Lyset ovenfra

Det er noe magisk over jula. For noen er det nok å si julestemning og kos. Likevel er det som om juletida gjør det lov å spille på noen ekstra strenger, i konserter, filmer og litteratur, å vise ekstra varme og vennlighet, tørre noe du ikke nesten ikke våger, som om noe - ja, magisk - spiller inn. Som nøttene som hjelper Askepott. Kanskje er det en slags parafrase over juleevangeliet.

Vi kan bare prøve å leve oss inn i hvordan det må ha vært å være gjeter på Betlehemsmarkene den dagen og plutselig høre en engel si:

«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren».

For så å bli omgitt av en hærskare av engler. Det må vært å bli overrumplet av noe utenfra, ganske langt utenfor fornuft. Gjeterne sa: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.»

Kirkene i øst og vest utviklet seg på hver sin kant.

—  Turid Sylte, journalist

Tror vi på det?

Mange går i en kirke ved juletider, og mange tilslutter seg også fortellingen. Vi tror på det, men tror vi på det?

Spørsmålet kom i bursdagen til en venn. Han som spurte, var en kjent forfatter. Da han fikk høre at arbeidsgiveren var Vårt Land, gikk han rett på og spurte: Er du kristen? Og videre: Vil det si at du tror på det med jomfrufødsel og at Gud ble menneske?

Noe gjør at det da føles litt rart å svare ja. Det ene er at det jo er litt ubegripelig, slik livet selv er. Men det skurrer også i fundamentene av fornuft som preger kulturen vår, et protestantisk Nord-Europa. Dessuten er mye ved det å tro også vrient. Mange har opplevd at det stilles krav til en måte å leve på, som virker knugende og smal. Fordommer og fordømmelse har lurt like bak. Noen generasjoner måtte pugge katekisme og salmer, og noen har opplevd at de har fått passet påskrevet som ikke nok kristen, eller blitt skremt med en forestilling om evig pine. Til slutt kan det være det samme med kirken, selv om troen kanskje er der.

Samtidig kan det virke som spørsmål om tro har kommet inn i et åpnere landskap, fordi den er mindre påtvunget. Andre religioner har fått plass. Midt i fornuften kan mange savne noe, eller åpne for at det er noe mer - flere enn de som vil svare ja på om de tror.

[ De venter på Vårherre, ikke julenissen. De spiser vegankost, ikke ribbe. Og de søker ro midt i julestria ]

Det store bruddet

I 1054 skilte den østlige og vestlige kirken lag. Det som blir kalt det store skismaet, var en utvikling som hadde pågått over tid. Riker som falt, språk som gikk hver sin vei gjorde at kontakten også forvitret. Kirkene i øst og vest utviklet seg på hver sin kant.

I vest ble kirken splittet enda en gang da Martin Luther tok oppgjør med avlatshandelen og pavemakten. Fra 1520-tallet ble reformasjonen igjen splittet i flere bevegelser, slik at protestantene omfattet både lutheranere, kalvinister og gjendøpere.

I vest kom også opplysningstiden inn på 1600-tallet, som la stor vekt på fornuft og oppgjør med religiøse dogmer. Den østlige kirken ble preget av muslimske erobringer, og etter hvert kommunistisk styre, som gjorde kårene for kirken svært vanskelige i de kommunistiske landene.

Kanskje kan dette være en advents- og juletid da det er mulig å se noe nytt i det gamle.

—  Turid Sylte, journalist

Lyset fra Øst

Etter hvert har den mer ukjente «Østkirken» blitt en kilde til inspirasjon for mange kristne i Norge. Noe har handlet om at gudsrelasjonen ikke bare handler om dogmer og bibeltekst, men også om å erfare Gud i livet. Ikoner har funnet vei til norske vegger. Forskjeller i vektlegging og syn har vekket nye spørsmål og tanker, slik Erling Rimehaug formidler i et essay her i bilaget.

Noe av det vi gjør i årets adventsbilag er å titte inn i noen forskjeller mellom østlig og vestlig kristendom i synet på det julen handler om: At Gud ble menneske. Inkarnasjonen, som det heter. Selv om det teologer i øst og vest kan si er nokså likt, er det også forskjeller i tro og kultur, som selvsagt handler om mer enn teologi. Men det kan ha noe å gjøre med ulik måte å leve troen på og forskjeller i forståelsen av hva det vil si at dette guddommelige tok plass i vår virkelighet.

I disse dager står Vesten oppe i et oppgjør med mye. Vi ser at kolonitid og industrialisering har påført urfolk dyp urett, at måten naturressurser har blitt utnyttet på, ikke er bærekraftig og har skapt et skille mellom rik og fattig del av verden, og at bruken av fossil energi påfører hele naturen store problemer som man ikke så følgene av da maskinenes inntog ble sett på som rent framskritt.

[ Iblant når prestar har fortalt om lys og mørke frå talarstolen, har Hege måtta gå ut av rommet ]

Noe nytt i lys av det gamle

Kanskje kan dette være en advents- og juletid da det er mulig å se noe nytt i det gamle, i kirkens røtter, i utviklingen som har lagt føringer lenge før våre dager startet. Poenget med å se bakover, er ikke å forkaste alt det «nye», men å spørre om noe ble borte på veien som kanskje er viktigere enn det så ut som da det skjedde.

Uansett er advent en fin tid for å tenke litt på året som gikk, for å undre seg over det som skjedde og livet, og gjerne glede seg, og se fram til både jul og nye dager i et nytt år.

Og for den som tror på det guddommelige: La lyset ovenfra skinne over det hele.

[ Ser ulikt på inkarnasjonen: – I lutherdommen er det ikke så mye som er galt, men mye som mangler ]