– Jeg opplever at kristenbås-konseptet er et spøkelse fra fortiden.
Oddi Nessa, frontfigur i bandet Salvation Street på begynnelsen 2000-tallet, forteller at han ble introdusert for fenomenet da han «fant Gud i begynnelsen av 20-årene».
– Det var ikke før jeg kom inn i den kristne kulturen at jeg ble kjent med begrepet kristenmusikk. Vi reiste rundt og spilte for masse kristne folk. Men vi følte at vi hadde noe å komme med utenfor også. Vi ville ikke spille musikk for bare kristne, vi ville spille musikk.
– Ikke en døråpner
I Vårt Land fortalte Humming People-vokalist Joakim Solbakken i forrige uke at han med sitt ferske prosjekt ikke vil plasseres i bås som kristen-artist. Han var tydelig på at visse merkelapper setter hindringer.
Selv om Oddi Nessas forkynnende bandprosjekt fikk lovord i nasjonal presse, og så sitt snitt til å forsøke og selge ut utendørsarenaen Valle Hovin et par år senere, er også eks-vokalisten klar på at kristen-stempelet ikke akkurat var noen døråpner.
– Vi møtte noen stengte dører på festivaler. Det var folk som digga musikken, men som luktet kristenmannsblod. Så det var et hinder, sier Nessa.
Samtidig mener han bandet ble misforstått, og opplevde å bli satt i en bås som ikke harmonerte med prosjektet. I kjølvannet av utgivelsen av den kritikerroste andreplata, ble Salvation Street i 2003 invitert til NRK-programmet Lydverket. I et lengre innslag på statskanalens musikkflaggskip ble det diskutert hvorfor bandet tross høye terningkast, ikke var særlig kjent.
– Jeg vil ikke si at vi definerte oss som kristent band, men vi ble det. Hos Lydverket sa vi også at vi ikke var et «kristent band», men et band som sang om ting vi var opptatt av, forteller Nessa, som opplevde et vel enøyd fokus på bandmedlemmenes tro.
Han minnes riktignok best en kommentar fra Asbjørn Slettemark, et av bransjefjesene som ble spurt om noen refleksjoner: «Enten du ber morgenbønn eller drikker blod til frokost, det er musikken det handler om».
– Skillelinjene blir mindre
Er det én ting Nessa sitter igjen med fra sin tid som kristenrocker, er det nettopp et ønske om at kunsten skal være fri for kvelende forventninger.
– Uansett hvilken vei du velger å gå, enten du synger lovsang eller spiller metall, så er heldigvis hele den kristenmusikk-greia i ferd med å legges død. Se på Gabrielle og Trygve Skaug, du går ikke rundt og tenker på bakgrunnen deres.
Samtidig som Norge blir mer og mer sekularisert, bemerker Nessa at Norge blir et mer og mer tolerant samfunn. Foruten Skaugs suksess, trekker han frem Karpes «PAF.no», en låt som lenge var Norges aller mest strømmede låt – og som stadig ruver på Spotify-toppen – der «Allah, Allah» utgjør den sentrale delen av refrenget.
– Skillelinjene i musikkverdenen har blitt mindre blant annet på grunn av streaming, og det er et mye større utvalg.
Det var folk som digga musikken, men som lukta kristenmannsblod. Så det var et hinder
— Oddi Nessa, tidligere vokalist i Salvation Street
– Annen innpakning i dag
Olav Solvang, forfatter av 600-siders verket Rytmer rett i hjertet: en beretning om den kristne populærmusikkens historie, mener lovsangen har tatt over for kristne band.
– Fra slutten av 1990-tallet begynte amerikansk-inspirert lovsang å ta over. Det ble mer snakk om å ha egne lovsangsledere, gjerne med et lovsangsband. En del kristne band som var gode og stod på egne bein, tilpasset seg dette, sier Solvang.
Han tror også at mange kristne artister i dag vil fremstå mer nøytrale, og at de fleste i det lengste forsøker å unngå merkelappen «kristenband». Flere band som spilte mye på musikkfestivalen Skjærgårds og ga ut på kristne plateselskaper, har prøvd å jobbe seg ut av «sjangeren», påpeker Solvang, som tror flere har opplevd merkelappen som en slags tvangstrøye.
– Mitt inntrykk er at de som ville blitt kalt kristenband tidligere, i dag har en annen innpakning og ikke driver med forkynnelse, sier han.
– Hvordan ville et band som Salvation Street blitt tatt imot i dag?
– Jeg tror de ville blitt tatt imot som et «vanlig band». Behovet for å plassere band som kristne er ikke så mye til stede lenger. Toleransen er stor for å mene det ene eller det andre.
[ «Slappe» frikirker fratar lovsangskomponister betaling ]
KrFs kristenrocker
– Det var tider, for å si det sånn.
Slik beskriver KrF-politiker Dag-Inge Ulstein sin fortid som kristenrocker. Han var frontfigur i Elevate, et band som til stadighet skiftet navn. «Vi vil lage god kristen musikk med tydelige tekster. Vi gidder ikke å pakke inn budskapet», sa en 24 år gammel Ulstein til Sambåndet i 2004. I dag kjenner han seg ikke helt igjen i visjonen.
– Vi skrev musikk som ikke bare var kristen, og som vi ville skulle høres av mange. Det kristenrock-ordet har jeg aldri følt noen sterk tilknytning til.
På et tidspunkt i 2012 var «Bittersweet» NRK P3s mest spilte låt. Selv om Elevate da var blitt til Electic City – som året etter opptrådte på Spellemann – var det ifølge Ulstein ingen store endringer i materialet, og troen var den samme som da de var på lndremisjonens landsungdomsstevne i 2004.
– I fjor opptrådte vi på Utenriksdepartementets julebord. Det var en stor opptur, men jeg tror vi avslutta karrieren der.
[ Humming People-vokalist: Ikke sett meg i bås som kristen-artist ]
Ungdommelig overmot
– Jeg husker jeg overhørte en dørvakt: «Det var jo et bra band. Skulle ikke tro det var kristent».
Lewi Bergrud var vokalist i bandet Expect – med blant andre Stjernekamp-vinner Knut Anders Sørum – som lenge utelukkende spilte i menigheter og på kristenfestivaler. Etter hvert begynte de å spille på utesteder, og vitnesbyrd mellom sangene var et naturlig innslag mellom låtene selv da.
Bergrud erkjenner at det kanskje var et snev av ungdommelig overmot involvert.
– Vi skjønte nok ikke hvordan man skulle porsjonere det. Det ga et visst kick å spille en tøff låt, og så komme med et tydelig vitnesbyrd.
Selv om han er tydelig på at Expect la et godt fundament for musikerkarrieren, mener han å ha et mer voksent forhold til tro i dag. Han forteller at han er mindre direkte, og føler seg mer frem.
– Jeg har gått en skikkelig runde. Troen er aldri borte, men jeg kommuniserer på en annen måte. I dag spiller jeg minst i kristen sammenheng, men det skinner gjennom hva jeg tror på. Jeg har lært at det dreier seg mer om hele livet.
– Et råd til unge kristne artister i dag?
– Jeg synes folk forvalter det bedre nå enn da. Det kryr av dem på The Voice og andre steder. Jeg tror publikum ønsker folk som er ekte og troverdige, men det må ikke nødvendigvis komme så direkte frem i musikken, sier Bergrud, som i dag ikke kan komme på et eneste profilert kristent band.
[ NRK-profil konkurrerer med egen arbeidsgiver ]
