Kjære Ragnar,
La meg begynne med å oppklare én ting: Jeg mener at drømmen om paradis har voldt, og fortsatt volder, mye skade. Både i en religiøs og ikke-religiøs sammenheng. Men jeg er ingen motstander av drømmer som sådan. Tvert imot.
Ingen drømmer, intet liv
Fremtidsdrømmene våre bidrar til å motivere oss til handling, og kaster mening og verdi over nåtiden.
Grunnen til at noe i det hele tatt kan fremstå som gledelig, irriterende, oppløftende eller truende, er at vi mennesker har ønsker og mål for fremtiden.
Ta koronaviruset. Det er en del av naturen, det er verken godt eller dårlig, det bare er. Det er fordi vi mennesker ønsker å leve og være friske, også i fremtiden, at dette viruset fremstår som en trussel, som et onde vi må gjøre alt vi kan for å overvinne.
Dersom vi var likegyldige til menneskehetens fremtid, ville vi bare nikket og sagt «ja vel, så la døden komme og ta oss».
Jeg har mer sansen for den franske eksistensialismen, som oppfordret til å forsone seg med angsten framfor å flykte fra den
Angsten er håpets bakside
Som kilde til mening, verdi og motivasjon er drømmene våre en forutsetning for et godt og meningsfullt liv. Samtidig er de kilde til mye uro, sorg og skuffelse. For det vil alltid hefte en usikkerhet ved fremtiden. Vi har ingen garanti for at drømmene våre vil la seg realisere. Vi kan mislykkes med våre prosjekter.
Noen filosofer, som stoikerne og Schopenhauer, har rådet oss til å kvitte oss med fremtidsdrømmene, for slik å oppnå sjelero. Problemet er da at man samtidig tapper livet for mening og verdi. Derfor har jeg mer sansen for den franske eksistensialismen, som oppfordret til å forsone seg med angsten framfor å flykte fra den.
Hägglund viderefører denne tanketradisjonen når han insisterer på at drømmen om komplett sjelefred ville vært en nitrist affære om den lot seg gjennomføre i praksis.
[ – Snakker vi samme språk? Les intervju med Melsom og Bergem her ]
---
Brevveksling
- Dette er tredje og siste del av en brevveksling mellom Kaja Melsom og Ragnar Misje Bergem, hvor de i tre omganger diskuterer Martin Hägglunds bok This Life: Secular Faith and Spiritual Freedom, en bok som ble et slags internasjonalt fenomen da den utkom i 2019.
- Martin Hägglund (f. 1976) er en svensk filosof som er ansatt som professor i litteraturvitenskap ved prestisjefulle Yale University. Han har skrevet fire bøker, og hans arbeid har vært gjenstand for debatt på flere store konferanser.
- Kaja Melsom er forfatter og filosof ansatt i Human-Etisk Forbund. Hun har vært fast inventar i Verdibørsens filosofipanel, og i 2017 ga hun ut boka Den fordømte friheten.
- Ragnar Misje Bergem er Misje postdoktor på MF vitenskapelig høyskole, for tiden bosatt i Paris. Han arbeider med forskning innenfor systematisk teologi. I 2019 ga han ut boka Politisk teologi.
- Resten av brevene og et intervju kan leses på vl.no/brev
---
Det beste er det godes verste fiende
Den drømmen som skremmer meg, er drømmen om en perfekt tilværelse, rensket for enhver mangel og smerte, slik den blant annet manifesterer seg i de religiøse paradisforestillingene. I hvert fall hvis den presenteres som noe oppnåelig – i dette livet eller det neste.
[ – Er det mulig å være en ekte troende uten å nedvurdere denne verden? ]
Problemet med å sikte mot det perfekte, er at det legitimerer å ta i bruk ekstreme virkemidler.
Du har selv kommet med noen eksempler på hvor destruktiv drømmen om paradis kan være: Den dogmatisk troende, som «avviser dette livet og stenger seg inne i klosteret eller menigheten» – i håp om at forsakelsen vil bli belønnet med evig lykksalighet. Og den som tolker verdslig suksess som tegn på en frelsende tro, og som derfor kaster seg ut i en endeløs jakt på makt, rikdom og berømmelse.
Av ferske eksempler kan jeg legge til IS sine forsøk på å etablere et kalifat i Syria og Irak.
Sekulære paradisdrømmer like ille
Selv har jeg forsøkt å vise at det ikke går særlig mye bedre om man tar med seg paradisdrømmen inn i en sekulær virkelighet. Ta for eksempel vårt eget frihetsideal, som forteller oss at den som bare spiser sunt og trener nok og våger å realisere sine innerste drømmer, vil bli belønnet med et langt og lykkelig liv.
Slike fortellinger fostrer vel så mye dogmatisk livsfornektelse som religionen. Tenk bare på hun som sulter og trener seg syk, mens hun drømmer om lykken som venter i en tynn og veltrent kropp. Eller barnefaren som jobber døgnet rundt, mens han drømmer om godfølelsen som venter på neste karrieresteg.
De mange forsøkene på å realisere kommunistiske idealsamfunn står heller ikke tilbake for IS sine forsøk på å realisere paradis på jord.
[ – En kristen livsfilosofi er mer marxistisk enn Marx selv ]
Skeptisk til Hägglunds sosialisme
Selv om jeg savner seriøse alternativer til kapitalismen i dagens samfunnsdebatt, var det derfor med stor skepsis at jeg ga meg i kast med andre del av Martin Hägglunds bok, hvor han tar til orde for det han kaller «demokratisk sosialisme».
Etter endt lesning er noe av skepsisen borte. Det skyldes i hovedsak at Hägglund tar avstand fra både utopisk marxisme og revolusjon.
I motsetning til de utopiske marxistene ser ikke Hägglund for seg at sosialismens endestasjon er en tilværelse hvor materiell knapphet er erstattet med overflod, og hvor ingen behøver å gjøre annet enn det de lyster.
Drømmen om komplett sjelefred ville vært en nitrist affære om den lot seg gjennomføre i praksis
Dit vil vi aldri nå, mener han. Og godt er det. Nødvendigheten av å arbeide noen timer om dagen for å sikre egen overlevelse og felles interesser, minner oss nemlig på egen sårbarhet og dødelighet. Noe som er en betingelse for å verdsette døgnets øvrige timer, og et incentiv til å bruke dem på noe berikende, framfor å sløse dem bort.
Hägglund er alt annet enn skråsikker på at alternativet han skisserer, vil la seg realisere, og understreker at man måtte ha prøvd seg fram, steg for steg, og justert kursen underveis, i tråd med demokratiske prinsipper.
Vi er feilbarlige
Du spør meg hvilke politiske konsekvenser jeg trekker ut av et sekulært ståsted. Det korte svaret er at samfunnets institusjoner må være bygget på erkjennelsen av at vi mennesker er feilbarlige vesener.
Derfor finner jeg Hägglunds pragmatiske tilnærming og demokratiske sinnelag betryggende. Det samme kan jeg dessverre ikke si om din kritikk av ham.
Samfunnets institusjoner må være bygget på erkjennelsen av at vi mennesker er feilbarlige vesener
Du hevder at hans kapitalismekritikk ikke er radikal nok, og ser ut til å mene at et virkelig oppgjør med kapitalismen ikke bare innebærer den utopiske marxismens opphevelse av materiell knapphet, men også kristendommens opphevelse av døden.
Jeg skal gi deg rett i at dette er mer radikalt. Men også desto mer skremmende. Med dette avslutter jeg min del av denne brevvekslingen – takk for følget for denne gang!
Vennlig hilsen,
Kaja Melsom
