– Transpersoner føler at de egentlig ikke burde finnes

– Jeg prøver å få fram at transpersoner er folk, og at de har behov for grunnleggende menneskerettigheter, sier forfatter Molly Øxnevad.

Hun har skrevet romanen Feminin gange, som utgis i dag. I boka kjører fortelleren Tor og ekskjæresten Liam fra Stavanger til Oslo i en skranglete varebil. Liam har nemlig time på Rikshospitalet. Sykehuset skal vurdere og bestemme om han skal få tilbud om kjønnsbekreftende behandling eller ikke (se faktaboks).

– Det er helt tullete at folk ikke får bestemme over kroppen sin selv. Selvfølgelig må transpersoner få nødvendig helsehjelp. Å ikke gi transpersoner grunnleggende menneskerettigheter, er det samme som å fjerne menneskerettigheter fra en hvilken som helst annen minoritetsgruppe. Det er forferdelig, sier Øxnevad.

Pasienthistorier

I arbeidet med romanen intervjuet Øxnevad ni transfolk som hadde vært innom eller gjennom Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet. Romankapitlet der Tor og Liam er på sykehuset, er ifølge forfatteren en realistisk skildring av utredningstimen. Liam får en rekke spørsmål – blant annet om seksuelle fantasier, om han liker blått eller rosa best, og om han kan gå over gulvet. Legen observerer ganglaget, og noterer.

– De oppfører seg nedlatende og trakasserende på Rikshospitalet, pasientene fortalte at de ble møtt med grove og diskriminerende spørsmål. Riksen ødelegger liv når de holder på slik, hevder Øxnevad.

Rikshospitalet er forelagt kritikken, men ønsker ikke å uttale seg om saken. Tidligere denne måneden skrev Aftenposten at Rikshospitalet nå skal undersøke historiene til 1.200 pasienter. Målet er å skaffe en oversikt over alder og kjønn, men også hvor mange som får avslag på, dropper ut av eller fullfører behandlingen. Også pasientenes helse i etterkant av behandlingen skal kartlegges nærmere.

Selvmord

Øxnevad tar til orde for å legge om hele behandlingstilbudet. Desentralisering er et stikkord: Hun vil gi fastlegene mer makt, og påpeker at leger per i dag kan dele ut hormoner på resept i form av p-piller, men ikke hormonbehandling til transpersoner.

– Transpersonene ender opp med å føle at de egentlig ikke burde finnes.

Transpersoner har verre psykisk helse enn resten av befolkningen, viser levekårsundersøkelser fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. I en 2020-rundspørring oppga cirka én av tre transpersoner at de hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

---

Kjønnsbekreftende behandling

• Kjønnsidentitet er en persons opplevelse av å være kvinne, mann, både kvinne og mann, eller ingen av delene, skriver Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
• Bufdir definerer ordet transperson som et paraplybegrep for folk som har en identitet som uttrykker et annet kjønn enn det som ble registrert for dem ved fødsel. Cis-personer er folk som føler seg som kjønnet de ble registrert med da de ble født.
• Ordet transkvinne brukes vanligvis om en som ble registrert som mann ved fødsel, men som har kvinnelig kjønnsidentitet. Det «motsatte» gjelder transmenn. En ikke-binær transperson har verken mannlig eller kvinnelig kjønnsidentitet, ifølge Bufdir.
• Kjønnsbekreftende behandling er en hormonell og/eller kirurgisk behandling og/eller psykoterapi for at en person skal kunne leve som kjønnet vedkommende føler seg som.
• I Norge vurderer og avgjør Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet om en transperson har rett på behandling eller ikke. Voksne pasienter må ifølge tjenesten være forberedt på å få spørsmål som kan oppleves som private og intime. «Under utredningen er det viktig å kartlegge pasientens livsområder, også seksualitet, som er et av livsområdene behandlingen har stor innvirkning på», skriver lederne ved NBTK i Sykepleien.
• Transpersoner har lavere helse og livskvalitet enn andre, viser en 2020-undersøkelse fra Bufdir. 21–30 prosent av spurte transpersoner hadde vært langtidssykmeldt det siste året. Mellom 69 og 76 prosent har hatt selvmordstanker.

Kilder: Bufdir, Store Norske Leksikon, FN.

---

Mener Danmark er lenger framme

Forfatter Øxnevad vokste opp i Stavanger, men bor for tiden i Viborg i Danmark.

