– Da jeg var student – i urtiden på 1960-tallet, kom jeg over en bitteliten bok – bare 50 sider lang – med tittelen Menneskets vei efter den chassidiske lære. Det er Martin Buber som har skrevet den. Han er mest kjent for sin «jeg og du»-filosofi, men i denne boken henter han frem anekdoter fra hasidiske mestre på 1700-tallet, og følger opp med egne refleksjoner om hva det er å være menneske, sier professor emeritus Notto Thelle.
– Først må du nesten forklare: Hva er hasidisk jødedom?
– Det var en fromhetsbevegelse med røtter i Øst-Europa, en jødisk form for pietisme, kan man nesten si. De levde et enkelt liv, var ikke spesielt intellektualistiske, og ble til tider kritisert for sin ukonvensjonelle fromhet – noen var healere! De etterlot seg en skatt av muntlige fortellinger, ofte humoristiske, som røper en dyp livsvisdom. I dag lever dette videre i ortodoks jødedom, som gjerne oppleves innelukket og ultrakonservativ. Men Buber og andre forfattere har løftet fram flere sider ved denne tradisjonen, og gjort det tilgjengelig for hele verden.
---
Religiøse klassikere
- I en ny serie ber vi et knippe personer anbefale ny og eldre litteratur i sjangerne religiøs sakprosa og oppbyggelig litteratur, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
- I dag: Teolog Notto Thelle om Menneskets vei efter den chassidiske lære av Martin Buber (Aschehoug, 1963)
---
[ – Jeg har prøvd å legge inn "ingenting" i kalenderen ]
– Hva grep deg ved denne lille boken?
– Han skriver så enkelt og poetisk, presser ikke på med teologi, men henter frem en bibelsk visdom som treffer oss midt i livet. For meg åpnet han Bibelen på en annerledes måte, gjennom en ny verden av rabbinske fortellinger, av jødisk tro og ettertanke. Boken har derfor berørt meg dypt i min egen kristne søken etter tro og mening.
Buber har viktige ting å si om opplevelsen av Guds fravær i verden
— Notto Thelle
[ – Den kristne boka er kommet i vanry ]
– Hvordan kom du over den?
– Den ble nok litt omtalt da den kom ut i 1963. En jøde som heter Max Tau hadde et slikt stille nærvær i norske intellektuelle miljøer, og kanskje var det han som introduserte den? Men det var også en av mine professorer på teologisk fakultet, Johan B. Hygen, som hadde oversatt den. Uansett dukket den bare opp. Og for min del gjorde den at jeg også ble oppmerksom på andre jødiske tenkere, slik som Abraham Heschel, som skrev to små bøker i samme kategori: God in Search for Man – og Man in Search for God.
– Hva er det å si om Buber som tenker?
– Han er kjent for dialogfilosofien, der han spør: Hva er det egentlig å møte andre mennesker og den verden som omgir oss? Det vil si, ikke som objekter, men som et «du»? Emmanuel Levinas er en annen – og i dag kanskje mer kjent – formidler av denne retningen. Buber er dypere forankret i det religiøse, og han sier at når mennesker virkelig møtes, er Gud til stede som en usynlig gjest. Levinas legger større vekt på Gud som en fremmed, en som skjuler seg. Men også Buber har viktige ting å si om opplevelsen av Guds fravær i verden. I en av sine bøker, The Eclipse of God, beskriver han fraværet som Guds solformørkelse. Gud er ikke borte, men noe er kommet mellom oss og Gud.
[ «Kalenderen har fått større autoritet enn Bibelen». Stian Aarebrot anbefaler bok av Eugene Peterson. ]
