starten på en ti år lang sang mellom de to.

– Vanligvis er det eleven som kommer til læreren, men her var det motsatt, tilføyer Bratland.

Opptakene av de to er vel bevart i offentlige arkiv.

– Etter et opptak hører jeg han si: «Men dette, dette var fint. Vi har fått sangens gave du og jeg.»

Sondre Bratland. Fotografert hjemme på Edland i Vinje, Telemark.

Lærte fra mor si

I Irland møtte Bratland musikeren Seán Keane og fikk en CD av en avdød irsk sanger som minnet mye om Vigdals måte å synge på.

– Kanskje går våre musikalske røtter helt tilbake til de første irske misjonærene, spør Bratland.

I Irland fant han også melodiene til to av sine største suksesser «Gje meg handa di ven» og «Syng meg heim». Den siste melodien fant han da bøndene fylte Dublin med sine sanger på St. Patricks Day. Men de aller første sangene han lærte var fra mor si.

– Mor sang hele tida. I bygdene her var det ikke så mye hardingfele, men mange kvedere. Mor sang alt fra salmestubber til Einar Roses revyviser. Mine foreldre var det jeg vil kalle grundtvigianere; de var lyse til sinns, forteller han.

Av og til er han våken om natta. I natt kom han inn på en tradisjon som var sterk her på 1920- og 30-tallet, en visetradisjon som sitter som spikret i bevisstheten, forteller han og synger: «Eg var liten, sat ved åren mang ein mørke vinterdag. Bestemor satt og rugga i sin gamle kubbestol …»

– Det var måten å synge viser på i Vest-Telemark, ikke så ulikt country & western-måten med den nasale klangen. Den lærte jeg av mor mi.

Sondre Bratland. Fotografert hjemme på Edland i Vinje, Telemark.

Tante Brita satte spor

– Vigdal snakket om sangens gave. Du fyller fortsatt rommet og når rett inn i (...)

– Det er i hvert fall en stor del av meg Jeg tror kanskje det begynte med at jeg opplevde at noen sang for meg var liten, sier han og kveder igjen: «Å så vent et born (–) su rullan rullan lei. Su rullan bornet.»

Tante Brita Bratland satte spor. Han var mye hos henne på stølen. Om kvelden sopte hun jordgulvet og la einerkvister langs veggene for å holde mus ute.

– Jeg ble vekket av hennes sang til lukt av einerkvister og kaffe. Hun var barnebarn av kvederen Margit Tveiten, og fikk i oppdrag å ta vare på tonene etter henne. I kveld kom jeg på ei vise jeg ikke visste jeg kunne, en ballade på 30 vers. Et legeråd mot jurbetennelse som budeier har fått etter huldre, sier han og synger igjen.

Sondre Bratland. Fotografert hjemme på Edland i Vinje, Telemark.

Blå glede

Kaffen er blitt stående. Nå skjenker han i og byr på kringle. Han synker ned i sofaen. Og synger. Han bytter plass til kubbestolen og stemmer i med «Krist stod opp av døde» i en tone han mener er etter Ingebjørg Liestøl, en de andre kildene som har gitt ham så mye.

– Hvordan kan et slik vemodig tone være uttrykk for den religiøse gleden?

– Ja, det er det jeg kaller den blå gleden. Jeg snakket med forfatteren Halvor J. Sandsdalen om det. «Du må huske», sa han, «at den dypeste gleden er den som har et stenk av vemod i seg. Det andre er bare bråk og leven det.» Det samme sa de amerikanske musikerne som hørte meg synge i Heddal stavkirke – «Du synger blues, mann.» Det er den blå gleden, en trygg glede. Når du opplever noe gripende vakkert, er det slik for mange av oss at tårene er nærmere enn latteren.

Legger ikke lange planer

Det var som en dyktig Elvis-imitator bygdeungdommen først kjente ham. Da Hank Williams skulle tolkes på norsk, meldte Bratland seg og oversatte klassikeren «I’m so lonesome I could cry» til «Eg er einsam med min gråt».

– En gang skulle jeg ta bussen hjem. Da kommer en uteligger bort til meg på terminalen og sier: «Du aner ikke hvor mange netter du har hjulpet meg gjennom med den sangen.» Når jeg husker det øyeblikket, er det som hårene reiser seg på armen. At musikken har betydd noe for noen elendige, gir meg lyst til å fortsette.

I mai skal han møte Iver Kleive igjen til konsert i Borre kirke i Vestfold.

– Hva blir den neste plata?

– Det vet jeg ikke, men jeg får besøk av Erik (Hillestad) nå til lørdag. Han har vært en inspirator. Norsk musikkliv hadde sett annerledes uten ham. Jeg skal synge i pensjonistlaget her snart. Jeg har fått oppfordring om å gjøre flere sangkåserier der jeg forteller om møter med kilder og synger eksempler. Det er en fin utfordring å få. Men jeg legger ikke lange planer. Spør folk meg, sier jeg nå som far min sa – hvis jeg lever og har helsa, sier Bratland.

---

Sondre Bratland (83)

  • Folkemusiker og lærer.
  • Han har gitt ut 13 soloalbum og medvirket på 25 andre.
  • Bosatt i hjembygda Edland i Vinje, Telemark.
  • 7. mai har han konsert sammen med Iver Kleive i Borre kirke.

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur