«Den dårlige omsorgen for kvinner som nettopp har født, er helt vill»

– Å få flest mulig innvandrerkvinner i jobb er den viktigste likestillingskampen i Norge i dag. Det finnes titusenvis av kvinner som ikke er i fast arbeid, noe som blant annet fører til økt barnefattigdom.

Forfatter og VG-kommentator Shazia Majid er tydelig på at den viktigste friheten er økonomisk uavhengighet, og at 8. mars aldri vil bli irrelevant.

– Vi trenger en markering fordi det er så lett å tro at vi ikke trenger å kjempe mer, at alle kamper er tatt. Jeg har vært veldig opptatt av at vi har en ny generasjon som ikke vet hvor vanskelig det har vært å få de frihetene vi har i Norge, og at vi må stå opp for dem hvert år, hele tiden.

[ Anmeldelse: Dette er serien som vant de ukrainske velgernes hjerter ]

Minoritetsperspektiv

Også tidligere kultur- og likestillingsminister Abdi Raja fremhever minoritetskvinner, og mener det er klokt med to innganger til en dag som 8. mars. Han bemerker at kvinner fremdeles tar mesteparten av husoppgavene og oftest ofrer sine karrierer.

– For minoritetskvinner er situasjonen langt mer dramatisk. I flere hjem er det fortsatt diskusjon om jenter skal få delta på fritidsaktiviteter, om hvilke bekledning de skal, og om hvilke ekteskap de skal inngå. Dette er grunnleggende friheter som mange ikke nyter. Så for minoritetskvinner er vi ikke i nærheten av likestilling slik vi snakker om likestilling for majoritetskvinnen, sier han.

Bokaktuelle Molly Øxnevad er også opptatt av minoritetsperspektivet. Hun gikk i Vårt Land nylig hardt ut mot Rikshospitalet for deres behandling av transpersoner, og er ikke i tvil om hva hun mener er den viktigste kampsaken i 2022.

– Inkludering av og likestilling for transpersoner. Transkvinner er på en grunnleggende måte kvinner, og derfor hører de til i toget. Det er mange som ikke har lyst til å ha transkvinner med, noe som er både transfobt og diskriminerende.

– Umyndiggjørende

– Nei, det blir vel ikke noe 8. mars-tog i år heller, nei. Jeg føler at skal man gå i tog, så må man stille seg bak hele pakka, og det gjør ikke jeg, sier Vebjørn Selbekk.

Årets hovedparole er «abort er kvinners valg – avskaff nemndene nå!», og er ikke akkurat på linje med Dagen-redaktørens standpunkt i den saken.

– Jeg kan ikke stille meg bak de kravene kvinnebevegelsen har på de områdene der, sier han, samtidig som han vil understreke at han «støtter likestillingstanken».

– Den viktigste saken for meg er solidaritet med kvinner som blir utsatt for vold. Det er mye forferdelig som gjøres mot kvinner av menn i hele verden, og det finnes fortsatt mange undertrykkende og umyndiggjørende lover.

Poet og samfunnsdebattant Sarah Zahid, som sitter i Ytringsfrihetskommisjonen sammen med Selbekk, mener kvinner generelt sliter med å bli tatt på alvor.

– På dager som 8. mars er det viktig å reflektere over kvinners situasjon både lokalt og internasjonalt. På verdensbasis foregår det fortsatt barneekteskap, og mange jenter får ikke skolegang. Når det gjelder Norge, er jeg opptatt av lønn og trakassering i arbeidslivet.

[ Disse talentene vil prege norsk politikk og kulturliv i 2022 ]

Opptatt av språk og makt

Også kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen trekker frem arbeidslivet.

– Jeg er opptatt at kvinner skal leve frie og selvstendig liv, og da er arbeidslivet sentralt. Vi må kjempe mot ufrivillig deltid og midlertidighet i arbeidslivet. Det vil kunne bety mye for manges mulighet til å leve frie liv, sier hun.

I anledning årets kvinnedag, reiser Helene Uri til Bergen for å holde foredrag om «språk, makt og ubevisste fordommer».

– Jeg er interessert i å kapitalisere på min stilling som undertrykt menneske i dette samfunnet.

