«Du nekter å gå med på at paradisdrømmen nedvurderer dette livet»

Kjære Ragnar,

Er sjelefred i det hinsidige fortsatt målet for kristne? Kan man være troende uten å fordømme jordelivet? Lar troen seg kombinere med et miljøengasjement? Dette var blant spørsmålene jeg reiste i mitt første brev.

Svaret ditt tyder på at paradisdrømmen lever i beste velgående, men du nekter å gå med på at denne drømmen nødvendigvis medfører en nedvurdering av dette livet. I stedet sender du bekymringen i retur, og spør om ikke det er de som streber etter å få tilfredsstilt alle lengsler her og nå, som tærer på sine medmennesker og kloden.

---

Brevveksling

• Dette er andre del av en brevveksling mellom Kaja Melsom og Ragnar Misje Bergem, hvor de i tre omganger diskuterer Martin Hägglunds bok This Life: Secular Faith and Spiritual Freedom, en bok som ble et slags internasjonalt fenomen da den utkom i 2019.
• Martin Hägglund (f. 1976) er en svensk filosof som er ansatt som professor i litteraturvitenskap ved prestisjefulle Yale University. Han har skrevet fire bøker, og hans arbeid har vært gjenstand for debatt på flere store konferanser.
• Kaja Melsom er forfatter og filosof ansatt i Human-Etisk Forbund. Hun har vært fast inventar i Verdibørsens filosofipanel, og i 2017 ga hun ut boka Den fordømte friheten.
• Ragnar Misje Bergem er Misje post­doktor på MF vitenskapelig høyskole, for tiden bosatt i Paris. Han arbeider med forskning innenfor systematisk teologi. I 2019 ga han ut boka Politisk teologi.
• Resten av brevene og et intervju kan leses på vl.no/brev

---

Som ateist stusser jeg

Du ønsker «å vise at kristendommen egentlig er livsbejaende». Dette gjør du ved å forsvare en tro som styrer unna to livsfiendtlige fallgruver: På den ene siden en livsfjern spiritualitet som bare bryr seg om etterlivet. På den andre siden det du beskriver som en overdreven oppmerksomhet på dette livet.

Ateisten kan da like godt som den troende ta inn over seg livets og jordas begrensninger – og besinne seg?

—  Kaja Melsom

Du gir «enten-eller»-holdningen skylden for at «hengivelsen til dette livet blir dogmatisk og destruktiv». Som ateist stusser jeg på det. For hva er det som tilsier at den som ikke tror på noe etterliv, og hengir seg bare til dette livet, må drive rovdrift på miljøet og sine medmennesker?

Ateisten kan da like godt som den troende ta inn over seg livets og jordas begrensninger – og besinne seg?

Når det er sagt, er jeg den første til å innrømme at dagens sekulære kultur tærer på både oss og kloden. Men det skyldes neppe at folk flest har mistet troen på paradis.

[ Bergem: – Vi konsumerer alt vi kommer over, nettopp fordi ingenting i denne verden er godt nok ]

Paradisdrømmen hindrer forsoning

Hvorfor vente til etterlivet med å bli kvitt slit og smerte, når teknologien kan gjøre slutt på lidelse i dette livet? Og hvorfor vente til etterlivet med å bli lykkelige, når vi kan leve ut drømmene våre i dette? Disse spørsmålene stilte opplysningstenkerne seg. Siden har individets lykke vært Vestens fremste sivilisasjonsprosjekt.

Det har utvilsomt båret frukter. Vi lever tryggere og lengre enn noen generasjon før oss, og har aldri hatt så mye fritid og så mange muligheter til selvrealisering som i dag. Likevel har prosjektet fått en eim av noe tvangsmessig over seg. Å skulle realisere seg selv på alle livets områder oppleves av stadig flere som et bør, for ikke å si et må, snarer enn som frihet. Forekomsten av stresslidelser, angst og depresjon øker også i hele den vestlige verden. Hvordan kan det ha seg?

En Tinder-match, et karrierehopp eller en ny og forløsende hobby, så er vi der

Det skyldes kanskje den kollektive forestillingen om at vi nå har klatret så høyt opp på den sivilisatoriske stigen at vi står ved porten til paradis. At det bare gjenstår et par skritt før hver og en av oss kan fråtse i den lykkefølelsen våre forfedre bare våget å håpe på i det hinsidige.

Elon Musks kolonier

En Tinder-match, et karrierehopp eller en ny og forløsende hobby, så er vi der.