– Jeg har ikke selv klart å komme meg til behandling i Norge, men jeg har klart å få behandlingen jeg har behov for i Danmark.

Øxnevad mener helsetilbudet til transpersoner er bedre på enkelte klinikker i Danmark. Dansker kan dessuten velge et tredje kjønnsalternativ i passet. Likevel: Forfatteren mener Norge stort sett har kommet lenger på den juridiske fronten. Her tar det eksempelvis kortere tid å endre juridisk kjønn og navn, og det er gratis.

[ Biskop med ros til navneskifte-liturgi ]

– Hvordan er holdningene til transfolk i Danmark, sammenlignet med i Norge?

– Nå tilhører jeg et internasjonalt studentmiljø som er veldig aksepterende. Men jeg får fæle ting slengt etter meg på gata. Så ikke vet jeg – jeg får ikke de samme tingene slengt etter meg i Stavanger.

---

Molly Øxnevad

• Forfatter (f. 1996) oppvokst i Stavanger og bosatt i Viborg i Danmark.
• Debuterte med romanen En sånn rød amerikansk scooter (Gyldendal) i 2020.
• Aktuell med romanen Feminin gange (Forlaget Oktober).

---

Kan være eneste i Litteratur-Norge

Tor er jeg-fortelleren i Feminin gange: En cis-mann som forsøker å støtte eksen, som er transmann. For Øxnevad viser begrepet transmann til en som ble registrert som kvinne ved fødselen, men egentlig er mann.

– Jeg valgte den synsvinkelen fordi jeg ikke er transmann selv. Jeg vet ikke hvordan det er å være transmann, men jeg vet hvordan det er å ikke forstå hvordan det er å være transmann.

Øxnevad mener transkvinner er mer synlige i mediebildet enn transmenn. Men heller ikke transkvinner er særlig synlige. Ifølge forfatteren skyldes det hetsen transfolk utsettes for: De orker rett og slett ikke å uttale seg.

[ Unni (82) og Brith (85) holdt forholdet hemmelig i mange år ]

Det er heller ikke flust med transfolk i skjønnlitteraturen. I verdenslitteraturen reiser Virginia Woolfs Orlando (1928) mellom århundrer så vel som kvinne- og mannsidentitet. I nyere tid har Maggie Nelson skrevet om å starte familie med en transperson – memoaren Argonautene ble en bestselger og mottok kritikerprisen i USA for 2015. I forfjor kom Gulraiz Sharifs ungdomsroman Hør her‘a!, der lillebror Ali fra Oslo forteller at han er «født i feil kropp».

– Men hva med voksenlitteraturen, er dette den første norske voksenromanen som tar for seg kjønnsbekreftende behandling?

– Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at jeg ikke finner en eneste annen transkvinne som har gitt ut skjønnlitteratur på norsk for voksne. Jeg er den eneste jeg vet om. Det er kjempetrist at vi er i 2022, og at jeg er den første som får oppmerksomhet.

Jeg finner ikke en eneste annen transkvinne som har gitt ut voksen-skjønnlitteratur på norsk. Jeg er den eneste

—  Molly Øxnevad

---

Øxnevad anbefaler: Bøker om transliv

Torrey Peters: Detransition Baby. Roman, 2021.

– Denne boka handler om en transkvinne og en person som lenge har levd som transkvinne, men så detransisjonert (gått tilbake til sitt tildelte kjønn ved fødsel, journ.anm.), og gjort en tredje kvinne gravid. Veldig god bok!

Lou Sullivan: We Both Laughed in Pleasure. Dagbøker 1961–1991.

– Sullivan var transaktivist, og en av de første transmennene som fikk kjønnsbekreftende behandling, og som også var homofil. Han døde av aids. Dagbøkene har vært viktige for meg, selv om jeg leste dem først i fjor.

Leslie Feinberg: Stone Butch Blues. Roman, 1993.

– Det handler å være transmaskulin eller maskulin skeiv i etterkrigstidas USA. Hovedpersonen jobber på fabrikker, går på skole, og blir voldtatt. Utrolig bok!

Joan Roughgarden: Evolution’s Rainbow. Sakprosa, 2004.

– Roughgarden er biologiprofessor, og skriver om det kroppslige kjønnsspekteret som finnes i dyreriket.

---