Kultur

«Lykkeland» får kritikk for bedehus-fremstilling: – Få i Stavanger kjenner seg igjen

BEDEHUS: NRK-suksessen «Lykkeland» får igjen kritikk for sin bedehusfremstilling. – Virker som det viktigste er å framstille miljøet som veldig lukket og livsfjernt, mener Sven Egil Omdal. Produsenten avviser kritikken.

Den NRK-sendte dramaserien Lykkeland forteller historien om oppstarten på det norske oljeeventyret. Den kritikerroste serien skildrer også et strengt bedehusmiljø i den vestlandske byen i tiden der Norge fant oljen.

Arne Augedal er lærer og pensjonist. Han har bodd i Stavanger og vært aktiv i kirkelige sammenhenger siden han kom til byen som 19-åring. Der andre sjokkeres over oljefunnets grådighet, synes Augedal det er sjokkerende hvor lite han mener det ser ut til at serieskaperne vet om bedehusmiljøet de skildrer.

Han reagerer på alt fra sittemøbler til oppmøte.

– I hvilket forsamlingshus i Norge satt man på slike trebenker på syttitallet? Og hvilket bedehusmøte i Stavanger på den tida hadde så dårlig oppslutning? Hvis det er serieskapernes mål å få det så tidsriktig som mulig, har de bommet grovt når det gjelder hvordan bedehuset framstilles, mener Augedal.

Den pensjonerte læreren spekulerer i om serieskaperne «ønsker å framstille bedehuset i et forunderlig og negativt lys».

Avviser kritikken

Det er ikke første gang noen reagerer på NRK-seriens bedehusskildringer. Da Anne Lise Ådnøy ble innsatt som biskop i Stavanger i 2019, kommenterte hun første sesong av NRK-serien allerede i åpningstalen. Hun var skeptisk til seriens skildringer av et kristent miljø.

.

– Dessverre møter jeg ofte folk som tenker at kristne miljø er trange. NRK-serien gjør grove forenklinger, og befester i første runde inntrykket av et snevert bedehusmiljø, sa Ådnøy.

Synnøve Hørsdal er produsent og administrerende direktør i Maipo Film, som står for produksjonen av Lykkeland. Hun hadde også ideen til serien i sin tid.

Hun går ikke med på at bedehusmiljøet er endimensjonalt skildret, og forteller at seriens manusforfatter har nær kjennskap til bedehusmiljøet gjennom oppveksten. Hun påpeker også at flere personer som tilhørte bedehusmiljøet gjennom 70-årene er intervjuet i forarbeidet.

– Hvis man ser hele sesong to av Lykkeland, vil man oppdage at bedehusmiljøet framstilles fra ulike ståsteder – og etter vår mening slett ikke kun negativt eller stereotypisk.

Hørsdal siterer fra Kristin Aalens anmeldelse i Vårt Land: «Heldigvis nøyer ikke manusforfatter Bølstad seg med bare klisjeer rundt kristne som er imot alt eller har enkle svar. Hun skaper religiøse og eksistensielle diskusjoner mellom personene». Aalen var begeistret for det hun mener er nyanserte fremstillinger av kristenmiljøet.

– Både miljøet og selve bedehuset har en tydelig utvikling i løpet av sesongens åtte episoder, hvor de går fra det mer gammeldagse og sparsommelige til et moderne bedehus med en større forsamling, bemerker produsenten.

.

– Typisk norsk fiksjon

Sven Egil Omdal har vokst opp i Stavanger. I 2020 utga han boka Byen som formet Norge. Den overraskende historien om alt vi kan takke Stavanger for. Der skriver han om hvordan Stavanger sterkt har påvirket fremveksten av det moderne Norge – lenge før oljen. Det handler både om politikk, næringsliv, kultur og kirke.

To av de store folkebevegelsene som formet det moderne Norge fra midt på 1800-tallet og fram til vår tid, hadde sin opprinnelse og sitt hovedsete i Stavanger. Både den kristelige lekmannsbevegelsen og avholdsfolket bidro sterkt til demokratiseringen av landet. De virket som tunge motkrefter mot de økonomiske og kulturelle elitene i Oslo.

Under oppveksten deltok Omdal i et betydelig mer liberalt kristent miljø enn det Lykkeland beskriver. De fleste stavangerungdommer gikk i slike temmelig liberale miljøer, forteller han.

– Hvordan reagerer du på framstillingen av bedehuskristendommen i Lykkeland?

– Den er typisk for all norsk fiksjon om bedehuskulturen, og er veldig svak på den måten at det virker som det viktigste er å framstille miljøet som veldig lukket og livsfjernt.

