Ny sesong av «Lykkeland»: Hjerteskjærende om hvor grådige vi ble

I 2018 kunne vi se første sesong i NRKs dramaserie som levendegjorde et stykke norsk samfunnsutvikling. Amerikanere fra Texas lette etter olje i Nordsjøen, men ga nesten opp. I Stavanger fortvilte man fordi brislingen var fisket opp, hermetikkbyen forfalt og folk gikk arbeidsløse.

Høsten 1969 kom vendepunktet. Funn av olje ble starten på en velstandsøkning som vi nå tar som en selvfølge. Manusforfatter Mette M. Bølstad pakket på imponerende vis inn et vell av utviklingstrekk i et persongalleri som grep tak. Skikkelser fra by og land, rik og fattig, inn- og utland fram til 1972 ble mer enn pappfigurer: Anna Hellevik og broren Rein, pinsevennjenta Toril og hennes fromme mor Randi, rikingene Fredrik og Ingrid Nyman, sønnen Christian som ble dykker i Nordsjøen.

I sesong 2 er han gift med Toril, de har fått en datter og tar seg også av åtte år gamle Marius som hun fikk med en amerikaner.

[ Her er årets beste serier ]

Bravo-utblåsning

Bølstad og hovedregissør Petter Næss forflytter oss nå til 1977 da Ekofisk-feltet er bygd ut med en rekke plattformer. Anna Hellevik (Anne Regine Ellingsæter) har giftet seg med den amerikanske juristen Jonathan Kay (Bart Edwards) i Phillips Petroleum. Han inspiserer at aktiviteten i Nordsjøen foregår etter regelverket.

Det gjør den ikke. På Ekofisk råder en Klondyke-stemning. En dag i april kommer Rein Hellevik (Ole Christoffer Ertvaag) utslitt hjem fra plattform 2/4 B (Bravo). Han forteller Anna at det trikses med timelister for å ha nok folk på jobb, allerede neste dag må han ut igjen.

Dermed havner han midt i Bravo-utblåsningen, en ulykke som involverer flere av seriens skikkelser. Dyktige Anna blir hanket inn i Oljedirektoratet der hun regner ut hva det koster å stenge ned alle plattformer for å samle opp oljesølet. Journalist Stig fra Stavanger Aftenblad skriver en artikkel med overskriften «Grådighetens stygge ansikt» – som vektlegger amerikanernes skyld i misèren, men med Anna som kilde. Det får følger.

«Lykkeland» pendler mellom oljeutvinningens enøyde fokus på høyt tempo i kontrast til den like enøyde forkynnelsen til pinsevennleder Bengt

—  Kristin Aalen

Religiøse samtaler

Sesong 2 av Lykkeland pendler mellom oljeutvinningens enøyde fokus på høyt tempo i kontrast til den like enøyde forkynnelsen til pinsevennleder Bengt (Kim Atle Hansen) på bedehuset der Randi (Laila Goody) vanker. Pastoren tror at ulykker i Nordsjøen er Guds straffedom fordi vi er blitt for grådige.

Heldigvis nøyer ikke manusforfatter Bølstad seg med bare klisjeer rundt kristne som er imot alt eller har enkle svar. Hun skaper religiøse og eksistensielle diskusjoner mellom personene, som da åtte-åringen Marius får hjelp til å våge å la seg dukke under vann når han skal døpes i sjøen, eller da han lærer å ta igjen når han blir mobbet i stedet for å bli en martyr som tror han er Jesus.

Bedehusjenta Toril (Malene Wadel) er et interessant portrett av en troende som frir seg fra sin mors strenge livsstil. Sammen med Christian gjør hun bedehuset om til en bar der oljearbeiderne treffes på kveldstid. Men selv om Toril bidrar til byens kulturelle endring, tviholder hun på sine samtaler med Gud – skjønt de blir ekstremt vanskelige da en ny ulykke inntreffer. Alle ber om at deres kjære skal komme trygt hjem fra Nordsjøen – hvorfor blir ikke alle bønnhørt?

---

Dramaserie

Lykkeland

Regi: Petter Næss, Pål Jackman og Mikkel Sandemose

Manus: Mette M. Bølstad

Med: Anne Regine Ellingsæter, Paal Herman Ims, Malene Wadel, Bart Edwards, Pia Tjelta, Ole Christoffer Ertvaag.

Premiere søndag 2. januar på NRK

---

[ «Lykkeland» gjør grove forenklinger og befester inntrykket av et snevert bedehusmiljø ]

Kvinnesak

Bølstad har et klart feministperspektiv. Var det virkelig så vanskelig for en velutdannet kvinne å få jobb i 1977? Selv var jeg student den gangen, men jo, mannsdominansen var klar, noe sesong 2 får utmerket fram i scener fra Oljedirektoratet. Heldigvis møter Anna en sjef som ansetter henne til slutt.

Rikmannsfruen Ingrid Nyman (Pia Tjelta) erkjenner brått at hun hører til en generasjon utdaterte kvinner. Å drikke champagne med olje-hustruer som samlet inn penger til veldedighet, kjennes ikke lenger meningsfylt. Nå leter hun etter nye oppgaver.

[ Anmeldelse: Katastrofefilmen «Nordsjøen» kunne engasjert mye mer ]

Den største ulykken

De to siste episodene levendegjør tragedien på boligplattformen Alexander Kielland i mars 1980. Det gjør vondt å se iscenesettelsen av den største industriulykken i Norge noensinne, der bare 89 av 212 personer overlevde mens 123 omkom.

Regissøren får ypperlig fram hvor uforberedt arbeiderne var på å skulle redde seg ut da plattformen fikk slagside og kantret i løpet av tjue minutter etter at det ene beinet brakk i uværet. Livvester var vanskelig å finne, livbåtene håpløse å låre, bølgehøyden enorm da helikoptre og båter skulle forsøke å redde de som falt i vannet.

Her er hjerteskjærende øyeblikk som vil smerte enhver som var tett på hendelsene for over førti år siden. Men tragedien er respektfullt skildret og kan bidra til at alle vi som ikke ble personlig rammet, forstår hvor grufullt det må ha vært.

Anna Helleviks dom over det som skjedde, er at vi ble for grådige, derfor kunne en slik ulykke skje. En trøst er at Alexander Kielland-tragedien førte til en rekke forbedringer når det gjaldt sikkerhetsregler på oljeplattformer i Nordsjøen.