En hær av eksperter står klare til å hjelpe oss, enten vi vil finne oss en ny partner, omskolere oss eller begynne å skrive poesi. Og det er aldri for sent: 40 er det nye 30 hørte vi lenge. Nå snakker psykologer om 70 som den nye midtlivskrisen. Snart er 200 det nye 20, for multi-milliardærene i Silicon Valley satser tungt på å forske fram en kur mot alderdom og død. Og skulle kloden ryke, kan vi bare evakuere til en av Elon Musks kolonier på Mars.

Ikke rart mange føler på presset. Og går på en durabel smell. Tross i alle sivilisatoriske fremskritt og drømmer, er jo livets grunnvilkår fortsatt de samme: Det går den gale veien – mot forfall og død. Alt vi holder kjært kan når som helst bli tatt fra oss. Og ethvert valg innebærer å velge noe annet bort. Derfor er uro, savn og anger en del av det å være menneske.

Problemet med dagens sekulære kultur er ikke at vi har forlatt paradisdrømmen, men at vi har tatt den med oss ned på jorda. Det er den vi må kvitte oss med for å kunne forsone oss med livets grunnvilkår.

[ Melsoms forrige brev: – Er evig og fullkommen sjelefred et mål for dagens kristne? ]

Legg bort paradisdrømmen

Nå vil sikkert noen innvende at den religiøse paradisdrømmen er bedre enn den sekulære. Det har de i så fall rett i. Den lover jo intet i dette livet, og skuffer dermed heller ikke. I stedet åpner den for en mild forsoning med jordelivets ufullkommenhet, hovedsakelig fordi man øyner lys på den andre siden.

Men hvis målet uansett er å leve så godt som mulig her og nå, kan jeg ikke skjønne annet enn at det vil være en fordel å legge bort hele paradisdrømmen og i stedet omfavne livet på en mer helhjertet måte. For det er mer å si om menneskets livsvilkår enn at de er mangelfulle sammenlignet med en tenkt idealtilstand. Mye mer.

En radikal forsoning med dette livet innebærer å innse at det vi opplever som smertelige feil og mangler ved tilværelsen, også er grunnlaget for alt som gjør livet verdt å leve. Det er dette filosofen og ateisten Martin Hägglund hjelper oss med i boken This Life.

Det er jo vissheten om at tiden er knapp, som gjør det smigrende at noen bruker tid på oss

Bare dette livet

Han viser at jordelivets forgjengelighet ikke først og fremst er en mangel som vi bare må holde ut i påvente av å kunne tre inn i evighetens lykksalighet. Tvert imot viser han at den plagsomme vissheten om at ethvert øyeblikk tar slutt, også er det som gir øyeblikket dets verdi. Varte det evig, ville det være oss likegyldig.

Dette gjelder også for livet som helhet. Hvordan skulle noe oppleves som viktig om vi visste at vi hadde tusen sjanser foran oss? Hvordan skulle vi oppleve at noe sto på spill? Hva skulle motivere oss til å handle?

Og det gjelder for kjærligheten. Det er jo vissheten om at tiden er knapp, som gjør det smigrende at noen bruker tid på oss. Er det ikke også risikoen for å miste våre nærmeste som motiverer oss å ta vare på dem? Og til å pleie relasjonene?

Hägglund nekter å gå med på den gamle tralten om at religionens problem er at den ikke er sann. Religionens problem er snarere at den holder seg med et ideal som ikke en gang er ønskelig. Og som i tillegg kaster et unødvendig dystert lys over jordelivet.

Jeg må svare nei

Selv i sine mange sekulære avtapninger er det jo slik at drømmen om den perfekte tilværelse kan gjøre det vanskelig å gå helhjertet inn i det livet man faktisk lever. Dette illustrere Hägglund gjennom en nydelig lesning av Knausgårds Min kamp, hvor han forstår verket som et forsøk på eie sitt liv i stedet for å ønske seg vekk.

Religionens problem er ikke at den ikke er sann, men snarere at den holder seg med et ideal som ikke en gang er ønskelig

Du spør om jeg ikke er enig i at «det er en fare for at vi overbelaster livet – vårt eget og andres – dersom vi gir det vår fulle og hele oppmerksomhet». Til det må jeg svare nei.

Jeg er langt mer bekymret for at vi blir en belastning for oss selv og andre dersom vi fortsetter å drømme om en perfekt idealtilstand enn om vi innser at vi bare har dette livet. Som ikke er bare, bare. I hvert fall ikke om man som Hägglund tar inn over seg at livets forgjengelighet er den nødvendige mulighetsbetingelsen for mening, livsglede og kjærlighet.

Vennlig hilsen,

Kaja Melsom