Dersom hun skulle ha malt sin egen parole, hadde nettopp språk og makt trukket det lengste strået.

– I verdenssammenheng er ikke det det viktigste, men mitt hovedpoeng er at språket former oss. Språk er så grunnleggende, og dermed veldig viktig, sier hun.

Uri er i disse dager aktuell med boka Kvinnenes by. En feministisk guide til Oslo. Sammen med Marta Breen og Hilde Østby skriver hun om kvinnene som har fått hovedstadsgater oppkalt etter seg. Syv ganger så mange menn som kvinner har nemlig fått æren, og «Flere kvinner i veien – flere kvinnenavn på gater og torg!» er blant årets paroler.

– Så det er litt morsomt at jeg skal til Bergen på tirsdag, der de har bestemt at ingen nye gater skal oppkalles etter menn.

[ Sanna Sarromaa: – Klart jeg er medskyldig. Barnas smerte er forårsaket av meg ]

Internasjonal solidaritet

– Selvsagt skal jeg gå i tog. 8. mars er en kjempeviktig dag. Historisk for å feire kampene som er vunnet, og for å takke formødrene og forfedrene som jobbet frem rettighetene. Men det er også en dag for å rette blikket fremover, å se på hvor vi ikke er i mål, sier Susanne Kaluza, daglig leder for Stiftelsen Litteraturhuset i Oslo.

Hvilken parole hun skal gå under, har hun ikke bestemt seg for ennå. Hun er klar på at hovedparolen er viktig, og vurderer også å gå under parolen som krever bedre tilbud til kvinnelige innsatte.

– Men det som føles mest prekært, er vern om kvinner på flukt. Jeg synes internasjonal solidaritet alltid er en av de viktigste sakene, og det er ekstra viktig nå. Og det gjelder ikke bare situasjonen i Ukraina.

Også biskop Solveig Fiske – som minnes rabalderet det skapte da hun som teologistudent tidlig på 70-tallet gikk under parolen «Kirka trenger flere kvinnelige prester» – har et globalt blikk på kvinnedagen.

– Den viktigste kampsaken i mine øyne er rettferdighet og likestilling for kvinner verden over. Jeg liker tradisjonen med å løfte blikket universelt.

[ Ut mot Rikshospitalet: – Transpersoner føler at de egentlig ikke burde finnes ]

– Hårreisende nedbygging

Elin Ørjasæter ved Høgskolen Kristiania vil på sin side rette blikket til landets sykehuskorridorer, der hun mener å se en hårreisende nedbygging.

– Nybakte mødre blir kastet ut av sykehuset før de kan blunke. Jeg var ikke klar til å dra hjem før etter fem døgn, og jeg hadde en normal fødsel og barselperiode. Den dårlige omsorgen for kvinner som nettopp har født, er helt vill.

Også forfatter og filmskaper Adel Khan Farooq har et slags foreldreperspektiv, men tenker spesielt på sin mors generasjon.

– I lang tid har hun ikke blitt sett som norsk nok. Kvinnekampen er til uavhengig av etnisitet, aldersgruppe og posisjon. Det er jo gjerne sånn at jo eldre du blir, desto mindre føler du at saker angår deg. Men skal man ha kvinnekamp, må den gjelde fra barn til pensjonist.

Samtidig som han er rask med å bemerke at han ikke har kjent kvinners kamp på kroppen, ser han noen likheter med de utfordringene han selv har møtt på.

– Som minoritet kjenner jeg meg igjen. Uten å være kvinne, tenker jeg at den kampen er veldig lik. Det er ikke det at jeg er i en kamp, men jeg tenker på følelsen av å jobbe hardere for de samme mulighetene.

Blir med datteren

Aslak Sira Myhres yngste datter har invitert ham med på årets togferd. Hvilken parole han skal gå bak, bestemmer han seg gjerne ikke for før han ankommer Youngstorget i Oslo.

Han er derimot klar på viktigheten av dagen.

– Så lenge det finnes kvinneundertrykking, er 8. mars viktig. Det at Norge er det samfunnet vi er, er ikke et resultat av en geografisk plassering eller kulturelt medfødt holdning, men av politisk kamp. Kvinnebevegelsen og 8. marskomiteen er blant de viktigste faktorene som har gjort Norge til det det er.