De tar dramaturgiske grep som jeg mener det ikke er noen grunn til å hisse seg opp over

—  Sven Egil Omdal

Omdal bemerker at man sikkert kunne finne elementer av lukkede miljøer, men at Stavanger var en kirkelig by med innslag av liberale miljøer som Ynglingen og KFUM.

– Men serieskaperne har ønsket å sette det på spissen. Det gjør de ved å skape et miljø som veldig få i Stavanger kjenner seg igjen i siden de flytter et bygdemiljø inn i et stort og sammensatt bybilde.

– Men du skriver om at vi fikk bedehusbevegelsen fra byen?

– Ja, om serien hadde gått tilbake til 1840-tallet da haugianere dominerte, eller til 1870-80 tallet, hadde det vært noe annet. I serien bruker de Betania som var Norges største forsamlingshus i sin tid. På 1960-tallet hadde Indremisjonen og Misjonssambandet virksomhet i det samme strøket, men lukkede bedehusmiljøer var det lite av.

.

Vanlige grep

Omdal tror de fleste er undrende til at slike miljøer fantes. Han minner samtidig om at Lykkeland er fiksjon, og at slike framstillinger ofte blir karikerte. Han har også forståelse for at det må tas fortellermessige grep.

– De ønsker å skape kontrast mellom de høyborgerlige bedriftseiermiljøene og det trange bedehusmiljøet. De tar dramaturgiske grep som jeg mener det ikke er noen grunn til å hisse seg opp over. Det er fiksjonens egenart at kontraster må fortettes og forsterkes. Blow-out-en på Bravo-plattformen skjedde heller ikke på den måten Lykkeland viser.

Stavanger var en by med høyere religiøs aktivitet enn andre byer, men det kom store endringer mot slutten av 1970-tallet. En undersøkelse gjort av sosiolog Pål Repstad viser at Stavanger i 1974 lå på et noe høyere nivå enn resten av landet når det gjaldt deltakelse i religiøse aktiviteter. Det året deltok 14 prosent av befolkningen i byen på gudstjeneste eller religiøse møter oftere enn én gang i måneden. I 2009 hadde dette tallet derimot sunket til 6 prosent.

I serien blir denne endringen vist blant annet ved at Betania blir gjort om til en bar.

De har valgt et snevert utsnitt av kristenlivet

—  Svein Helge Bergfjord, styreleder på Norsk Bedehusmuseum

Forståelig

– Serien vil framstille de raske endringene, men det var helt utenkelig at Betania ville bli gjort om til en bar på 1970-tallet.

Han bemerker at hensikten er å synliggjøre at den religiøse innflytelsen ble svekket. I denne perioden ble byen mindre religiøs enn resten av landet – og det skjedde i stort tempo, poengterer Omdal.

Lykkeland handler om bedehusbyens fall og oljeindustriens vekst. Jeg synes derfor ikke skildringen er mer misvisende enn mange andre med tanke på at det skal være framdrift i serien.

Snevert utsnitt

Kirkehistoriker Svein Helge Bergfjord er styreleder på Norsk Bedehusmuseum. Han har skrevet to bøker om bedehusets historie og holde på med en tredje. Han mener Lykkeland gir et ubalansert bilde av bedehusfolket.

– De legger for stor vekt på det pietistiske miljøet slik det var på 1940- og 50-tallet. Samtidig er det farget av det mørke og dystre ved bedehusfolket, sier han og peker på første sesongs historie om den unge jenta som nærmest blir tvangsgiftet.

– Slikt kan har forekommet, men de fleste aktive jeg kjenner, var ikke sånn, og i hvert fall ikke på 1960- og 70-tallet. Det er Arne Garborgs sitt bilde av det mørke fastland som henger igjen. Dermed får serien ikke fram det lyse og positive ved bedehuset som hadde stor betydning i Stavanger før olja kom.

Bergfjord peker på det vide spekter av kristenlivet i Stavanger.

– Serien fanger ikke bredden i byen som var Norges ytremisjonshovedstad. De har valgt et snevert utsnitt av kristenlivet.

– I hvilken grad kan man godta en slik fortetting og karakterisering for dramaturgiens skyld?

– Fiksjonen bør likevel ha en større refleksjonsdybde. Mange som ikke kjenner bedehuset, vil kunne tenke «se hvor stygge de var på bedehuset». Det er effektivt for dramatikken, men skal man vise fram et sant bilde av byen, må man få fram nyansene, og ikke tegne et bilde av en by som utelukkende var preget av konservative krefter, sier Bergfjord.


Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur