– Vi vet vi har utfordringer på feltet, så vi må styrke det tilbudet vi har og vurdere nye når det kommer innspill, sier Kristina Torbergsen.
Hun er statssekretær i Kunnskapsdepartementet og svarer på Hilde Haualand tilstandsbeskrivelse.
Haualand er professoren som leder regjeringens tegnspråkutvalg. I Vårt Land mandag uttrykte hun sin frustrasjon over statens ivaretakelse av døve og hørselshemmede barns språklige rettigheter. Hun bekymrer seg for at de tegnspråklige arenaene blir færre og færre, og mener de fleste hørselshemmede sitter hver på sin tue i klasserom fullt av hørende barn.
«Villet politikk», oppsummerte Haualand.
– Dette er et dilemma. For da de statlige skolene fortsatt fantes, var det veldig mange foreldre som valgte sin nærskole. Det opplevdes nok vanskelig å flytte fra sitt etablerte nærmiljø, svarer Torbergsen i Kunnskapsdepartementet, som samtidig erkjenner at det er vanskelig å være en minoritet i majoriteten.
Villet politikk?
I 2011 bestemte Kunnskapsdepartementet at så godt som alle statlige grunnskoler skulle avvikles. Bakgrunnen var at de fleste hørselshemmede elever gikk på sin nærskole. Haualand mener døve og hørselshemmede barn på denne måten står i fare for å seile akterut sammenlignet med hørende barn.
Norges første døve professor peker særlig på språklig utvikling og utfoldelse, som er vanskelig om du som hørselshemmet barn er alene om å kunne tegnspråk i din klasse.
Statssekretær Kristina Torbergsen bemerker at avveiningen mellom «det familien ønsker og det tilbudet vi kan gi», er krevende. Samtidig er hun opptatt av at «det gjøres mye bra arbeid på nærskolene».
Hun trekker også frem Statped, som er departementets fagorgan og som skal ivareta barn og unge med behov for tilrettelagt opplæring. Statped tilbyr blant annet deltidsopplæring i tegnspråk, som Torbergsen mener har blitt styrket siden de statlige skolene ble bestemt skrotet for elleve år siden, og som er ment å sikre at tegnspråkbrukere får et tegnspråklig miljø der man kan kommunisere uanstrengt.
– Å være del av et tegnspråklig miljø er et helt sentralt tiltak, slik at man kan utvikle både språk og et eget fellesskap. Men så må det også jobbes godt i det ordinære skolemiljøet. Det å være den ene som har et annet språk enn resten, vil naturligvis være en utfordrende situasjon, sier hun.
[ Varsko om norsk tegnspråk: – Frykter store sosiale problemer ]
– Avviser ingenting
– Hilde Haualand frykter store sosiale problemer som resultat av at de tegnspråklige arenaene blir færre. Har hun et poeng?
– Det er som sagt et dilemma. Foreldre som får et døvt barn og som ønsker en annen tilrettelegging, må ta et valg om de vil bo i hjemkommunen eller flytte, sier statssekretær Torbergsen.
I noen av landets største kommuner finnes det også tilrettelagte skoler for tegnspråklige elever fra omkringliggende kommuner, påpeker hun.
Mange blir værende i sitt lokalmiljø. At nærskoleprinsippet har vært et rådende prinsipp for Kunnskapsdepartementet det siste tiåret, henger blant annet sammen med at mange foreldre med barn med særskilte behov, foretrekker nærskolen. Fordi døve og hørselshemmede barn er spredt rundt i hele Norge, er den tegnspråklige overføringen på arenaer der barn kan møte tegnspråk på daglig basis, svært sårbar, slår Språkrådet fast i sin språkstatusrapport for 2021.
Språkrådet skriver at «situasjonen knyttet til de språklige rettighetene til barn og unge er urovekkende», og opplæringsloven slår fast at elever med tegnspråk som sitt førstespråk har «rett til grunnskoleopplæring i og på tegnspråk».
Det å legge ned statlige døveskoler er en pendel som i noen tilfeller har blitt strukket for langt
— Odin Adelsten Aunan Bohmann, statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet
– Får alle barn rettighetene de har krav på?
– Du skal få oppfylt dine krav på deltidsopplæring og på skolen. Så i utgangspunktet, ja. Men det kan være forskjell på små og store kommuner på hvor langt man klarer å tilby et godt nok tilbud, erkjenner Torbergsen.
Professor Hilde Haualand etterspør regionale tilbud, men vil ikke tilbake til de internat-lignende døveskolene.
– Vi tar med oss problemstillingene, avviser ingenting og diskuterer med Statped hvordan tilbudene kan bli bedre. Språkpolitikk er hele tiden under utvikling, svarer Kunnskapsdepartementets utsendte.
[ Norges Døveforbund ber NRK tale til døve ører: – Vi føler oss som en mindreverdig gruppe ]
Anerkjenner problemet
Kultur- og likestillingsdepartementet har det overordnende ansvaret for norsk språkpolitikk. I deres proposisjon til språklov, som det denne uka er ett år siden ble formelt vedtatt i Stortinget, skriver de at dersom døve og hørselshemmede ikke har tilgang til tegnspråk, kan det ende med språkdeprivasjon. Det vil si mangel på fullverdig språk, noe som kan få alvorlige følger for både opplæring og sosialt liv.
– Dette er et reelt problem vi tar på største alvor, forsikrer Odin Adelsten Aunan Bohmann, statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet.
Han forteller at «mye av det Haualand peker på» er bakenforliggende årsaker til at Tegnspråkutvalget ble nedsatt. Utvalgets mandater er å danne grunnlag for en fornyet tegnspråkpolitikk, og «sikre at så mange som råd kan delta i samfunnet på like vilkår».
– Hva tenker Kunnskapsdepartementet om at utvalgets leder er såpass tydelig i sin kritikk av gjeldende språkpolitikk?
– Jeg forstår henne godt. Det er også viktig for regjeringen og samfunnet i sin helhet å forstå hva norsk tegnspråk er og hvordan situasjonen er for døve. Selv om lovene har forsterket seg, pekes det på reelle problemstillinger. Det å legge ned statlige døveskoler er en pendel som i noen tilfeller har blitt strukket for langt. Det å ivareta tegnspråk i grunnskolen, må vi ta på alvor. Når vi får informasjon som dette, er det en tydelig og klar bestilling, svarer Kristina Torbergsen.
– Språkloven skal vi være gode på å følge opp, både overfor vårt eget departement og alle andre. Men før vi skal iverksette tiltak, er vi nødt til å ha råd fra feltet.
Tegnspråkutvalget har frist til å overlevere sin rapport 1. juni 2023.
– Kulturdepartementet, Språkrådet og lederen av Tegnspråkutvalget bekymrer seg alle for konsekvensene dersom døve og hørselshemmede ikke får tilgang til tegnspråk. Kan dere garantere for barns språkrettigheter når arenaene forsvinner?
– Det er tusenkronersspørsmålet … Språkdeprivasjon er et reelt problem. Forskning viser sammenhenger mellom psykisk helse og mangel på språk. Men det er et dilemma her: Behovet for et språkmiljø på den ene siden, og det at få foreldre og politikere ønsker rene døveskoler. Det er en balansegang vi må bruke mer tid på.
